Identitet

"Identitet er selvoppfatning, opplevelse av hva og hvem en er, følelse av å være noe i seg selv - uavhengig av andre." Dette er definisjonen av begrepet identitet som står skrevet i læreboka for sosiologi og sosialantropologi for videregående opplæring.

 

Ut i fra denne definisjonen skal det altså ikke ha så mye å si hva andre synes om deg, fordi det er oppfatningen av deg selv som er sentral. Dette har fått meg til å undre på noe. Hvorfor er det da slik at jeg og mange andre funksjonshemmede med meg føler at vi ofte først og fremst blir identifisert med våre handikap?

Jeg er jo Stine først og fremst. Jenta med galgenhumoren, selvironi og neon få, men svært gode venner. Jenta som studerer på videregående, skriver blogg, er ambassadør for Mitt Liv - kampanjen og tante til fem. Dette er Stine - Slik jeg ønsker å bli sett og beskrevet.

 

Det er jo ikke slik at jeg er jenta som sitter i en stol sveiset sammen av noen aluminiumsrør med hjul på og som er avhengig av hjelp fra familie og venner. Rullestolen er selvsagt en viktig del av livet mitt. Den er mine føtter, mitt fremkomstmiddel, men den sier likevel ingenting om meg - Som person.

 

Annet enn at jeg ikke kan gå. CP'en sier jo selvsagt noe mer. Som for eksempel at jeg lett kan "slå" folk når jeg får latterkrampe eller at jeg er avhengig av andre for å kunne gjøre de fleste praktiske gjøremål. For noen, forhåpentligvis yderst få, vil disse forklaringen om rullestolen som jeg kaller mine bein og CP'en - den mer ustyrlige delen av meg selv, bety at de mener de kan dra slutninger om at jeg er en person som liker danseband, har Disney Channel som min favoritt kanal (selv om jeg er nitten), liker å ha ullteppe over beina når jeg går tur fordi jeg alltid er frossen og er en person som helst vil legge seg tidlig.    

Jeg har ikke noe i mot personer som hører på danseband. Det er helt greit når mine foreldre gjør det og jeg vil heller at den musikken skal stå på i bilen enn å høre bilduren. Men det er ikke den musikken jeg setter på når jeg er for meg selv eller med venner. Da må den norske countryen til verks. Barnetven på Disney Channel kan jeg ikke fordra og ulltepper får meg til å føle meg sykeliggjort og gammel. Ikke at jeg har behov for de heller, jeg er nemlig den i familien som er mest varmblodig. Jeg skriver best og er mest kreativ på kveldstid, liker å ligge lenge om morgenen og være opp sent på kveldene.

 

Som person liker jeg meg godt i mitt eget selskap, er ikke redd for å eksponeres og elsker å høre at folk liker det jeg skriver. Jeg er en student med ambisjoner om å studere videre, få utdannelse og jobb. Som datter er jeg yngst i en søskenflokk på fire, lett å terge og den som hater å tape diskusjoner. Som tante er jeg et åringens favoritt - siden han har funnet ut at han ikke kan gå alene, men om han dytter tante fremfor seg kommer han akkurat ditt han vil. Dette er min selvoppfatning, min mening om hva og hvem jeg er, så om det absolutt må nevnes kan det kanskje stå som en bisetning med liten skrift helt til slutt, at jeg har CP, er rullestolbruker og fosterbarn. For det er ikke disse tre tingene som er min identitet, det er meg som person - Ikke min diagnose, den aluminiumklumpen med hjul på som jeg sitter i eller hvilken type familien jeg har.

 



bloglovin
Del

9 meninger

MAGMA

10.10.2010 kl.21:01

Ja, virkelig en tankevekker det der. Det er helt vanlig å beskrive personer som hun med rullestolen eller hun som mangler en hånd eller han som som er blind osv, men det sier jo ingenting om hvem den personen er. Jeg har lenge vært nokså bevisst i å ikke gjøre det, men det blir fort sånn at noen sier..."å, du mener ho som mangler en hånd". Hvordan kan det endres? Hva kan gjøres for at det ikke skal bli sånn? Føler du at det sånn at du liksom må bekrefte din identitet litt ekstra, mer enn funksjonsfriske, fordi rullestolen sperrer litt for den du er? Det er kanskje heller slik at sperren ligger oppe i hodene til folk. Rart at det er blitt sånn...

Du skriver utrolig bra, og tar opp viktige tema her.

Rullende Engel

10.10.2010 kl.22:00

Hei MAGMA! Så koselig å høre at du liker det jeg skriver. Ikke minst at du tar deg tid til å skrive kommentarer til meg. Alltid koselig med tilbakemeldinger!

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan dette kan endres, det er jo holdninger som er bygd opp over langt tid gjennom generasjoner. Så vi må nok bare ta tiden til hjelp, og bryte de ned og bygge opp sannheten sakte men sikkert.

Ja, det er nok slik, i alle fall når jeg treffer nye mennesker at jeg føler jeg må understreke ekstra godt hvem jeg er og hva jeg står for. Det er nå ikke sikkert det er slik at det trengs, men det føles slik innimellom.

Ha en fin kveld!

Hilsen Stine

Karen

10.10.2010 kl.22:21

Stine, du er toppers! Nok et godt innlegg til ettertanke en sen høstkveld, dette er ord og meninger jeg vil ta med meg videre. Klem :)

Kirsti Cath

11.10.2010 kl.03:10

Enda et spennende og viktig tema som du tar opp, Stine.

(Forresten, sorry var opptatt.. ;))

Ett par eksempler som apropos til ditt tema;

For ganske mange år siden, femten år elns, så fikk jeg satt inn en diamant i en hjørnetann. Hovedgrunnen var nok rett og slett forfengelighet, .. og sterkt inspirert av fantastiske Mick Hucknall i Simply Red - som har en rubin i tanna. :-)

Men i alle år har jeg forklart at diamanten er der i et forsøk på å flytte fokus. Jeg ønsket nemlig at folk skulle referere til henne "med diamanten i tanna", ikke henne "i rullestolen", dog noen ganger supplert med "..med mørkt hår, lange negler, pent kledd". Men alltid med rullestolen først.

Det funket altså ikke, men det er nå stas med den diamanten, likevel! :)

Ellers så begynte jeg å røyke som tolvåring (dette var dengang røyking ikke var så "farlig"), nettopp fordi jeg ønsket å bli sett som "normal" av gjengen i gata, til tross for rullestolen. Jeg var overbevist om at alle så på mennesker i rullestol som dumme. Og det fungerte faktisk med røykingen. Jeg ble sett på som cool, og akseptert. Sikkert ikke bare på grunn av røykingen, men jeg har i ettertid fått bekreftet at det hjalp godt til.

I dag er det jo nettopp tvert om, folk som røyker sees nå som mindre begavede. Så _det_ vil altså ikke fungere som fokusflytter i dag.

Jeg kjenner utrolig godt igjen det ønsket du beskriver om raskest mulig å overbevise omverdenen om at vi er noe langt mer enn funksjonsulikheten og rullestolen. Det er trist. Trist å stadig få bekreftet at forutinntatte holdninger lever i beste velgående.

Men funkiser må nok bære endel av ansvaret selv. Det er utrolig mange som kun er opptatt av sykdom/skade/funksjonsulikhet, som er ekstremt selvopptatte og sutrete, som lener seg tilbake i en passiv mottakerrolle, og som syns det er herlig med bøttevis av empati og omsorg, - uten antydning av interesse for andre, med mindre det gavner dem selv. Nå passer nok dessverre slike beskrivelser på mange, men det blir alltid lettere lagt merke til når det gjelder funkiser.

Selv tror jeg vi gradvis får se endringer, når flere får BPA.. Da vil mange flere syns i roller som kollegaer, foreldre, naboer, turist, student, mv.

makroner

13.10.2010 kl.11:39

Jeg liker bloggen din veldig godt! Det er tankevekkende, og jeg synes det er fint noen skriver noe med litt mer substans i. Takk for fin blogg! :)

Fru Jensen

13.10.2010 kl.11:40

Utrolig bra skrevet, og jeg er helt enig med deg!

Synes det er utrolig feil å forbinde en person med foreks som du skriver rullestolen.

Jeg kjenner fler som er i rullestol, blind eller stum. Det er jaggu ikke det som beskriver dem. De er alt fra hysteriske morsomme til utrolige beste personer i verden:)

Du beskriver noe som er egentlig er mer viktig tema i hverdagen, og jeg tror kanskje flere er mer redd for det enn det dem tror!

Iceni

13.10.2010 kl.11:46

Jeg tør egentlig ikke si spesielt annet en at det ikke bør være nødvendig for, som du sier det, personer med en "aliminiumsklump" under seg å flytte fokus fra den. Selvfølgelig er det ikke den som bestemmer hva som ligger i hodet på en, eller en røyk, eller en tattovering.

Veldig fin blogg, og interesangt å lese.

Rullende Engel

14.10.2010 kl.10:21

Takk for hyggelige kommentarer til dere siste som har kommentert også :) Ha en fin dag!

Stine :)

IdaO.

15.10.2010 kl.01:14

Bra skrevet, Stine :)

Jeg er helt enig med deg om hva du sier, det er ikke rullestolen som gjør deg til det mennesket du er !

Ida Opøien, (your previous classmate) :)

Har du en mening? Skriv den her!



Fortell meg gjerne din mening. Jeg er lutter øre. Men samtidig ønsker jeg respekt. Derfor vil frekke kommentarer, spam og reklame for egen blogg bli slettet med det samme! En koslig tilbakemelding, konstruktiv kritikk eller mening til ettertanke tas i mot med takk!

Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits