Et spørsmål om verdighet

De siste ukene har det virkelig gått opp for meg hvor dristig jeg vært, nesten så dristig at jeg vil kalle det dumdristig. Flyttebilen gikk for over en måned siden, og siden da har jeg bodd for meg selv. I egen leilighet. Det er jo det drømmen alltid har vært, og jeg er glad for og stolt over at jeg er kommet såpass langt i nå mine mål og drømmer som jeg faktisk har. Likevel er fortsatt historiene mange. Historiene om hvordan det er å være funksjonshemmet, ambisiøs og med en vilje og drøm for livet - Og samtidig avhengig av de offentlige omsorgstjenestene.

Siden dag en i eget krypinn har jeg hatt bistand fra en kommunal omsorgsbolig i mitt eget hjem, da enn BPA-ordning enda ikke er oppe å går. Jeg kaller dette bistand og ikke assistanse fordi det nettopp er dette de gir - Bistand til å dekke de primære behov. Så sånn sett skal jeg vel ikke klage. Jeg får jo stått opp og hatt på meg klær, hver eneste dag.

Hva er det jeg klager over? Ikke verst det, skal jeg si dere! Jeg vet det, jeg har det bedre enn de fleste barna i Afrika, jeg har det bedre enn de fleste eldre på sykehjem også. Jeg er glad for det, men uansett er det noe som skurrer: Jeg er 20, bor i et land, som flere ganger er kåret til å være verdens beste land å bo i, men likevel opplever jeg å bli invadert av fullt fremmede mennesker, som sier de gir meg omsorg, i mitt eget hjem.

Jeg trenger ikke deres omsorg, jeg har behov for deres service, men når den viser seg å være så vanskelig å få hadde det tross alt vært bedre med den såkalte omsorgen dems. For det som skjer er at disse menneskene som mener jeg trenger deres omsorg, ikke bare invaderer mitt hjem og mitt liv, men også mine venners.

For en stund siden hadde jeg en venninne på middagsbesøk. Noe personalet fra omsorgsboligen selvfølgelig var vel vitende om, da det var de som måtte bistå meg med å stelle i stand middagen. Vi spiste middag og dessert, pratet sammen og glemte tiden, slik man oftest gjør i godt selskap. På slaget ni, vred nøkkel seg om i ytterdøra mi. Hun kunne like godt vridd den om i mellomgulvet mitt. Plutselig sto hun der, kvinnen som skulle gi meg hen av sin omsorg. Ikke hadde hun ringt på, ingen forvarsel var gitt. Venninnen min spiser fortsatt, eller retter sagt spiste når kvinnen kom inn. Nå hadde hun ikke lenger noe fat og spise av. Kvinnen sto å vasket det opp. Venninnen min har bein i nesa og sier som sant er, at hun enda ikke var ferdig med å spise. "Å nei, men du skjønner jeg må vaske opp og legge Stine før jeg er ferdig på jobb om 45 minutter. Så når har du egentlig tenkt til å dra hjem?". Jeg ba henne gi venninne min fatet tilbake og la oppvasken stå til dagen etter. Jeg var allerede ydmyket foran min venninne i mitt eget hjem. Jeg taklet ikke mer. Så det ble til assistenten til venninnen min måtte legge meg den kvelden.

Om nettene har jeg bistand fra hjemmesykepleien - De som kommer hjem og pleier de syke, vet dere. Jeg følte meg ikke syk, før. Men det var før, når jeg bodde hjemme og var så heldig at jeg slapp å forholde meg til denne biten av en "omsorgsetat". For en måned siden ble jeg satt ut av sjokk, nå rister jeg bare hodet og håper jeg snart skal få slippe å forholde meg til denne disse menneskene i igjen, de som ser på meg og behandler meg som syk. Kommentarene har vært så mange at jeg sikkert kunne fylt en hel bok, men i fare for å kunne måtte trenge omsorg om jeg skulle holde på med slik deprimerende arbeid over lengre tid, lar jeg det være. Ett par av de må likevel frem i lyset. Jeg klarer simpelthen ikke å holde det for meg selv.

En natt våknet jeg av at det sto en jente på maks et par år eldre enn meg ved sengekanten min og spurte om jeg hadde behov for å tømme tarmen. Hallo liksom! Bare fordi jeg er funksjonshindret og trenger bistand for å få baken ned på porselenskåla, skal vi liksom begynne å kalle det for å tømme tarmen. Hvor ble det av det gode, gamle ordet toalett? Kanskje ikke så nøye, jeg fikk jo bistanden jeg trengte, men likevel. Det handler om verdighet. Kan dere skjønne det?

En annen natt lå jeg å vred meg i sengen på grunn av den voldsomme varmen, plutselig syntes jeg jeg kunne skimte en skygge på stuegulvet mitt. Og jammen, der sto det en stor bautas til mann og så ut som et spørsmålstegn. Jeg lurer på hvor lenge han hadde stått der å sett meg sove. Har de ikke hørt om å vekke folk? De jobber tross alt nattevakt, og det er da vanlig å sove om natten, eller? Ikke kan jeg sove med vekkerklokke heller, for det har variert med tre og en halvtime når de har kommet. Hadde det ikke vært for det skulle jeg gjerne hatt vekkerklokka på, men jeg skal jo prøve å få livet til å fungere mest mulig normalt tross alt - Og da kan jeg ikke ligge våken tre-fire timer hver natt, usikker på om bistanden vil komme denne natten eller ikke.

Ingen mann, utenom min nære familie, har så langt fått bistå meg med mine primære behov. da ligger jeg heller en natt med bena i kryss og med like gule øyne som katta vår. For for meg er ville det være det samme som å miste den siste del av verdighet jeg har igjen. Det håper jeg jeg skal få slippe å oppleve.

Jeg håper også at jeg om ikke lenge skal kunne skrive et blogginnlegg med tittelen: "Kjære omsorgstjenester - Jeg vil herved si opp mitt abonnement".



bloglovin

4 meninger

Vidar Haagensen

04.08.2011 kl.15:17

Nok et godt blogginnlegg. Og det smerter at du og mange andre opplever slik omsorgstvang, der du trenger bistand og service.

Silje på to hjul i svingen!

04.08.2011 kl.17:37

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du opplever, Stine, og det gjør vondt i hjertet mitt. Jeg vet hvor frustrerende, krenkende og leit det er å oppleve sånt. Vit at du ikke er alene. Hvorfor har du ikke fått BPA gjennom ULOBA enda?

Hege Schilling

04.08.2011 kl.21:16

Hei Stine

Så en utrolig bra beskrivelse av nettopp det jeg håper min 5 år gamle datter vil slippe å oppleve i fremtiden. Vi venter på "rettighetsfestelsen" av BPA. Jeg har allerede begynt å si til min datter (som har muskelsykdom) at hun etterhvert vil få en assistent som skal bli "hennes armer og ben". Min datter skal ha utdannelse, flytte hjemmefra og få en livspartner! BPA skal være en virkemiddel på veien!

Takk for ditt engasjement!

~SerendipityCat~

08.08.2011 kl.18:34

Huff, dette er tragisk :-( Spesielt hun som ba venninna di gå! Så frekt, så ydmykende!! Sender deg varme tanker og ønsker om at du får mer tilpasset hjelp (BPA?) eller noe snart.

Har du en mening? Skriv den her!



Fortell meg gjerne din mening. Jeg er lutter øre. Men samtidig ønsker jeg respekt. Derfor vil frekke kommentarer, spam og reklame for egen blogg bli slettet med det samme! En koslig tilbakemelding, konstruktiv kritikk eller mening til ettertanke tas i mot med takk!

Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits