januar 2010

Reddet gutt fra voldelig far

Da jeg leste denne artikkelen på nettavisen til Adressa tidligere i dag, ble jeg så sjokkert at jeg ikke klarte og tenkte. Nå noen minutter senere er jeg mildt sagt forbannet og ønsker at dere skal lese artikkelen sin helhet, slik at dere forstår hva jeg snakker om.

"Sjokkerte passasjerer på t-banen i Sverige ble vitne til at en mann banket opp sin egen sønn. Til slutt grep Maria (28) inn.

- Jeg har aldri vært så forbannet i hele mitt liv.

Maria Lundin husker godt det som skjedde på t-banen i Stockholm den 30. oktober i fjor, skriver Aftonbladet.se.

4-åring slått 15 ganger

Det hele startet da en liten gutt på fire år nektet å sette seg i fredagsrushet. Faren gikk amok og begynte å denge løs på sønnen. Ifølge Aftonbladet slengte 55-åringen gutten på gulvet og slo løs. Ifølge en fersk dom fra tingretten ble gutten slått minst 15 ganger.

- Slår så mye jeg vil

Lundin klarte ikke være stilltiende vitne til at den hjelpeløse, gråtende gutten ble mishandlet av faren sin. Hun ga klar beskjed om at barnemishandling ikke er tillatt i Sverige. Han skal ifølge Aftonbladet ha svart at han slo barna sine og kona si så mye han bare ville.

Slo til Maria

Men Lundin nektet å gi seg. Til slutt gjøv mannen løs på henne i stedet. Hun gikk av på samme holdeplass som faren og den lille gutten. Der skal faren ha angrepet en ung gutt som forsøkte å gripe inn.

Da var det nok. Lundin, som normalt jobber som frisør, tok tak rundt halsen på mannen før hun trengte sitt ben mellom hans ben i et forsøk på å felle ham overende.

Må sone

- Jeg hadde så mye adrenalin i kroppen og jeg bare handlet, sier hun til Aftonbladet.

Lundin varslet også politiet. I dag er 55-åringen dømt til fire måneder i fengsel. Han må også betale 12 000 svenske kroner i erstatning til sønnen. 4-åringen og hans familiesituasjon utredes av sosialmyndighetene."

Denne Maria var bare et tilfeldig mennesket som valgte å gjøre det som sto i sin makt for å hjelpe den stakkars lille gutten. Denne gutten var heldig, og jeg er utrolig glad for det. Men ikke alle er like heldige som denne gutten eller meg for den saks skyld. Som stiller opp og som gjør alt de kan de kan for å hjelpe. 

Disse menneskene handler ut ifra sunn fornuft, omtanke og nestekjærlighet. Men hvor er så det offentlige i slike tilfeller? Denne gutten var prisgitt Maria og hennes hjelp.. Hva hadde skjedd om hun ikke hadde kjempet så hardt. Hva hadde det offentlige gjort da? Antagelig ingenting. Dette er absurd. Forklar meg det gjerne den som kan.

 



bloglovin

En mors kjærlighet

Som barnevernsbarn vet jeg mye om hvordan det er å være usikker. Du har mange følelser og tanker om hva som venter rundt neste sving, neste avgjørelse. Men du kan aldri vite sikkert. Av den grunn kan jeg med hånden på hjertet si at blant alle følelser, som lei, irritert, forbannet og sint, er usikkerheten den som er størst. Og ikke minst verst. 

Det å aldri vite hva som vil skje om en time eller noen dager gjør at du alltid lever i helspenn, du tør aldri slappe av, fullt ut. Det sliter på selv den beste i lengden. 
Jeg levde med en usikkerhet fra jeg var bare noen få år, den gangen gikk det ut på om barnevernet sto på døren når det ringte på. Eller om moren min virkelig kom til å gjøre alvor ut av trusselen om å sette meg på trappa til barnevernet om jeg ikke gjorde som hun ba.

Noen år senere var det en annen usikkerhet som slet på kroppen - usikkerheten om hvordan rettsaken ville gå og om jeg i hele tatt ville overleve den. Bokstavelig talt. Jeg hadde angst, angst for å dø. Moren min hadde aldri skadet meg fysisk. Men som barn flest var jeg lojal mot henne, og hun hadde grepet på meg psykisk.
For å være ærlig var jeg ikke sikker på hva hun kom til å gjøre med meg om hun tapte. Det var avhengig av hva hun anså som best der og da. Enten å gi meg til de forferdelig menneskene som ønsket og hjernevaske meg (moren min sine ord), eller å ta livet av meg selv. Da var hun jo i alle fall den siste som hadde rørt meg. Jeg tror hennes angst for å miste meg til noen som hun var så redd og samtidig hennes kjærlighet til meg lett kunne fått henne til tatt livet mitt denne dagen, og kanskje også sitt eget, om hun hadde trodd det var det beste for hennes kjære datter.

Moren min elsket meg, og elsker meg forsatt over alt på jord! Men dessverre strakk ikke hennes morskjærlighet til, på rett måte. Jeg er glad i min mor, jeg elsker henne og savner henne. Hver eneste dag. Jeg har mange ganger grått mine tårer fordi at det måtte ende slik og fordi at det ble slik som det ble.

Min mor har forårsaket mye vondt i mitt liv, men vi må ikke glemme å nevne det gode. Hun ga alt det hun klarte å gi, og ingen kan klandre henne for at hun ikke ga mer. I alle fall ikke jeg. Hun elsker meg og savner meg, det samme gjør jeg. Men samtidig ser jeg, uansett hvor sårt det er, at jeg har det bedre nå.

Det gjør vondt å si det, for hun er min mor og det vil hun alltid være. Om du leser dette kjære deg (mest sannsynlig gjør du ikke det, men om..) så vil jeg at du skal vite at jeg alltid vil være glad i deg og at jeg savner deg. Takk for all den kjærligheten du ga.




Ingenting kan overstige en mors kjærlighet til sitt barn!


bloglovin

Kronikken på stortinget

Ja, nå har jeg altså snakket med Jorodd Asphjell. Han hadde dessverre ikke noe nytt og komme med, så vi avventer fortsatt svar fra stortinget. Vi håper på at det kan komme allerede i morgen, og for sikkerhetsskyld har jeg nå skrevet en søknad til NAV slik at de i alle fall ikke kan ta oss på formalitetene.

Nå har det seg slik at jeg har vært mye i media i det siste, noe jeg antar også er grunnen til at lesertallene mine har eksplodert. Ihvertfall så er noe med trikset for å få igjennom saken sin på stortinget, og få de som skal behandlene den til å bli kjent med personen bak og ikke bare statistikken. Det har jeg lært i dag, og dermed besluttet Asphjell å sende inn kronikken som sto i gårdsdagens avis til stortingsrepresentantene.

Ikke at den har noen direkte sammenheng med denne saken, men den fortelle mye om meg som person. Vi får håpe Asphjell har rett. Jeg har i alle fall gjort alt som står i min makt, både fortalt min historie, "solgt" min personlighet, og satt på min sjarm.

Så nå får vi satse alt på at det holder, også for noen av landets mektigste menn!


bloglovin

Møte med stortingsrepresentant

Saken på NRK og kronikken i Adressa har de fleste av dere fått med dere. Men samtidig har det denne uken også pågått en minst like viktig sak i lokalavisen her. Som ikke så mange har fått med seg, noe stortingsrepresentantene heldigvis har gjort!

Saken er, som noen av dere sikkert vet allerede, at NAV nekter å gi assistentene mine ved treningsopphold lønn. Og grunnen er at jeg ikke er i biologisk familie med dem. Ja, det er absurd. Men intet mindre virkeligheten!

En av politikerne som har engasjert seg i saken er den lokale stortingsrepresentanten Jorodd Asphjell. Han ønsker å få et krisevedtak fra stortinget i denne konkrete saken, på at NAV er nødt til dekke lønn, uansett hvilken tilknyttingen jeg har til ledsageren.
Men Asphjell er ikke alene om å engasjere seg i denne saken, også SV-politikker Karin Andersen har engasjert seg. Hun håper på en mer langvarig løsning enn Asphjell. Andersen sier hun vil gå inn for at lovverket skal endres slik at det ikke rammes skjevt.

Foreløpig er det ikke kommet noe klart svar fra stortinget. Jeg skal møte Asphjell og en journalist fra lokalavisen i ettermiddag. Enda vet jeg ikke helt hva dette møte vil føre til, Men jeg håper at de vil kunne hjelpe.

Nå har jeg assistenter til hele oppholdet. Det eneste som mangler er lønnen. Og det er ærlig talt for surt om NAV skal få hindre dette, på grunn av at jeg er fosterbarn. Jeg kommer ikke til å gi meg i denne saken. Lovene skal endres slik at ingen rammes av hvilke familierelasjoner de har. Nå må folk vokne, det er tross alt Norge og 2010 vi lever i!

Kryss fingre og tær, og skap debatt. Dette skal vi klare!


bloglovin

Fosterbarn - og stolt av det!

Ja, jeg er det. Og jeg er ikke redd for å si det heller. Jeg synes de fantastiske fosterforeldrene mine fortjener å høre at jeg er glad for det de har gjort og fortsatt gjør for meg. Nettopp derfor skrev jeg en kronikk i dagens utgave av Adressa med samme tittel.

Denne kronikken har fått øynene opp hos mange, og  fått besøks tallene her på bloggen til å skyte i taket. Bokstavelig talt. Jeg er stolt av mine fantastiske foreldre, men samtidig er jeg utrolig stolt av å få være en talsperson for barnevernsbarna og fosterbarna. Og jeg er stolt av dagens kronikk og jeg er stolt av at jeg har fått åpnet øynene hos så mange.

Og jeg er utrolig glad og takknemlig for alle de positive og støttende tilbakemeldingene fra både bekjente og ukjente. Jeg håper at den barnevernsansatte som skrev kommentar på mitt forige innlegg velger å sende den samme kommentaren til avisa. Alle trenger å lese den.

Jeg er stolt over det jeg har utrettet det siste året, og håper inderlig jeg får lov til å fortsette og være disse barnas talsperson også i framtiden.

Jeg er fosterbarn og stolt av det! Og det håper jeg at også mange andre barn også kan bli!


For de av dere som ikke har lest kronikken,og som ønsker å lese den,
kan den leses her: http://www.adressa.no/meninger/article1435101.ece


bloglovin

Fosterhjem reddet Stine

Dette er tittelen som NRK selv bruker på artikkelen om innslaget med meg på Midtnytt i går. I denne artikkelen er det mange som har kommentert at de synes rammevilkårene til fosterforeldre er for dårlige. Samtidig er det noen av dere som skriver at dere synes fosterforeldre får for lite betalt for jobben de gjør.
En femten år gammel fosterdatter har også kommentert hun reagerer sterkt på hvorfor folk er opptatt av pengene og at de heller burde tenkte på hvilken forskjell de gjør for barna.  

Jeg er enig med dere alle. Rammevilkårene er for dårlige slik de er i dag. Fosterforeldre trenger at barnevernet stiller opp som samarbeidspartnere, og ikke gjør oppgaven enda større ved å motarbeide fosterforeldrene. Slik som det dessverre blir gjort i mange tilfeller.
Når det kommer til spørsmålet om penger, kan jeg godt forstå dette femten år gamle fosterbarnet, som mener at kjærligheten til barnet bør veie tyngst. Det bør den, så absolutt.  Den bør være drivkraften til fosterforeldre.

Men samtidig må vi fosterbarn innse at det å ha et barn koster penger. Enten det er ens eget eller fosterbarn, krever det penger til mat, fritidsaktiviteter og materielle ting. Slik er det bare.
Og det er ikke økonomien som skal få avgjøre om noen kan gi et barn et godt hjem - Det er omsorgen!

Nettopp derfor må barnevernet og staten for øvrig sørge for at fosterforeldre får de midlene de trenger for å kunne gi sitt barn den omsorgen det fortjener. Enten det da er snakk om bare utgiftsdekning eller også arbeidsgodtgjørelse fordi barna trenger at en av foreldrene er hjemme.

Om ikke staten kan ettergi dette er det barna det går utover. Da vil kanskje ikke de få et hjem fordi fosterforeldrene ikke har råd til å gi barna det den oppfølgingen og omsorgen de trenger. Da vil de plutselig ikke være det beste tilbudet for barna. Ikke på grunn av at de ikke er gode nok foreldre, men på grunn av for dårlig økonomi.


Slik burde det absolutt ikke være!


Foto: Jon Arne Hoff Johansen/NRK


bloglovin

Fasaden utad

Fasaden utad er viktig fordi det er den som avgjør hvordan andre folk oppfater oss. Jeg er blitt filmet, i mange timer, om de innerste tankene mine, om det mest private i livet mitt. Barndommen min.   Den har ikke vært god, ikke mye å skryte av akkurat. Så selv om jeg er blitt filmet, og er fullstendig klar over at mest sannsynlig skal mange hundre mennesker se og høre på det. Men likevel sitter jeg med gråten i halsen, både i dokumentaren og store deler av portrettet. Men jeg er stolt tross alt, fordi jeg mener det er viktig med ærlighet. Jeg viser mine følelser i håp om at dere skal forstå at vi ikke bare er noen hardhudede mennesker, som blir vant til det.  Selv om vi blir vant, noe vi dessverre blir, blir vi også såret.

Vi barnevernsbarn er som alle andre barn og mennesker, følelsesmennesker. Vi bryr oss om hva folk rundt oss tenker, tror og mener om oss. Og så må jeg ikke glemme å nevne det som kanskje er det viktigste: Nemlig hva folk sier til oss og hva de gjør med oss. Om du blir sviktet mange ganger enten det er av familien din eller det offentlige så setter det spor i dag. Også et likhetstegn som mange dessverre har for vane og sette, gjør det. Det likhetstegnet jeg nå snakker om er mellom barnevernsbarn og problembarn.

Jeg kan ikke nekte for at det ofte også dessverre er slik, at de barna som har hatt en problemmatisk barndom blir problematiske voksne. Men nå er det en gang slik, det finnes ingen regel uten unntak. Dette gjelder også her. Ikke alle barnevernsbarn trenger å bli et "problem" for seg selv, sine nærmeste, og samfunnet forøvrig i voksen alder.

Men dette gjelder bare, og da bare, om disse barna får rett hjelp til rett tid. Selv var jeg  så heldig at jeg fikk en familie som brydde seg og så på meg som et hvilket som helst annet barn med både svakheter og styrker, akkurat i tide. De reddet meg.

Jeg sa tidligere at jeg er stolt. Og ja, jeg er det. Stolt over å ha fått denne muligheten til å fortelle min historie, og for å tale barnevernsbarnas sak. Jeg er stolt av få være på tv og snakke for disse barna som blir ansett som noen av de svakeste i samfunnet og som kanskje aldri vil få en mulighet til berette selv.

Jeg er stolt av at jeg har turt å snakke med gråten i halsen foran så mange mennesker, jeg er stolt av at jeg har vært ærlig og fortalt den hele og fulle sannhet - usminket. Jeg er stolt av å være den som skriver denne bloggen og som prøver å gi disse barna et håp i en ellers håpløs hverdag. Jeg er stolt av å få kunne være et medmenneske for alle disse barna som kanskje ikke har fått vært så heldig som det jeg har vært. Og ikke minst er jeg stolt av å få være en blant alle disse barna som klarer seg så bra, tross vanskelige oppvekstvilkår!


De av dere som ikke fikk sett portrettet kan se det her: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/600483

Ellers vil jeg bare få presisere at dette ikke er noen reklame, på noen som helst måte. Dere som sitter og lurer på om dere skal ta til dere fosterbarn - tenk nøye over om dere vil klare å takle barnevernet som system hele veien ut. Om dere gjør det vil det hjelpe barnet på en fantastisk måte, men hvis ikke vil det kunne skape enda dypere sår!

- Stine - 


bloglovin

Middag anno 2010

Jeg måtte nesten le litt da jeg leste en kommentar på innlegget mitt, "I stummende mørke", der jeg fikk spørsmål om det ble noen middag den dagen. Ja, Sindre, jeg kan berolige deg med at det ble det.
Neste spørsmål kan jeg da naturlig tenke meg, "kokte sodden og potetene på vedovnen?"
Nei, dessverre, så fikk jeg aldri testet det. Sånn på ordentlig.

Like etter at jeg postet innlegget kom det noen menn fra kommunen (altså ikke som pappa sa - "Nå går jeg ut og fikser strømmen") og reparerte ledningen. Det ble middag, om dog litt sent. Og strømmen har vi også fått tilbake, selv om jeg nok må skuffe dere og si at det verken var pappas Petter Smart-ide eller hans fortjeneste som kunne for det.

Altså ble det middag anno 2010, også denne dagen!



Bildet er hentet fra matprat.no



bloglovin

Barn i kriserammede land

Jeg vet noe om hvordan det er å være barn i velstands Norge, som ikke alltid fungerer, og det kan være ille nok. Men likevel er jeg ikke i nærheten av å kunne forestille meg hvordan det er å være barn i et kriserammet land. Det er vel ingen, før de er det selv. Heldigvis er ikke vi det. Denne gangen var det barna og resten av befolkningen i Haiti som skulle bli rammet.

Det er så lett for oss å si at vi synes synd på disse folkene som er blitt rammet, når vi ser grufulle bilder av skadede barn og utsultede mennesker. Som mangler alt. Selv det mest primære. Det vi i Norge tar som den største selvfølgelighet.  

Kanskje synes vi synd på dem også, en liten stakket stund. Helt til vi har glemt disse grusomme bildene som beskriver livet til disse menneskene. Helt til vi finner ut at vi trenger en ny bukse eller en ny kjole til helgas fest.

Jeg kan forstå den tanken også. For vi som enkeltmennesker kan ikke gjøre stort for å hjelpe disse folkene så mange mil unna, som lider nød. Nei, mye kan vi ikke gjøre. Men noe kan vi. Og det synes jeg også vi alle burde gjøre!

Vi kan hjelpe de organisasjonene og de frivillige som er i Haiti og som ser denne uvirkelige virkeligheten med egne øyne, til å hjelpe. Vi kan bidra økonomisk slik at de frivillige har en mulighet til å hjelpe, om ikke annet enn bare noen av disse menneskene som så sårt trenger hjelp.


Jeg har selv gitt et bidrag til UNICEF i dag, og oppfordrer dere alle til å gjøre det samme. Det koster så lite for oss, men betyr så mye for dem!

Gå inn på: http://www.unicef.no/page?id=804 og bidra dere også! Det gjør noe med oss som mennesker å få føle på at vi kan hjelpe!





bloglovin

Stortinget

Noen av dere fikk kanskje med dere den twisten som har foregått mellom NAV og barnevernet i forbindelse med treningsoppholdet på Beitostølen. Jeg skulle gjerne ha kunnet fortalt dere at vi nå er kommet til enighet på lokalt plan, noe vi dessverre ikke har gjort.
NAV stoppes fortsatt av et strengt lovverk, og barnevernet er heller ikke særlig samarbeidsvillige. Ikke at det er veldig overraskende.

Jeg på min side begynner å bli temmelig fortvilt over situasjonen, oppholdet nærmer seg med stormskritt og vi kommer ikke noe nærmere en ordning på problemet.
Jeg så derfor ingen annen løsning enn å ta kontakt med lokalavisen i håp om at de skulle kunne skape litt blest omkring saken.  Lokalavisen har nå tatt saken med til en lokalpolitiker som sitter på Stortinget. Han reagerte veldig på hvordan dette er og tar med saken som hastesak til Stortinget allerede på mandag. Så nå er det bare å krysse fingrer og tær på at Stortinget velger å vedta et krisevedtak om at NAV er nødt og betale lønn til assistentene. Og at de går inn får en permanent endring av disse lovene i ettertid. Man kan jo alltids håpe.

Samtidig driver jeg (nesten desperat, men bare nesten...) og leter etter en assistent til de to første ukene av oppholdet. Vi får håpe jeg klarer å finne noen de nærmeste dagene. Ellers må jeg kanskje, tross Stortingets eventuelle krisevedtak, legge planene om et treningsopphold på hylla.

Jeg synes egentlig Tv2 kunne tatt et nytt konsept med tittelen "Jakten på en assistent", istedenfor "Jakten på kjærligheten". Sikker på at det ville hatt større seertall også. Nei da, jeg bare tuller.

Kryss både fingre og tær for meg folkens. Be til Gud om dere tror det hjelper. Dette skal vi klare!  



bloglovin

Overgrep fra offentligheten

Jeg er barnevernsbarn, og det har jeg vært hele livet. Allerede da jeg var tre måneder gammel ble jeg flyttet første gang, og det skulle ikke bli den siste. Selve flyttingen var kanskje fornuftig, det var ikke bra hjemme. Men hvorfor, når de viste det, flyttet de meg hjem igjen bare tre måneder senere? Det kan jeg lure på, og antagelig vil jeg aldri få noe svar.
Når jeg var omtrent et år ble jeg flyttet igjen, denne gangen til en institusjon, men også nå skulle de få meg tilbake, de biologiske foreldrene mine. Senere ble det rettsak der foreldrene mine kjempet om omsorgen for meg, på hver sin side. Moren min vant den kampen, og faren min.. Nei, han gjorde ikke stort den gangen heller. På denne tiden var jeg vel omtrent to år gammel, og hadde allerede vært i rettsystemet. 

Den gangen var lovverket slik at myndighetene ikke hadde lov til å sende papirer som angikk deg, uten ditt samtykke om du flyttet til en annen kommune.
Derfor flyttet vi, moren min og jeg, til Trondheim - kommunen som ikke skulle gjøre mer enn vondt verre de neste seksten årene. Overgrepene fra offentligheten begynte allerede da de flyttet meg hjem til foreldrene mine første gang, så fortsatte det med at de ga moren min omsorgen. Riktig nok var det kanskje hun som var best skikket til den oppgave om det sto mellom min far og henne, men ingen av dem var i virkeligheten skikket. Så fortsatte de med å ikke sende over papirene når vi flyttet, og ergo fikk moren min en ny, blank start - og jeg en ny kamp og et nytt helvete.  

Det tok ikke lange stunden før barnehagen reagerte, også her. Men dessverre til ingen nytte. På kommunen satt det en mann som skulle avgjøre om bekymringen fra barnehagen skulle sendes videre til barnevernet. Moren min er fryktelig flink til å tvinne folk rundt lillefingen, så det bekymringen stoppet hos denne mannen på et kommunekontor. 

Jeg begynte på skolen og det ble lettere for folk å se at jeg ikke hadde det bra. Det var noe galt hjemme, men ingen kunne bevise det. Jeg sa jo at jeg hadde det fint, og noen fysiske bevis fantes ikke.
Når jeg var sju år hadde noen likevel varslet barnevernet, det var da helvete virkelig begynte. Moren min var usikker og redd for å vise seg blant folk. Utpressingen om ting jeg måtte og ikke måtte gjøre ble mer aggressiv og oftere enn tidligere. Moren min var redd, redd for å miste det kjæreste hun hadde. Moren min begynte å gjøre ting hun egentlig ikke ønsket, som å spytte på meg, be meg ta mitt eget liv og true med å gå ifra meg. Mens moren min stadig gjorde nye overgrep, gjorde barnevernet lite eller ingenting. De satte inn hjelpetiltak som avlastning og støttekontakt, men de varte aldri lenge. Eller så ble aldri startet opp, fordi moren min nektet hjelp, og barnevernet gjorde ingenting for å forhindre det. 

Nesten fire år skulle det gå før barnevernet virkelig grep inn og overtok omsorgen for meg på nytt. Da måtte det bli bedre, eller? Jeg slapp usikkerheten og utryggheten som moren min hadde påført meg. Men den nye usikkerhet og utryggheten som livet på institusjon og runder i rettsystemet ga, var ikke mye bedre. Nei den var verre, fordi denne nå var fra offentligheten ? altså satt i et lovlig system. I tillegg hadde moren gjort det hun gjorde fordi hun var redd og innerste inne beste for meg, men uten å vite hva hun skulle. Hun gjorde det i hvert fall med kjærlighet, det gjorde ikke barnevernet.

Nå ble jeg virkelig kastet inn i en uvirkelig verden, som jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal beskrive. Nå sto overgrepene i tur, psykisk. Først med dagen jeg ble flyttet, måten de gjorde det umenneskelig. Jeg, et lite barn på snart elleve, ble dratt med byen rundt på rømmen fra barnevernet. Senere ble jeg vitne til en kraftig krangel mellom en usikker mor og en maktmisbrukene barnevernssjef, så måtte jeg selv overtale moren min  om at dette var det beste for meg, for den sinte krangelen førte ingen steds hen, slik at jeg slapp å bli tatt med makt.  Etterpå sluttet jeg å ta til meg næring, livet var tøffere en det jeg ville utsettes for. Det ble ikke bedre av den grunn, men jeg kom i alle fall til et sykehus med omtenksomme mennesker.
 Rettsrunden som fulgte var heller ikke enkelt, moren anget og truet med å ta sitt eget liv. Jeg måtte vitne, riktig nok gjennom en talsmann, men ille nok var det. Jeg løy om at alt var bra hjemme, tidligere har jeg trodd at det var for å beskytte min mor log fordi jeg ønsket å beskytte henne. Men nå vet jeg bedre, livet hjemme var lettere å leve enn det jeg levde nå.

Årene på institusjon var  tunge og tøffe, jeg begynte å skadde meg først i det små. Så ble det verre, jeg trengte styring på mitt liv. Jeg levde som en zombie alle disse årene, gjorde det jeg måtte for å overleve, rent fysisk. Men jeg levde ikke, jeg bare eksisterte .



Livet mitt begynte først da jeg kom til mine fosterforeldre, men overgrepene fra barnevernet sluttet ikke. Tvert imot, de ble større og grovere. Men nå var det noen som vernet om og tok den største støyten, slik at jeg kunne få prøve å leve det livet jeg skulle som barn. 

Som barn ble jeg fort voksen, nå som jeg er myndig og formelt kan bestemme selv, fortsetter fortsatt overgrepene fra barnevernet. Pappa har rett, disse overgrepene er verre og større enn de moren min gjorde mot meg som barn. Det verste er bare at disse er satt i system, og vedtatt av de som bestemmer i et av verdens "beste" land å bo i. 


bloglovin

I stummende mørke

<a href="http://www.bloglovin.com/blog/1496749/stinemachlar?claim=tu844vyzuss">Følg min blogg med bloglovin</a>
Ja, her er det så mørkt som det kan få blitt. Det går ikke an å få det stort mørkere, strømmen er gått. "Sikringen?", spør dere. Nei, så heldig er jeg ikke.
Kommunen tar seg godt til rette. De skal nemlig legge ned et stort rør midt på gårdsveien vår, og svære gravemaskiner i lengre tid stått ubeleilig til på eiendommen vår. Og nå har de altså, på toppen av det hele, klart å kutte strømledningen til huset vårt i to! Hva gir dere meg?! Jeg blir bare imponert! Niks!

Pappa derimot, som tror han er Orkdal's egne Petter Smart, har jo selvsagt en løsning på alt (tror han ja :P).
Han begynner i alle fall å skrelle potetene. "Å, har strømmen kommet tilbake?" spør jeg. "Nei, men den kommer.." svarer han og ler.
To minutter etterpå oppdager jeg at han har satt en kjele med sodd på toppen av vedovnen. Jeg holdt på le meg i hjel da jeg så det, og klarte ikke dy meg fra å ta bilde av det hele.





Litt senere hadde også potetkjelen havnet på toppen av vedovnen :PSå nå får vi bare håpe at det blir noe mat på oss i dag, helst. Og at strømmen kommer tilbake fortere enn svint :).


bloglovin

Foreldre - plagsomme eller omtenksomme?

Tenårene er en tid hvor man lett føler at foreldrene bare er plagsomme, kanskje er de det også, men kanskje er det noe mer. Som at de bryr seg. Jeg sier ikke dette for å provosere, for jeg vet utrolig godt at de kan være plagsomme, irriterende og masete.
Men jeg vet noe annet også, nemlig at det som kan virke som plagsomt og irriterende, bare er omtanke og kjærlighet. Jeg vet hvordan det er og ikke få denne omtanken fra sine foreldre, men å måtte gi den til dem selv. Jeg vet, så alt for godt, at det tross alt er bedre med foreldre som maser og ser deg, enn med de som ikke bryr seg i det hele tatt.
Mamma er av den sorten som lett synes jeg har for lite klær på og redd for at jeg ikke gjør det jeg skal til rett tid. Og neida, det kan jeg forsikre de av dere som trodde at jeg bruker å takke henne for det at jeg ikke gjør. For jeg er akkurat som dere alle andre, jeg synes det er plagsomt med en mor som maser (og ja, jeg blir sint).Ikke bare på mamma, men også på andre som prøver å ta ansvar, verne om og vise at de bryr seg om meg. Kanskje ikke så rart for jeg har jo vært vant til å måte kjempe for meg selv. I det siste har det slått meg at disse menneskene faktisk bare er glade i meg og vil meg det beste. Selv når det virker absurd. Til dere foreldre som leser dette, enten dere er fosterforeldre eller biologiske foreldre. Det kan være vanskelig for oss og si at vi er glad for at dere maser og for den omtanken dere gir (for det er noe vi ikke skal være), da mener jeg selvsagt i overført betydning. Men dette at vi ikke sier det betyr ikke at vi ikke er glad for at dere gjør det. Jeg kan ikke si hva alle barn mener, men jeg kan tale for meg selv, og sikkert mange andre også. Jeg er glad for at noen tar ansvar og passer på, selv om jeg nå er voksen. For vi trenger alle det, og få være barn en gang i blant, og få føle på at vi likevel blir tatt vare på, selv om vi selv ikke tar forhånds reglene for å lykkes.

Dere foreldre har vel alle en gang tenkt tanken på å bare slutte å mase, og se hva barna hadde gjort da. Men jeg ber dere, vær så snill ikke gjør, selv om barna deres sier at dere bare må gjøre det. Jeg vet at det er vanskelig å vise takknemlighet ovenfor en slik omtanke, og det er også derfor jeg skriver dette. For å fortelle deg mamma, og alle dere andre, at jeg innerst inne er glad for at dere bryr dere. Selv om det utad virker som jeg bare synes dere er plagsomme.

Ja jeg vet det høres rart ut, men vi er innerst inne glad for det. Og jeg kan si meg enig i det at dere fortjener all verdens takk. Men jeg tror nok dere må nøye dere med noen sukk og himlende øyne også i tiden fremover. Men kanskje dette kan være med på hjelpe dere til å holde ut klagende, sukkene og de oppgitte blikkene, når dere tross alt vet at vi blir glad?
Og til dere barn og ungdom, tenkt dere om neste gang noen maser, kanskje dere tenke over om de bare er plagsomme eller også litt omtenksomme.. Kanskje dere ender opp med å dra på smilebåndet å føle at noen er glad i dere og bryr seg om dere? (Dere trenger jo ikke si det til dem, bare la dem forsett å vise det- det gjør godt det :)





bloglovin

Et håp

Jada, dere, jeg vet. Det er utrolig lenge siden dere har hørt noe som helst fornuftig (eller i hele tatt hørt noe) fra min side. Jeg beklager virkelig. Jeg har vært dårlig, eller dårlig, hatt vond rygg. Men det er ingen unnskyldning. For det var jo nettopp jeg som skulle være der  for dere, hver dag, i denne hellige familietiden som ingen andre er det. Jeg vet, jeg har sviktet. Jeg som alle andre. Nå er jeg her igjen, sterkt tilbake. Kanskje er det for sent å unnskylde seg, kanskje er skaden allerede skjedd. Men jeg prøver likevel, unnskyld alle sammen. Unnskyld for at jeg ikke gjorde, det lille jeg kunne gjort. Gitt dere et håp om bedre tider neste jul, fortalt dere at dere ikke var de eneste som måte vaske gulvet etter en far som har sølt, gult, klissete, illeluktende øl utover hele leiligheten. Eller hørt på en mor som lovte dere gull og grønne skoger, mens dere egentlig bare ønsker dere omsorg. De av dere som gikk gatelangs julekvelden, i frykt for hva som ventet dere hjemme, mens andre sang julen inn med god julemat i trygge omgivelser. Var heller ikke alene, det finnes dessverre så mange som har det vondt. Men det kan kanskje hjelpe å få vite det også, at dere ikke er alene i denne håpløse situasjonen.

Jeg vet at det finnes et ørlite håp for dere alle, et håp om et bedre liv. Et hjem med en familie, som holder det de lover og som setter deg som barn foran jord. Men ikke minst kanskje ansvarlig voksne, som lar deg være barn. Nei, jeg lyger ikke. Jeg vet dette håpet, kan høres for flott ut. Har dere virkelig fortjent dette? Dere som er så liten og ubrukbare, og som bare gjør alt feil? Ja, det har dere. Så absolutt. Det er nettopp dere, som har bruk barndommen på å være foreldre for deres foreldre. som har gått hele natten oppe å vasket etter far som du til slutt fikk sjanglet i seng, eller du som smuglet til deg penger for å få nok til brød til både deg å dine søsken. Også du som ligger i sengen og venter på at neste lovnad som aldr vil bli holdt, eller neste slag skal komme. Det er ikke dere som ikke er gode nok, dere gjør alt dere kan, og mer enn det.

Dere fortjener et bedre liv, og en hverdag fylt med lek og moro. Dere fortjener et hjem med kjærlighet. Der dere kan være barna som følges i seng og kysses god natt. Jeg har et håp om at også dere skal få det slik. Og hver dag i denne juletiden, hvor jeg har opplevd glede, trygghet, omsorg og kjærlighet. Har jeg tenkt hvordan livet var før alt dette, og at det fortsatt finnes barn som har det slik. Jeg har gråt mine tårer over dere. Selv om jeg ikke har fortalt det til dere hver eneste dag. Så har jeg fortsatt et håp om at dere alle skal nye, trygge hjem og en familie som kan vare livet. Jeg har et håp, og jeg skal fortsette å kjempe for det. Men Jeg har fortsatt et håp om at dere skal klare å ta vare på dere selv, og beholde dette håpet. For det finnes et hjem til dere alle!  



bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

21, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }