Veien videre

Jeg føler jeg har fortalt så lite i det siste. Så mye har skjedd, men ingenting har kommet ned på det digitale papiret. Ikke på det gode gammeldagse heller for den saks skyld. Mye har altså skjedd likevel, planene for høsten har begynt og lagt seg. De er snart klare for å settes i verk.

 

Det vil bli rart på mange måter. Alt det trygge vil forsvinne. Ikke forsvinne, men ikke være kun en armlengde unna heller. Jeg vil slippe kampen jeg nå bærer, og det skal bli uendelig godt. Samtidig vet vi alle at det alltid vil komme nye. Bare i et annet innpakningspapir og med nye utfordringer.

Mamma spurte meg en dag om jeg kommer til å slutte kampen for barnevernsbarna nå når jeg flytter. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Selv om jeg i hverdagen ikke vil være barnevernsbarn så merkbart lenger, vil det jo alltid være der på en måte. Den merkelappen har alltid formet livet mitt og vil sikkert også påvirke meg senere i livet. Eller jeg vet det vil. Hadde det ikke vært for mamma og pappa hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Hvordan det hadde vært er vanskelig å si helt sikkert, men at det hadde vært annerledes det vet jeg. Et liv formet av en institusjonalisert hverdag, med kommunale turnuser og timeplaner ville aldri kunne gitt meg nok trygghet til å tørre stå på egne ben, eller hjul om dere vil. Jeg hadde nok blitt der i institusjonsboblen med den falske tryggheten og omtanken uten vilje eller kraft til å fremme egne tanker.

 

Nå derimot er jeg trygg nok på meg selv til å kunne si at ting ordner seg nok, og faktisk tro på det og hoppe ut i det. Trondheim blir derfor ikke byen til høsten. Oslo blir det i stedet. Hvorfor? Jeg trenger forandring. For å i hele tatt klare å presse meg selv ut i alt det nye som venter. Blir jeg for nær det gamle vante, og tryggheten er jeg redd den blir for lett å falle tilbake på. Det ønsker jeg ikke, da er liksom kampen tapt på et vis.

 

De få månedene som står igjen til flyttebilen går vil derfor gå til å planlegge det meste. Selv om jeg er ganske impulsiv for tiden, gjør mine hjul og mitt hjelpebehov at jeg må planlegge noe. Skolen skal besøkes, kommunen skal ringes og informeres. Søknader om det ene og det andre skal sendes før alt er klappet og klart. Så klart som mulig. Alt kan jo ikke være det heller.

 


Foto: OneWay.no

 

Uansett, jeg ser lyst på fremtiden. Lysere enn på lenge. Dette skal bli bra. Det bare det!

 



bloglovin
Del

2 meninger

Shamini

02.02.2011 kl.22:30

Lykke til Stine, det krever mot å ta den beslutningen du har tatt. :)

Kan jeg spørre hvorfor du valgte bort Trondheim? Ville de ikke gi deg den BPA du fortjener og har rett på, eller ville du bare lenger avgårde? Du trenger selvsagt ikke svare, jeg bare lurer siden jeg stadig føler at BPAen her i Trondheim henger i en tynn tråd.

Jon Torp

03.02.2011 kl.10:30

Velkommen til Oslo!

Har du en mening? Skriv den her!



Fortell meg gjerne din mening. Jeg er lutter øre. Men samtidig ønsker jeg respekt. Derfor vil frekke kommentarer, spam og reklame for egen blogg bli slettet med det samme! En koslig tilbakemelding, konstruktiv kritikk eller mening til ettertanke tas i mot med takk!

Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits