Meg og mitt liv

For dere som ikke har sett det har jeg en spørreundersøkelse lenger ned på bloggen. Ikke at det er så mange som har sagt sine meninger, men av de få som har gjort det har de aller fleste ytret at de ønsker at jeg skal skrive mer om min hverdag. Greit er det, men jeg vet ikke helt hva dere har sett for dere. For jeg har ikke solgt meg selv til nettsider som Nelly.com, parfymeriet eller Onepiece. Jeg beklager, men det er bare ikke slik jeg er. Sminke har aldri vært og kommer nok heller aldri til å bli det viktigste i mitt liv. Hva med Onepiece da, undrer dere kanskje. Det som er årets hit og et must for alle. Til og med i kosedress-stoff, må jo være supert for oss rullestolbrukere som bare bruker joggeklær uansett hva vi skal - hyttetur eller julebord samme det, hæ? Beklager folkens jeg må nok skuffe dere igjen, for det første de fleste av oss rullestolbrukere prøver alt vi kan for å motbevise denne stereotypien om oss. Det finnes faktisk sosiale normer som gjelder for oss også, tro det heller ei! Det er ikke akseptert av oss heller å troppe opp på julebord, konferanser eller jobbintervju iført joggeklær. Folk ville da sett like rart på meg som på en hvilken som helst annen person. Dette er bare den ene siden av det, men Onepiece er også utrolig upraktisk for oss - Vi sitter på den og det er ikke barebare å få tatt den av for en snarvisitt på toalettet. Det er vanskelig nok om man ikke skal streve med at buksa sitter fast i noen spastiske armer i tillegg. Så nei takk!

 

 

Så altså for det som enda ikke har fattet det - jeg kommer aldri til å bli noen typisk mamma-blogger, eller tenåringsblogg med overdådig rosa design og tusenvis av Outfits-innlegg og videoblogger med mascaratester. For de av dere som er interessert i dette vil jeg be dere lete etter en annen blogg, likegodt først som sist. Min blogg er ikke noen typisk tenåringsblogg, men jeg er heller ingen typisk tenåring. Mitt liv er inget A4-liv, det var først da jeg var 13 at jeg kunne si at jeg var en del av en ordentlig familie. Og da blir familien også viktigst i det som mange andre vil kalle for opprørstid og frigjøringsprosses, hadde jeg - og har jeg kanskje fortsatt - behov for et fang med trygghet og omsorg og en god-natta-klem med tilhørende ord som "Jeg er glad i deg". I min skrivestil og talespråk må jeg nok svelge den kamelen at jeg kan høres ut som en 40-åring. Det er ikke artig å vedkjenne det, men slik er det nå en gang blitt. Jeg kan dessverre ingenting om kvisekriser, fester og sex. Ikke har det vært viktig for meg fram til nå, jeg har måttet prøvd og gjennoppleve barndommen - Den jeg aldri fikk da den skulle vært. Jeg kan kjenne igjen meg selv i mine tantebarn på to og fire, ikke for den jeg var som liten, men som den jeg er nå. Skjør og mottagelig for det meste uten egentlig å klare å filtrere inntrykk 100 prosent.

 

Jeg vet det høres dumt ut, men jeg er fosterbarn og stolt av det! Ikke like stolt av å være barnevernsbarn i et av verdens beste land å bo, men kanskje det landet som har dårligst oppfølging av de svakeste barna og deres støttespillere. Hva er så forskjellen på å være fosterbarn og barnevernsbarn? Jeg tenker at forskjellen ligger i nettopp den hjelpen man får eller utgangspunktet skal få. Som barnevernsbarn er jeg et barn under barnevernet, det offentlig i vårt samfunn, der kommunen er min omsorgsyter og den som bestemmer over meg. Det er det også når jeg er fosterbarn, men da har jeg i tillegg fått en familie som vil ha meg som sin datter akkurat som den jeg er, og som fungerer som mine nærmeste støttespillere og mitt nærmeste nettverk.

 

Det er heller ingen god grunn til at jeg skal være stolt av å være fått med rullestol på stumpen i stedet for ski på bena, men slik ble det nå en gang. Og det kan jeg dessverre gjøre svært lite med, da dette var de kortet jeg fikk utdelt da jeg kom til verden.

 

Dette er altså meg, skribenten bak denne bloggen. Jeg har valgt mitt ståsted her i livet. Det er på siden med de svake. Jeg har valgt å kjempe, bruke de få ressursene jeg har fått - slik at jeg kan slippe å få føle meg så uendelig liten fordi jeg ikke interesserer meg for verken alkohol eller festning.  Det er ikke for å skremme vekk dere som helst vil lese rosa tenåringsblogger med Outfits-innlegg. Dere må mer enn gjerne lese bloggen min og jeg vil gjerne følge deres ønsker om tema, men jeg vil bare opplyse om at dere aldri vil komme til å få noe Onepiece eller Nelly.com-innlegg fra min side, for slik er bare ikke mitt liv.

 

Jeg har derfor innsett at jeg nok aldri kommer til å havne på topplisten til Blogg.no, men det er heller ikke noe mål for meg. Jeg har lært meg å bli glad i min lille leserkrets og deres positive tilbakemeldinger. Jeg bøyer meg i støvet for dere som gidder å bruke deres tid på en slik sær og snever blogg. Samtidig som jeg lover dere at jeg ikke har gitt opp, min kamp er ikke over og vi skal ikke gi oss før vi har vunnet den. Du kjære kvinne, som akkurat dette gjelder, er du klar over hvor mye din hånd og disse ordene betydde for meg?

 

Til dere få, kjære, trofaste lesere: I dag har jeg sagt ja til å kjempe enda en kamp. Og til de av dere som er villige til å følge med på denne sære bloggen, kan jeg love dere at den som er lutter øre, skal få høre!



bloglovin
Del

2 meninger

Laila

18.06.2010 kl.17:40

jeg syns du skriver fint om livet ditt og det du gjør. Du viser at du er ei jente som bryr deg om mer en kvisekriser og klær. Likte at du skrev litt om beito og ting du gjør i hverdagen.

Klem

Shamini

28.06.2010 kl.03:20

Hei Stine. Jeg fant bloggen din gjennom Facebook og BPA-gruppa di der. Jeg ville bare legge igjen noen ord til deg, og si at jeg syns du skriver utrolig bra. Jeg kjenner meg godt igjen i endel av det du skriver om å leve med en rullestol på rompa, og jeg vil svært gjerne linke til deg fra min egen blogg, om det er i orden. :)

Har du en mening? Skriv den her!



Fortell meg gjerne din mening. Jeg er lutter øre. Men samtidig ønsker jeg respekt. Derfor vil frekke kommentarer, spam og reklame for egen blogg bli slettet med det samme! En koslig tilbakemelding, konstruktiv kritikk eller mening til ettertanke tas i mot med takk!

Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits