Hvor mye er et menneske verdt?

Lenge har kampen for inkludering av funksjonshemmede pågått. Minst like lenge har vi fått høre de politiske argumentene om økonomi. Om vi i det hele tatt har tenkt på hvor mye den inkluderingen vil koste.

Jeg er nitten, avhengig av rullestol og avhengig av tilgjengelig assistanse tjuefire timer i døgnet 365 dager i året. Uansett hvilken dag eller dato kalenderen viser. Helt fra jeg var lita har jeg fått høre at jeg koster mye. Jeg husker sommeren før jeg skulle begynne i 3.klasse, jeg var åtte. SFO skulle på tur til  ei sæter med mange dyr og aktiviteter. Fordi det tok et par timer å kjøre dit var dette en av turene med overnatting som ble arrangert denne sommeren. Disse turene var førstemann-til-mølla-turer, altså var det de som meldte seg på først som fikk være med. Jeg var en av de første, men likevel var det ikke sikkert jeg fikk være med. Jeg hørte de voksne på SFO diskutere med min mor hvor vidt hun hadde anledning til å være med. Det kostet skolen ekstra penger å ha med en assistent som kunne hjelpe meg med blant annet påkledning og toalettbesøk. Vi måtte huske på at vanligvis greide barn på min alder dette selv.

Jeg fikk til slutt være med, mens moren min ble igjen hjemme. Likevel sitter denne hendelsen igjen så mange år etter. Kanskje fordi jeg blir minnet på det gang på gang, hvor mye ekstra jeg koster samfunnet. Den gangen forsto jeg det kanskje ikke helt. Jeg gråt i hvert fall ikke, ble ikke sint eller gikk til angrep på noen. Jeg gikk ikke i forsvar. Nå elleve år senere er jeg ikke overrasket, det er nesten blitt en vane og høre det - Du er for dyr! Likevel er det vondere nå enn noen gang tidligere. Kommunen jeg bor i skulle helst sett at jeg ikke bodde her, på grunn av penger. Skolen jeg går på sier det ikke like direkte som kommunen, men tydelig nok er det da. Kanskje er det vondere nå fordi jeg forstår hva de mener. Jeg ser hva jeg går glipp av fordi kommunen ikke vil bruke penger på meg.

 

Kanskje er det nettopp derfor det gjør ekstra vondt å høre politikernes argument om økonomi så ofte. Fordi jeg vet hva dette betyr i virkeligheten for meg og så mange andre. Jeg er temmelig lei av å forsvare min rett til å leve livet, min rett til å studere, treffe venner og bo hjemme. Jeg vet dette koster penger, men jeg vet også - litt for godt -hvilken pris som må betales om man ikke bruker disse pengene.

 

Jeg vet jeg er dyr, men jeg valgte det ikke. Det er ikke min feil at jeg trenger assistanse. Ikke at jeg mener det er resten av samfunnet sin feil heller, selvfølgelig. Men derfor blir det så smertelig urettferdig når det er dette - Det at jeg fikk en tøff start på livet, det at jeg ønsker å studere og stifte familie som alle andre - Skal gi politikerne og samfunnet lov til å sette en prislapp på meg, bare fordi jeg kjører i stedet for å gå.

 

Denne debatten om BPA - Nøkkelen til et fritt og selvstendig liv, føles så feil når den ender opp i å handle om penger. For vi ønsker ikke å være noen belastning verken for SFO, skole, kommune eller samfunn, men enda mindre ønsker vi å være en byrde for vår egen familie og venner. Vi ønsker bare å få muligheten til å leve våre liv. Er det egentlig så urimelig, er ikke det både min og vår alles rett?

 

Da virker det merkeligere på meg at vårt eget samfunn er villige til å sette en prislapp på oss. Sånn er det nå bare en gang. Vi skulle så gjerne ønsket vi var billigere, men vi kan så lite gjøre. Derfor er det vondt å høre det diskuteres økonomi når det gjelder våre liv. Det er nemlig vi som må betale prisen for å ikke få leve det. Også har jeg nå alltid undret da, helt siden turen i 3.klasse, går det egentlig ann til å sette en prisgrense? Hvor mye er i så fall et menneske verdt?

 

 



bloglovin

9 meninger

Angelique Tangen

03.10.2010 kl.21:39

Det er vårt ansvar og plikt å ta vare på vårt fellesskap! Og i dette fellesskapet inngår alle. Etter evner og forutsetninger. Vi er likeverdige selvom vi ikke er like. Det er mye som koster. Veier og museer, OL-arrangementer og Opera-bygg. Alt koster men mennesket kommer først for livet kommer først. Og frihet. Det er iboende rett et menneske har, det å være fritt. Staten og kommunene forvalter våre penger og vi vil være med på å bestemme hva våre penger skal brukes til. I et humant samfunn vil vi at våre penger skal brukes på menneskene og aller først på menneskene som trenger en ekstra håndstrekning. Ikke fordi vi er ekstra snille men fordi det er vår plikt hvis vi vil bevare vår menneskelighet. Problemet er ikke at enhver "Stine" koster men at våre representanter, politikere, er i ferd med å glemme det mandat de har fått, nemlig å lytte til folk og anstrenge seg for å sikre tryggheten. Det er de skal skamme seg over, at de, politikere har sviktet vårt samhold.

Shamini

03.10.2010 kl.23:23

*god, varm klem til deg*

04.10.2010 kl.17:08

Takk skal du ha, Stine! Som du kanskje husker fra tidligere svar fra meg, er jeg ei voksen dame på 55 år, som har jobba handikappolitisk i ca.40 år. Og jeg blir så inderlig glad når jeg ser at unge mennesker, som deg, tar tak og sier fra! Og du er så klar i tankegangen og får virkelig fram poengene, så igjen: mange takk ! Stå på!!

Lin Christine

04.10.2010 kl.23:02

Først vil jeg bare si at du er ei tøff jente, stå på! :) Det er viktig at noen tar denne kampen, selv om det er slitsomt.

Jeg har nettopp flyttet til ny kommune for å studere, har bodd hjemme hittil og klart meg med mamma som "tjener" :p Jeg er muskelsyk og har behov for hjelp til praktiske ting som husvask, bensinfylling osv. Jeg søkte om å få BPA, og fikk innvilget, MEN de var usikre på om jeg kunne få BPA gjennom Uloba, fordi det ville koste for mye... La fram en rapport, og saken var god; jeg fikk BPA gjennom Uloba hvis jeg ville det.

Dette var den enkleste kampen jeg noensinne har hatt med helse-Norge tror jeg! Det er liksom standarden å sette fram et avslag, også får de som orker å gå videre med det hjelp likevel. Vel.. som oftest... Jeg har selv snart en sak i Trygderetten om små-hjelpemidler til å få stelt føttene.. Dum bruk av ressurser, men det er litt prinsipp også!

Det er en vond følelse å kjenne på det at noen mener vi er for dyre, og det er en vanskelig problemstilling dette med hvor mye et menneske er verdt. Egentlig synes jeg ikke det burde være et spørsmål engang, vi skal være et av verdens beste land å bo i, også klarer vi ikke ta vare på mennesker som trenger hjelp? Jeg er så enig i den første kommentaren her, fra Angelique, det er mye annet som koster penger, men mennesket burde komme først!

04.10.2010 kl.23:05

Så inderligt godt du beskriver spørsmålet om prislapp på mennesker.

Rullende Engel

06.10.2010 kl.10:17

Tusen takk alle sammen for flotte, støttende kommentarer :) Det setter jeg stor pris på! Nå kjemper vi videre i kampen om rettighetsfesting av BPA slik at vi skal slippe å bli priset av vårt eget samfunn!

Stine

Såndre

06.10.2010 kl.10:42

Spør du meg så er det mange folk som ikke er verdt så mye, men det har ikke med funksjonshemninger å gjør.. Jeg har ei venninne med CP som sitter i rullestol, hu har stadig vekk problemer med alt mulig rart.. Nå bor a i Malmö. Mye som er mer tilrettelagt der virker det som.

krba

06.10.2010 kl.12:01

Sterkt innlegg, veldig bra skrevet! Helt forferdelig tragisk at ikke slike ting prioriteres høyere!

tvers gjennom

07.10.2010 kl.12:23

Hei, du har virkelig en kjempefin blogg, og du gir mye av deg selv. TENK PÅ HVILKEN VERDI DET HAR :D Det er blitt noe helt feil når man måler verdi bare i kroner og ører. Jeg kan godt forstå mennesker som opplever seg som en byrde for samfunnet når det hele tiden skal argumenteres med pengeargumenter...og det er bare så trist, for grunnholdningen kan bli formet etter dette og ikke etter alle de muligheter personen har og gir. Blir opprørt og sint av sånt, for verdi er ikke bare penger. Det er noen rådmenn og pengesekkmenn som burde ta noen etiske refleksjoner bak kontorpulten.

Har du en mening? Skriv den her!



Fortell meg gjerne din mening. Jeg er lutter øre. Men samtidig ønsker jeg respekt. Derfor vil frekke kommentarer, spam og reklame for egen blogg bli slettet med det samme! En koslig tilbakemelding, konstruktiv kritikk eller mening til ettertanke tas i mot med takk!

Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits