stinemachlar

Snart går vi inn i årets siste dag. Et år, fylt med så uendelig mye, så mange forandringer. Jeg har flyttet for meg selv, blitt selvstendig - Så selvstendig som jeg noen gang kan bli. Jeg har fått nøkkelen til min frihet av min kommune. Jeg er student og jobber som journalist. Jeg er en likeverdig datter, søster og venninne. Som det likeså godt kan settes krav til som hjelpes. Endelig har jeg friheten til å bestemme hva jeg vil bruke tiden min på og hvem som skal assistere meg. Det er en vidunderlig følelse.

Det er helt uvirkelig å tenke på hvordan dette året startet. I en seng, så hjelpeløs, så liten på en kommunal institusjon. Og hvordan det nå avsluttes i eget hjem, med gode venner og ikke minst blide, positive og serviceinnstilte assistenter.

Likevel vil jeg ha en fæl bismak etter min glede i det jeg spretter champagnen i morgen. Det finnes fortsatt så alt for mange i vårt landstrakte land som ikke får sett rakettene i morgen natt. De som fortsatt er ufrivillig plassert i en bolig eller institusjon. Som selv ikke har makt over sine egne liv, eller innflytelse på sin egen hverdag.

Personlig har jeg dårlig samvittighet ovenfor disse menneskene. Fordi jeg ikke kjempet deres kamp hardere når jeg kunne. Sannheten er vel at når Brevet til Jens gikk på tv gikk lufta litt ut av meg. Jeg viste ikke hva mer jeg kunne gjøre. I ettertid innser jeg at debatten ble for mye min. Folk tok mitt parti, på grunn av min egen styrke. Den jeg viste, som få andre hadde vist før meg.

Men jeg vet, for jeg har smertelig fått erfare, at det å holde ut et slik løp er tyngre enn å stå frem å kjempe. For mange vil det også være rent praktisk umulig å tale sin sak fordi de etter mange år i underkjele, kommunalt hierki har mistet sin stemme. De makter ikke protestere eller kreve sin selvsagte rett fordi de vet de vil tape.

Jeg var selv nær ved å gi opp å protestere i det jeg hørte kongens ord.

- I et samfunn kan enkeltmenneskers verdighet ofte bli satt på prøve. Dette kan hvem som helst komme til å oppleve i løpet av livet (...). Jeg tror alle kan sette seg inn i hvor vanskelig det er å bli sett bare for en liten del av alt man er som menneske.

For senere å si..

- I Norge skal frihet og likeverd gjelde for alle. Ingen skal kunne skremmes til taushet.

Nedtrykt som jeg var og med gråten i halsen, kom endelig tårene ut. Motet kom og kamplysten ble på nytt tent. Jeg skulle vinne - Få retten til å bestemme over mitt eget liv.

I fjor på nattens siste time ble jeg lagt i en seng med sinne og forakt. Mitt største ønske for 2011 var å feire året i frihet og med likeverd og at Stoltenberg skulle høre vår bønn. I morgen feirer jeg i frihet. 

Ønsket fra i fjor er her fortsatt. Jeg håper inderlig at Statsminister vil ta til seg Kongens ord og få med seg vårt budskap.

Mitt største ønske for det kommende året er å kunne se filmen sammen med landets mektigste mann. Slik at jeg vet at han har tatt budskap og sitasjonen inn over seg. Ikke bare gjennom sine rådgivere, men personlig.

Godt nytt år!

Kjære lesere, nå er det alt for lenge siden jeg lot dere høre fra meg. Siden jeg  flyttet til Tigerstaden har det skjedd uforståelig mye. Jeg kan nesten ikke fatte at så mye kan ha skjedd på fire små måneder.

For det første bor jeg for meg selv på en liten, men grei leilighet. Har ikke store krav når man er student. For det andre kan jeg nå endelig skryte av å være selvstendig og egen herre (frue) i eget liv etter jeg i juli fikk innvilget BPA - Nøkkelen til selvstendigheten og muligheten til å bo alene. For det tredje har jeg startet på drømmestudiet ved NKF. Og ikke minst har jeg fått tre jobber. Så her er det kort sagt fullt opp og travelt. Men det er jo slik jeg liker å ha det. Så kanskje ikke rart at jeg ikke har oppdatert dere så ofte som før. Nå vil det derimot bli  oftere for en av jobbene er som journalistblogger på skolens egen elevblogg, og innleggene vil jeg selvfølgelig poste her også.

For øyeblikket er jeg på mitt første besøk hos min kjære familie i Trøndelag etter at jeg flyttet hjemmefra. Så nå skal vi kose oss videre denne lørdagskvelden.

Nå vet dere i alle fall at jeg ikke er sunket i jorden - Bare lever livet som andre tjueåringer. 

Telefonen ringer, displayet viser skjult nummer. Jeg vurderer om jeg skal ta den. Det har vært så mye i det siste, mange tilbakemeldinger på dokumentaren. Hyggelig selvfølgelig, men også slitsomt.

Jeg tar den. "Hei, dette er fra Statsministerens kontor, snakker jeg med Stine Machlar?". "Ja", hører jeg meg selv si. Noen må tulle med meg. Hele Norge vet at jeg har skrevet et brev til Statsministeren og noen vil sikkert bløffe med meg. "Jeg står her med Statsministeren og han vil gjerne snakke med deg. Har du to minutter?", sier stemmen i den andre enden av røret. Om jeg har? Hvem sier nei til å snakke med Statsministeren? Greit at det kan være tull, men hva om det er sant? Jeg kan ikke si nei om det er det. "Ja",  sier jeg noe famlende.

Noen sekunder senere. "Hei, dette er Jens Stoltenberg som ringer". Slik starter samtalen mellom meg og landet Statsminister. Ja, jeg har skrevet brev til han, og selvfølgelig håpet på å høre fra han, men at han skulle ringe meg halv fem på en lørdags ettermiddag hadde jeg ikke trodd. Jeg ble veldig overrasket da han ringte og glad han tok seg tid til å prate med meg. 

Selve telefonsamtalen føler jeg ikke for å gjengi i detalj, men da hadde han enda ikke sett den. Det har han altså nå, noe jeg er veldig glad for. Likevel har han enda ikke svart på vårt brev.  Han lovte å svare, men var usikker på om han fikk tid i valgkampen. Jeg ba han bruke den timen, det handler om livet til så utrolig mange tusen. Spørsmålet om BPA må besvares i valgkampen. La det bli et folkekrav her .

Imellomtiden er vi glade for at du ringte Jens. Nå venter Mari og jeg i spenning på neste telefonsamtale med ditt svar.

Kl. 12.00 på søndag 4. septemper, altså i dag går "Brevet til Jens i reprise på tv2, for dere som ikke fikk sett den på onsdag - eller som bare ønsker å se den enda en gang!

Her er litt informasjon om dokumentaren:

"Kjære Jens.

Se for deg følgende. Du er på en av dine mange sykkelturer og er på vei ned bakkene fra Ullevålseter. Men: plutselig går noe galt.
Da du våkner opp, får du beskjed om at du må tilbringe resten av livet i rullestol. Men du får et valg: du kan fortsette å jobbe som statsminister og bo sammen med familien din, eller tilbringe resten av livet på en institusjon.
Tenk deg godt om. 
Valget er faktisk ditt."

Sånn starter dokumentarfilmen "Brevet til Jens", som går på TV 2 i reprise søndag 4. september kl. 12.00. 

I Norge idag er det mange som ikke får bestemme hvor man skal bo, om man kan studere, om du kan få være mamma eller pappa, eller om du vil ha kjøttkaker eller sushi til middag.

Filmen "Brevet til Jens" handler om retten til å bestemme over sitt eget liv - selv om man sitter i rullestol.

Filmen produseres av Novemberfilm og er laget av Camilla Brusdal, Mari Storstein, Stine Machlar og Aksel Storstein.

Kjære Jens!

I april fikk du et brev, i form av en film, av min vennine Mari og meg. Enda har du ikke villet se den, eller svare på vårt brev. Nå må det vel snart være på tide?

Vi krever svar fra Jens Stoltenberg her. Krev svar fra han dere også. Det burde bli et folkekrav.

Foto: Aksel Storstein

På onsdag ble dokumentaren "Brevet til Jens" vist på TV2. I ettertid har det kommet utallige tilbakemeldinger fra både kjente og ukjente. De aller, aller fleste er hyggelige, støttende og takknemlig. Noen tilbakemeldinger viser også en usikkerhet rundt plassering på institusjon. Derfor har jeg skrevet en kommentar til "Brevet til Jens"

Kort sagt skildrer dokumentaren hvordan livet til funksjonshemmede kan utarte seg forskjellig ut ifra hvilken kommune man bor i. Min venninne Mari har brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og kan derfor bo i egen leilighet, jobbe, passe tantebarnet, være datter, søster og venninne uten at noen av hennes nærmeste må assistere henne.

Jeg er, som mange av dere blogglesere vet, fosterbarn. I januar 2010 hadde jeg en kronikk på trykk i Adresseavisen med tittelen Fosterbarn - og stolt av det! - Dette er noe jeg er fordi de bokstavelig talt ga meg livet. Nå var jeg bare plassert av kommunen på denne institusjonen en tredjedel av året - Uten mine fantastiske fosterforeldre og fabelaktige venner måtte jeg bodd slik hele tiden, hele året. Mine foreldre og venner har gjort sitt for at jeg skulle ha det bra utenom disse døgnene jeg var på institusjon. Det hadde jeg også. De dagene jeg var hjemme hos familien hadde jeg et tilnærmet normalt tenåringsliv, likevel var jeg avhengig av min families bistand.

Jeg er 20, men kan fortsatt ikke lage mat, dra på kino eller være alene hjemme en helg - slik som andre 20-åringer. Derfor ble det naturlig for meg at jeg dro hjemmefra noen dager slik at mine foreldre og søsken fikk leve sine liv og gjøre sine ting uten meg på slepp - Det hadde ikke vært gøy for noen av oss. Kommunens eneste avlastningstilbud til mine foreldre var en institusjonplass en tredjedel av året, slik det vises i dokumentaren. Selv om vi alle mye heller skulle sett at jeg hadde hatt BPA, sånn at jeg kunne vært alene hjemme en helg eller bare droppet å være med på familieferien av eget ønske. Beslutningen om å ta i bruk kommunens tjenester i form av en institusjonsplass følte vi alle vi slutt måtte ta i mot, da vi ikke fikk andre alternativer av Trondheim kommune. Selv etter flere klager og vi alle trengte å få gjøre ting for oss selv, uten å måtte være avhengig av hverandre.

Kritikken i filmen er ment mot et brutalt og feilaktig kommunalt system. Et system som ikke lar alle familiemedlemmene i en familie med funksjonshindrede, leve sine liv. Et system som alltid setter begrensninger for en eller flere av familiens medlemmer.

"Brevet til Jens" handler ikke om hvor lite min familie og venner stilte opp, men om hvor dårlige "tilbud" den enkelte kommune og saksbehandler kan gi om  det er opp til dem. Ingen har stilt opp mer for meg enn foreldrene mine har gjort og enda gjør. Jeg har bodd hos de helt til jeg flyttet til Oslo for en par måneder siden, her jeg nå bor med BPA. På den måten sørget de for at jeg bare måtte være under kommunens falkeblikk en tredjedel av året, i stedet for hele året, slik jeg måtte gjort om det ikke var for dem.

Kjære mamma og pappa, kjære søsken  og kjære venner: Jeg er utrolig glad i dere alle og evig takknemlig for det dere har ofret slik at jeg har fått levd mitt liv. Uten dere, mamma og pappa hadde jeg aldri vært den jeg er i dag. Jeg hadde aldri hatt styrken jeg nå har til og fronte en så tøff å hard kamp. Jeg er utrolig stolt og takknemlig over for at jeg fortsatt får være deres datter!

Du, kjære saksbehandler. Du leser nok ikke dette likevel. Det er jo bare en blogg, skrevet av en teit tenåring som tror hun vet best hva som vil være det beste for henne.

Kanskje virker jeg teit for deg. Du som alltid kan gjøre hva du selv vil, styre ditt eget liv til punkt og prikke hvert eneste minutt, hver eneste time i døgnet hele året. Du tenker kanskje at jeg har angst, er storkrevende eller redd fordi jeg krever å få leve et likt liv som deg, med den samme valgfriheten.

"Det må jo være godt å være for seg selv i blant?". "Det må da være godt å få lagt seg i rett tid, du som har CP blir jo sikkert fort sliten". "Om du føler du trenger mer trygghet og forutsigbarhet, kan du få det om du flytter inn i en omsorgsbolig, vet du".

Nei, vet du hva jeg har ikke angst. Jeg har faktisk mer kontroll over min redsel enn de fleste. Jeg har nemlig ligget syv netter i min egen bolig, i en ny fremmed by (ikke hvilken som helst by, men faktisk hovedstaden) uten å vite om hjelpen kommer ved behov eller avtalte tider. I stedet for å legge meg ned å gråte har jeg nesten ledd meg skakk i hjel over tanken på hvor absurd situasjon jeg er i. Og ja, jeg har CP, men jeg trenger ikke tolv timer i sengen - Det kjenner jeg få som gjør. Min kropp er annerledes enn din, det har du rett i. Min rygg gjør vondt om jeg ligger for lenge. Du hadde antagelig stått opp, jeg kan ikke det. Fordi du ikke har gitt meg myndighet til å bestemme dette selv.

Når du planlegger vinkveld med dine venner, ligger jeg i sengen og håper på at hjelpen skal komme i natt. Det kan jeg aldri vite. Du syns kanskje det er godt å slappe av med en film helt alene? Tenker du at jeg også syns det? Jeg gjør nok det, men ikke hver eneste dag. Syns du det er fint å kunne ta en impulsiv øl med noen venner på kvelden? Det gjør jeg også. Den tanken har du kanskje aldri tenkt. For jeg, jeg må jo synes det er ok å få legge meg klokka 22, hver dag, jeg har jo tross alt CP.

For deg, kjære saksbehandler, virker jeg kanskje svak og sentimental fordi jeg viser følelser. For meg virker du som den sentimentale, selv om din kropp er like følelsesløs som en murstein. Jeg klamrer meg til deg, ikke fordi jeg trenger omsorg eller trygghet - Men fordi det er du som kan gi meg livets verdi i gave.

Jeg liker ikke jobben din. Yrkestittelen din sier egentlig alt: Saksbehandler - Du skal behandle meg og mitt liv som en sak. Ikke et menneskets liv. Hvorfor føler jeg det slik? Fordi det virker som dere tenker at jeg er laget av glass. En dukke dere må pakke inn i kommunale tjenester, gi omsorg og trygghet. Beklager å måtte si det, kjære saksbehandler, men jeg er ikke laget av glass, jeg trenger ikke deres omsorg. Jeg kan ta vare på meg selv. Faktisk så kan jeg det, selv hvor utenkelig det måtte føles for deg, sjefene dine og landets politikere.

Men jeg klamrer meg jo til deg? Ja, det gjør jeg. Ikke fordi ditt nærvær gir meg trygghet, men fordi jeg fortsatt klamrer meg til håpet. Håpet om å få din velsignelse til og selv kunne avgjøre hvor mange timer jeg vil ligge i sengen, ta den utdannelse jeg ønsker og på toppen av det hele ta en øl med noen venner når jeg har lyst. Selv om det siste sikkert er vanskelig å forstå for deg.

Kjære saksbehandler, jeg vet dere synes jeg er teit, kravstor og kanskje frekk. Men vet du hva, nå er jeg lei av å bli dullet med. Jeg vil ta ansvar for mitt eget liv. Jeg vil leve det, slik jeg ønsker. Ikke bare eksistere igjennom det. Jeg vil kunne gjøre mine feil, men det gjør vi nok alle.

Vær så snill kjære saksbehandler, du vet da at jeg tåler litt hardt vær? Kan jeg få din velsignelse til å styre  mitt liv fullt ut? Er det virkelig så mye for langt?

De siste ukene har det virkelig gått opp for meg hvor dristig jeg vært, nesten så dristig at jeg vil kalle det dumdristig. Flyttebilen gikk for over en måned siden, og siden da har jeg bodd for meg selv. I egen leilighet. Det er jo det drømmen alltid har vært, og jeg er glad for og stolt over at jeg er kommet såpass langt i nå mine mål og drømmer som jeg faktisk har. Likevel er fortsatt historiene mange. Historiene om hvordan det er å være funksjonshemmet, ambisiøs og med en vilje og drøm for livet - Og samtidig avhengig av de offentlige omsorgstjenestene.

Siden dag en i eget krypinn har jeg hatt bistand fra en kommunal omsorgsbolig i mitt eget hjem, da enn BPA-ordning enda ikke er oppe å går. Jeg kaller dette bistand og ikke assistanse fordi det nettopp er dette de gir - Bistand til å dekke de primære behov. Så sånn sett skal jeg vel ikke klage. Jeg får jo stått opp og hatt på meg klær, hver eneste dag.

Hva er det jeg klager over? Ikke verst det, skal jeg si dere! Jeg vet det, jeg har det bedre enn de fleste barna i Afrika, jeg har det bedre enn de fleste eldre på sykehjem også. Jeg er glad for det, men uansett er det noe som skurrer: Jeg er 20, bor i et land, som flere ganger er kåret til å være verdens beste land å bo i, men likevel opplever jeg å bli invadert av fullt fremmede mennesker, som sier de gir meg omsorg, i mitt eget hjem.

Jeg trenger ikke deres omsorg, jeg har behov for deres service, men når den viser seg å være så vanskelig å få hadde det tross alt vært bedre med den såkalte omsorgen dems. For det som skjer er at disse menneskene som mener jeg trenger deres omsorg, ikke bare invaderer mitt hjem og mitt liv, men også mine venners.

For en stund siden hadde jeg en venninne på middagsbesøk. Noe personalet fra omsorgsboligen selvfølgelig var vel vitende om, da det var de som måtte bistå meg med å stelle i stand middagen. Vi spiste middag og dessert, pratet sammen og glemte tiden, slik man oftest gjør i godt selskap. På slaget ni, vred nøkkel seg om i ytterdøra mi. Hun kunne like godt vridd den om i mellomgulvet mitt. Plutselig sto hun der, kvinnen som skulle gi meg hen av sin omsorg. Ikke hadde hun ringt på, ingen forvarsel var gitt. Venninnen min spiser fortsatt, eller retter sagt spiste når kvinnen kom inn. Nå hadde hun ikke lenger noe fat og spise av. Kvinnen sto å vasket det opp. Venninnen min har bein i nesa og sier som sant er, at hun enda ikke var ferdig med å spise. "Å nei, men du skjønner jeg må vaske opp og legge Stine før jeg er ferdig på jobb om 45 minutter. Så når har du egentlig tenkt til å dra hjem?". Jeg ba henne gi venninne min fatet tilbake og la oppvasken stå til dagen etter. Jeg var allerede ydmyket foran min venninne i mitt eget hjem. Jeg taklet ikke mer. Så det ble til assistenten til venninnen min måtte legge meg den kvelden.

Om nettene har jeg bistand fra hjemmesykepleien - De som kommer hjem og pleier de syke, vet dere. Jeg følte meg ikke syk, før. Men det var før, når jeg bodde hjemme og var så heldig at jeg slapp å forholde meg til denne biten av en "omsorgsetat". For en måned siden ble jeg satt ut av sjokk, nå rister jeg bare hodet og håper jeg snart skal få slippe å forholde meg til denne disse menneskene i igjen, de som ser på meg og behandler meg som syk. Kommentarene har vært så mange at jeg sikkert kunne fylt en hel bok, men i fare for å kunne måtte trenge omsorg om jeg skulle holde på med slik deprimerende arbeid over lengre tid, lar jeg det være. Ett par av de må likevel frem i lyset. Jeg klarer simpelthen ikke å holde det for meg selv.

En natt våknet jeg av at det sto en jente på maks et par år eldre enn meg ved sengekanten min og spurte om jeg hadde behov for å tømme tarmen. Hallo liksom! Bare fordi jeg er funksjonshindret og trenger bistand for å få baken ned på porselenskåla, skal vi liksom begynne å kalle det for å tømme tarmen. Hvor ble det av det gode, gamle ordet toalett? Kanskje ikke så nøye, jeg fikk jo bistanden jeg trengte, men likevel. Det handler om verdighet. Kan dere skjønne det?

En annen natt lå jeg å vred meg i sengen på grunn av den voldsomme varmen, plutselig syntes jeg jeg kunne skimte en skygge på stuegulvet mitt. Og jammen, der sto det en stor bautas til mann og så ut som et spørsmålstegn. Jeg lurer på hvor lenge han hadde stått der å sett meg sove. Har de ikke hørt om å vekke folk? De jobber tross alt nattevakt, og det er da vanlig å sove om natten, eller? Ikke kan jeg sove med vekkerklokke heller, for det har variert med tre og en halvtime når de har kommet. Hadde det ikke vært for det skulle jeg gjerne hatt vekkerklokka på, men jeg skal jo prøve å få livet til å fungere mest mulig normalt tross alt - Og da kan jeg ikke ligge våken tre-fire timer hver natt, usikker på om bistanden vil komme denne natten eller ikke.

Ingen mann, utenom min nære familie, har så langt fått bistå meg med mine primære behov. da ligger jeg heller en natt med bena i kryss og med like gule øyne som katta vår. For for meg er ville det være det samme som å miste den siste del av verdighet jeg har igjen. Det håper jeg jeg skal få slippe å oppleve.

Jeg håper også at jeg om ikke lenge skal kunne skrive et blogginnlegg med tittelen: "Kjære omsorgstjenester - Jeg vil herved si opp mitt abonnement".

I dag hadde jeg mitt første gjesteblogginnlegg. Jeg liker egentlig å sitte med den fulle kontroll (Ja, jeg er på grensen til å være kontrollfreak), så derfor har jeg vært litt skeptisk til det å gjesteblogge. Men så er det også slik at for å fronte en sak, og i hvert fall om man ønsker å få gjennomslag for den, bør man gripe de mikrofonstativene man får.

Det har jeg nå altså gjort, og jeg har ikke gjesteblogget hos hvem som helst. Jeg har nemlig fått æren av å skrive et blogginnlegg om Borgerstyrt Personlig Assistanse på bloggen til Bystyretpolitikker Ivar Johansen, fra SV. Dette er ekstra spesielt siden han sitter i bystyret i Oslo og det er politikkere vi jobber med å påvirke, samt at min egen søknad skal behandles i samme by.

Ikke nok med det - Ivar Johansen er en bypolitikker i folkets tjeneste og en aktiv blogger. Mye mer aktiv enn meg, så han har mange flere lesere på en uke enn jeg har på et år. Så takk til deg Ivar for at jeg fikk gjesteblogge på bloggen din.

Om noen av dere ønsker å lese innlegget, finner dere det her .

Foto: Monster/TV2


Som noen av dere (antaglig ganske mange..) fikk med dere på i går kveld ble jeg tildelt Stolthetsprisen 2011. Jeg er virkelig ydmyk, takknemlig og ikke minst stolt av å få denne prisen! Når jeg endelig fikk stottret frem noen ord der oppe på den alt for store scenen føler jeg skulle sagt så mye mer, men det var ikke så lett.. Jeg var litt i sjokk kan vi godt si, så tusen takk til TV2s Marthe Sveberg Bjørstad for at du holdt meg i live der oppe og at jeg klarte å si noen ord (digresjon, digresjon)

Uansett jeg er veldig glad for at jeg fikk prisen, og ønsker å takke de som fortjenner det. Derfor har jeg nå (etter det verste skjokket har lagt seg) skrevet en tale som jeg håper mange vil ta til seg.

Tusen takk til Jubileumskomiteen og ULOBA for at jeg fikk denne prisen!

Jeg er spesielt ydmyk og takknemlig for å motta en slik pris i og med at vi er  så mange som har jobbet mot samme mål.

For noen dager siden kom vi et stykke lenger ved at Borgerstyrt Personlig Assistanse skal rettighetsfestes for borgere med store assistansebehov, innenfor dagens økonomiske ramme. Likevel har vi enda et stykke å gå før BPA er en rettighet for oss alle og vi er helt i mål.

Når jeg sto på scenen å så utover den imponerende forsamlingen av fantastiske mennesker så jeg synlighet og styrke. Synligheten er vår styrke. Jeg er stolt av å få jobbe sammen med alle dere som har kjempet så hardt. Enkeltmennesker som organisasjoner. 

Stolthetsprisen inspirerer meg til å stå på videre, og jeg håper dere også lar dere inspirere til å fortsette kampen for rettighetsfesting av Borgerstyrt Personlig Assistanse!

Tusen takk!

Også må dere huske en ting - Vi er bare nesten fremme, men vi gir oss ikke før jeg kan strykke nesten og si at vi er fremme, for:

Og for de av dere som ikke fikk sett ULOBA's storslagne jubileumsshow på TV2 i går kveld, dere trenger ikke å fortville - Dere kan nemlig se det helt gratis på TV2 Sumo ved å trykke her . Det er verdt en titt, altså!