Veien hit

Veien blir til mens en går. Det vanskelig å vite helt hvor en har tenkt seg hen eller hva fremtiden vil bringe. I flere år har jeg ikke turt annet enn å leve fra dag til dag. De siste årene har jeg hatt en trygg ramme med en fantastisk familie og støtte meg til. Likevel har min fortid gjort sitt, jeg har liksom villet være her innenfor den trygge rammen, med et familieliv og venner. Jeg har hatt mer enn nok med meg selv og å rette opp i fortiden min. Det som kan rettes opp selvsagt.

Jeg var vel ganske bestemt på at Trondheim skulle være byen fremover, så jeg kunne ha trygghet i familien og kjente så nære som mulig mens jeg studerte. Studerte til bachelor i et eller annet trygt A4-fag der jeg var sikret jobb - selv med mine hjul.

Med andre ord jeg hadde liten tro på meg selv, turte ikke satse noe i frykt for å miste det lille jeg hadde. Ett knapt år etterpå har jeg en tittel som gir meg makt. Makt til å bruke min livserfaring, og få folk til å lytte. Noen hadde klart å lete opp meg. Lille, usikre meg som knapt turte tenke på året jeg var ferdig på videregående. Denne usikre jenta, med gråten liggende i halsen skulle de ha til å fronte sin sak - En landsdekkende kampanje, sammen med tre andre.

Spørsmålet var ikke om jeg kunne. Jeg skulle var beskjeden, de viste jeg kunne. De skulle ha meg, uansett. Fordi de viste det var rett. Med falmende, usikre steg tok jeg derfor oppdraget som ambassadør. Aldri hadde jeg vært med på noe slikt og kommunikasjonsrådgiveren måtte tåle mange spørsmål av ulik art hele tiden. Jeg slapp aldri taket, var så nervøs og usikker på meg selv. Mens jeg falmet der i min egen lille boble av dårlig selvtillit stolte mitt team alltid på meg, backet meg opp og presset meg videre med små, bestemte steg - Så små at jeg nesten ikke merket de.

Jeg kom meg videre, ble ambassadør og innbiller meg i dag at jeg har gjort og gjør en viktig oppgave, at jeg er rett person, og at jeg kan. Kan klare det meste. Om jeg bare tør slippe taket, satse og gå. Sakte, men litt - hele tiden. Så vil jeg til slutt klare det jeg setter meg fore. Kanskje er ikke Trondheim riktig by. Ei heller den trygge bacheleren.

Jeg ser dette nå, i en alder av nitten, fordi noen turte å satse på en usikker ungdom uten selvtillit. Fordi noen tok seg tid til meg og mine spørsmål. Fordi noen lot mine tårer komme når de kom. Fordi noen tørket de vekk og støttet meg videre, og aldri ga meg opp - slik jeg selv ønsket.

I dag skriver jeg dette innlegget med stolthet. Stolt over og kunne kalle meg Norges yngste ambassadør. Ambassadør for ett verdig liv med frihet for funksjonshemmede.
Stolt fordi noen viste jeg kunne - Og tok seg tid til å la meg innse det selv!

Takk kjære Mitt Liv - team for at jeg får være en del av dette teamet.

 



bloglovin

3 meninger

Vivian Yuen

17.11.2010 kl.21:05

Så bra at du har funnet veien din :)

IdaO.

17.11.2010 kl.21:59

Jeg er glad for å høre at alt er vel, Stine :)

Else

18.11.2010 kl.19:54

Stå på videre Stine, du er en flott ambassadør!! Du er ei jente med tæl og meninger, og det står det respekt av. Klem ;)

Har du en mening? Skriv den her!



Fortell meg gjerne din mening. Jeg er lutter øre. Men samtidig ønsker jeg respekt. Derfor vil frekke kommentarer, spam og reklame for egen blogg bli slettet med det samme! En koslig tilbakemelding, konstruktiv kritikk eller mening til ettertanke tas i mot med takk!

Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits