Kommentar til "Brevet til Jens"

På onsdag ble dokumentaren "Brevet til Jens" vist på TV2. I ettertid har det kommet utallige tilbakemeldinger fra både kjente og ukjente. De aller, aller fleste er hyggelige, støttende og takknemlig. Noen tilbakemeldinger viser også en usikkerhet rundt plassering på institusjon. Derfor har jeg skrevet en kommentar til "Brevet til Jens"

Kort sagt skildrer dokumentaren hvordan livet til funksjonshemmede kan utarte seg forskjellig ut ifra hvilken kommune man bor i. Min venninne Mari har brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og kan derfor bo i egen leilighet, jobbe, passe tantebarnet, være datter, søster og venninne uten at noen av hennes nærmeste må assistere henne.

Jeg er, som mange av dere blogglesere vet, fosterbarn. I januar 2010 hadde jeg en kronikk på trykk i Adresseavisen med tittelen Fosterbarn - og stolt av det! - Dette er noe jeg er fordi de bokstavelig talt ga meg livet. Nå var jeg bare plassert av kommunen på denne institusjonen en tredjedel av året - Uten mine fantastiske fosterforeldre og fabelaktige venner måtte jeg bodd slik hele tiden, hele året. Mine foreldre og venner har gjort sitt for at jeg skulle ha det bra utenom disse døgnene jeg var på institusjon. Det hadde jeg også. De dagene jeg var hjemme hos familien hadde jeg et tilnærmet normalt tenåringsliv, likevel var jeg avhengig av min families bistand.

Jeg er 20, men kan fortsatt ikke lage mat, dra på kino eller være alene hjemme en helg - slik som andre 20-åringer. Derfor ble det naturlig for meg at jeg dro hjemmefra noen dager slik at mine foreldre og søsken fikk leve sine liv og gjøre sine ting uten meg på slepp - Det hadde ikke vært gøy for noen av oss. Kommunens eneste avlastningstilbud til mine foreldre var en institusjonplass en tredjedel av året, slik det vises i dokumentaren. Selv om vi alle mye heller skulle sett at jeg hadde hatt BPA, sånn at jeg kunne vært alene hjemme en helg eller bare droppet å være med på familieferien av eget ønske. Beslutningen om å ta i bruk kommunens tjenester i form av en institusjonsplass følte vi alle vi slutt måtte ta i mot, da vi ikke fikk andre alternativer av Trondheim kommune. Selv etter flere klager og vi alle trengte å få gjøre ting for oss selv, uten å måtte være avhengig av hverandre.

Kritikken i filmen er ment mot et brutalt og feilaktig kommunalt system. Et system som ikke lar alle familiemedlemmene i en familie med funksjonshindrede, leve sine liv. Et system som alltid setter begrensninger for en eller flere av familiens medlemmer.

"Brevet til Jens" handler ikke om hvor lite min familie og venner stilte opp, men om hvor dårlige "tilbud" den enkelte kommune og saksbehandler kan gi om  det er opp til dem. Ingen har stilt opp mer for meg enn foreldrene mine har gjort og enda gjør. Jeg har bodd hos de helt til jeg flyttet til Oslo for en par måneder siden, her jeg nå bor med BPA. På den måten sørget de for at jeg bare måtte være under kommunens falkeblikk en tredjedel av året, i stedet for hele året, slik jeg måtte gjort om det ikke var for dem.

Kjære mamma og pappa, kjære søsken  og kjære venner: Jeg er utrolig glad i dere alle og evig takknemlig for det dere har ofret slik at jeg har fått levd mitt liv. Uten dere, mamma og pappa hadde jeg aldri vært den jeg er i dag. Jeg hadde aldri hatt styrken jeg nå har til og fronte en så tøff å hard kamp. Jeg er utrolig stolt og takknemlig over for at jeg fortsatt får være deres datter!



bloglovin
Del

5 meninger

Rebecca

02.09.2011 kl.17:47

Takk for en sterk og flott dokumentar! Takk for at du tør å bruke din historie. Ikke vær redd for at historien din skal misforstås. Budskapet er klinkende klart: Også funksjonshemmede har rett til et selvstendig liv! Du er en flott jente som kommer til å lykkes med dine mål, det er jeg sikker på. Vi er mange som heier på deg og sammen kjemper vi kampen for større frihet og likestilling for funksjonshemmede. Vi gir oss aldri! :-)

Silje på to hjul i svingen!

02.09.2011 kl.19:22

Hei Stine!

Jeg er så stolt og imponert! Jeg både lo og gråt når jeg så dokumentaren. Tusen takk for at du delte en så sterk og gripende historie med oss! 1-0 til deg og Mari. Dere er til stor inspirasjon for veldig mange. Takk for at du turte, eller dere turte! Vi er mange som heier på deg og vet hva du går gjennom. Jeg er så glad for at du har det mye bedre nå og håper du trives på skolen :) Skriv gjerne mer om det, hvordan det er å bo i Oslo for seg selv med BPA og studere :)

Klem fra Silje :)

Berna

02.09.2011 kl.22:13

Hei Stine!

Så akkurat dokumentaren, hadde tatt den opp da jeg ikke fikk sett den da den gikk. Ville bare si at jeg ble så utrolig glad for å høre at du må bor i Oslo og har BPA! Du fremstår som en flott, reflektert og jeg vil si oppegående jente (forstå meg rett:), og har så mange muligheter i livet! Og jeg ble så glad for at du nå får flere muligheter:) og jeg synes det var helt tydelig i dokumentaren forskjellene dere ville få fram, og at det handler om systemet. Takk for at dere lagde denne dokumentaren, og fikk oss til virkelig å forstå. Lykke til med studiene og livet i Oslo! Oslo er en super by, har selv bodd der i seks år, nylig flyttet til Jessheim:)

Klem fra Berna

Terje Marøy

03.09.2011 kl.07:43

En sterk og gripende film. Den viser også hvor viktig det er å løfte BPA ut av kommunene, ellers er jeg redd ordningen vil være preget av tilfeldige ulikheter i all framtid. Som i Vestregionen utenfor Oslo hvor ordningen i praksis er avviklet.

Avslutningssekvensen i filmen fortalte det meste. Takk til både deg og Mari.

Christine

05.09.2011 kl.20:07

Hei Stine, så dokumenteren å synes den var utrulig sterk å se på. Ble både sint, trist og ikke minst frustrert over at Trondheim kommune ikke hadde noe bedre tilbud til deg. Fant så fram til bloggen din, og har vell nesten lest alt du har skrevet her! Synes at det er trist at du har måtte slitt slik i oppveksten din.. Men må bare si at du virker som en utrolig flott person, på tross av alle hindringer du har møtt. Du er en stor motivasjon for hele Norge! BPA er en viktig sak, For slik som Rebecca sier lengre opp her: også funksjonshemmede har rett til et selvstendig liv! Håper så du trives i Oslo med studier og BPA :)

Har du en mening? Skriv den her!



Fortell meg gjerne din mening. Jeg er lutter øre. Men samtidig ønsker jeg respekt. Derfor vil frekke kommentarer, spam og reklame for egen blogg bli slettet med det samme! En koslig tilbakemelding, konstruktiv kritikk eller mening til ettertanke tas i mot med takk!

Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits