På jobb 24/7

For de aller fleste er morgenstellet og kveldsstellet en ren rutine, nesten så det går på autopilot. Du vet alt hva du skal gjøre og gjør det nesten uten å tenke over at du gjorde det. Slukker lyset, puser tenner, leser avisen eller hva du nå måtte ha som vane å gjøre på morgenen.

 

For meg er det også slik, så lenge jeg er hjemme, på ferie med gode venner eller har assistenter som kjenner meg godt.  Situasjon blir noe annen når du skal forklare andre, fremmede hvordan du vil ha det kvart over seks på morgenen før du skal på skolen. For ikke lenge siden hadde jeg en slik morgen, nattevakten på avlastningsboligen var ny. Jeg begynner med å forklare at nå kan du skru på lyset og ta av meg dynen. Dette kan umulig gå galt. Verre er det når stolen skal plasseres, nærme, men ikke for nære og passe på skrå. Dette er viktig, slik at jeg ikke skal gli. Da kan løftet bli tungt for den som hjelper meg, men også vondt for meg. Jeg føler meg kranglete og pirkete der jeg med grøttete morgenstemme forteller at stolen nok må enda noen centi fram for førtiende gang. Jeg vil ikke være sjefete, men merker det selv. Jeg virker slik der jeg pirker fram og tilbake, mer på skrå, men ikke for mye, assistenten må også få plass imellom.

 

Endelig plassert i stolen er det morgenstellet på badet sin tur. En etterlengtet dusj skal bli godt er tanken. En halvtime senere er jeg nydusjet og påkledd. Endelig ble det slik jeg ønsket. Likevel er jeg sliten, ikke uthvilt og klar for en ny dag. Jeg har forklart, fram og tilbake. Føttene ble ikke kuttet av og hendene ble ikke brekt. Selvfølgelig ikke, det skal mer til enn en ny og ukjent assistent. (Og godt er det, hvis ikke kunne det blitt mang en gips opp igjennom årene). Lite artig er det likevel å sitte der naken, plassert  der av andre og avhengig av deres hjelp. Samtidig skal du forklare hvordan du vil ha det slik at du skal føle deg vel resten av dagen. Sånn at du kan fungere og gjøre det du vil og det du må. Det er ikke like lett bestandig å konsentrere seg om en viktig innlevering eller prøve når en må bruke ekstrem lang tid på forklare hvordan en skal gjøre det mest naturlige og nødvendige - sitt fornødende. Akkurat der og da når man sitter på porselenet og prøver så godt en kan, med alle sine krefter og tanker, å forklare hvordan de må bistå deg for at du skal føle deg bra nok tørket og ha klærne slik du vil på - virker den der prøven du skal ha om et par timer så langt unna og lite viktig. Jeg sier ikke det at disse menneskene som er satt til å hjelpe deg ikke vil deg vel eller ikke prøver så godt de kan, for det vil og gjør de aller aller fleste.

 

Poenget er at det koster krefter og tålmodighet også fra oss funksjonshindrede og skulle forklare og veilede hver minste lille ting hele tiden, uten noen pauser. Slik det er nå må vi være på "jobb" 24/7 fordi vi alltid må være på vakt. Ingen kan ta vår rolle. Eller det vil si noen kan: Familie, venner og opplærte assistenter. De vet hvordan sin arbeidsleder vil ha det. Selvfølgelig må vi forklare og instruere innimellom. Og være arbeidsleder krever også sin mann eller kvinne. Du skal følge opp dine ansatte. Selvfølgelig skal du det. Det er ikke gjort på en time og that's it. Men samtidig gir det deg frihet til å leve også. Du kan ta morgenstellet på autopilot med en opplært assistent, du kan prate i telefonen mens du lager middag fordi assistenten da vet hva han skal hjelpe deg med. Forklaring kan du ta først, medarbeidersamtalen når det passer, dere ikke i det du må ha bistand. Da skal du få gjøre deg ferdig.

 

Uten assistent er vi på jobb 24/7 på jakt etter livet og dine ønsker. De kommunalt ansatte rekker ikke lære dine ønsker og behov, du som leder like lite dem som ansatte. Utskiftningen er for stor. Dere kan umulig bli et team.

 

Med assistent er vi også på jobb like mye. De krever oppfølging, støtte og verdsettelse for sin fantastiske jobb. Da er vi selv arbeidsleder og det er vårt ansvar at de får oppfølging, støtte, utløp for sine spørsmål, eventuelle problemer og usikkerhet.

 

Jeg sier ikke at en arbeidsleder jobb er lett eller en ren dans på roser. Men jeg sier at det er vært å jobbe 24/7 for noen som jobber for deg slik at du kan leve ditt liv, og konsentrere deg om det som er viktig for deg og som virkelig betyr noe. Enten det er en viktig prøve, din mors bursdag eller ditt syke barn.

 

Livet er det vært og jobbe for derfor jobber vi i kampanjen for en rettighetsfesting av BPA. Vi vet at vi må jobbe 24/7 uansett, men da får vi samtidig leve. Og da er det vært å jobbe døgnet rundt - så lenge vi selv får noe igjen. Jeg kjemper for en rettighetsfesting, jeg kjemper for å få jobbe hele døgnet - For det er den jobben som samtidig kan la meg leve, selvstendig!





bloglovin

4 meninger

Stine og Marie

10.09.2010 kl.23:47

TAKK STINE!

Kjent akkurat på denj følelsa i mårrest. D e itj bestandi d passe å lær opp nye assistenta, uannsett kor perfekt dæm e.

Takk for at du satt or på d! :)

Marie

Anne

11.09.2010 kl.19:26

Takk for at du deler dine erfaringer... Kjenner meg igjen.... hadde en periode hjemmesykepleien her, men sa de opp... forskjellige personer kom og gikk, holdninger så som så.... så nå søkes det om BPA igjennom ULOBA :)

Anne

Shamini

11.09.2010 kl.20:58

Det er litt fascinerende, vet du. Hver gang jeg sliter med noe, og forsøker å forklare de rundt meg hvorfor jeg er nedfor og lei meg, så blogger du om akkurat det jeg tenker - og du skriver utrolig bra. Å lese innleggene dine er som å sortere ordene jeg selv har i hodet på en sånn måte at de blir forståelige for andre enn meg selv.

Jeg og samboeren min har bestemt oss for å delta på Mitt Liv konferansen i slutten av måneden, og jeg innrømmer glatt at jeg er livredd for at jeg skal miste min BPA (jeg bor jo i Trondheim, og kan nesten føle vinddraget av ljåen som svaier over hodet mitt). Som jeg har nevnt før er jeg en av dem som har innvilget BPA 24/7, jeg vet at jeg er en "økonomisk belastning" for kommunen, men jeg har ikke valgt situasjonen min selv. Alt jeg vil er å leve et liv - så bra som mulig, så lenge som mulig. Jeg ønsker ikke at hjemmesykepleien, ymse kommuneansatte, hjelpehjelper og ellers den som måtte være ledig når jeg trenger hjelp skal løpe ned dørene her. Dette er mitt hjem, min hverdag og mitt liv!

Kirsti Cath

12.09.2010 kl.03:38

Shamini har egentlig sagt det meste! Henger meg på hennes kommentar.

Det å aldri ha fri er krevende så det holder, men det er faktisk til å tåle når en har valg og kontroll.

Stine, du har et utrolig blikk for de viktige nyansene!

Stolt av deg!

Har du en mening? Skriv den her!



Fortell meg gjerne din mening. Jeg er lutter øre. Men samtidig ønsker jeg respekt. Derfor vil frekke kommentarer, spam og reklame for egen blogg bli slettet med det samme! En koslig tilbakemelding, konstruktiv kritikk eller mening til ettertanke tas i mot med takk!

Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits