februar 2010

Min beslutning

Jeg vet at ganske mange har reagerte på min dårlige samvittighet ovenfor den biologiske moren min, etter å ha lest det forrige innlegget "Morsdag". En ting vil jeg si dere jeg har ingen dårlig samvittighet og jeg bærer ikke nag. Jeg har gjort så godt jeg kunne, det har moren min også.
Ja, jeg skulle ønske at jeg kunne hatt noe kontakt med henne og samtidig følt at det hadde vært det rette for meg, men det kan jeg ikke. Det er min - og bare min beslutning alene at jeg ikke vil ha noen form for kontakt med min mor. Det er det jeg føler er det beste for meg.
Samtidig har jeg tatt en beslutning om å fortelle min historie, om hvordan jeg har følt det å leve under omsorgsvikt - både hjemme og under omsorg av det offentlig.  

Jeg har valgt å stå fram med min historie fordi jeg synes det er viktig at folk får vite og fordi jeg tror jeg kan hjelpe mange. Det finnes mennesker der ute som mener at jeg blottlegger meg for mye og som syns at jeg gjør ting verre for min mor. Jeg har tro på åpenhet og ærlighet, og velger derfor å stå fram. Jeg har kanskje sagt mer enn hva enkelte andre hadde turt eller ville sagt at var rett å si. Men jeg har tatt et valg og det er å fortelle, historien - slik den er!

Jeg har full forståelse for at noen av dere kan ha reagert både på min medieframtreden og mitt siste blogginnlegg. Jeg savner min mor tross det hun har gjort mot meg, fordi jeg vet hun ønsker meg alt godt. Samtidig som jeg savner henne vet jeg at mitt valg er riktig. Jeg ønsker ingen i min familie noe vondt å har derfor prøvd å skjerme dem som best jeg kan. 
Jeg har forsøkt å gi av meg selv for hjelpe andre i samme situasjon og for å belyse virkeligheten i håp om å få utryddet noen fordommer. Jeg ønsker bare hjelpe samtidig som jeg ønsker å vise respekt ovenfor min familie. Barndommen min har ikke vært noen dans på roser. Jeg ønsker ingen medlidenhet, men jeg ønsker forståelse for den beslutningen jeg har tatt. Ikke å ha noen kontakt med min biologiske mor - samtidig som jeg synes jeg burde kunne si at jeg savner henne og er glad i henne uten å bli sjikanert for det.

Min mor elsket meg og gjorde så godt hun kunne - Det elsker jeg henne for tross alt!


bloglovin

Morsdag

Ja, i dag er det morsdag. For meg var det klart hvem jeg skulle sende melding til i morges,mamma: fostermoren min. Men likevel kjente jeg et liten stikk i magen. Jeg hadde lyst, men kunne ikke sende den til min mor også. Gir jeg henne fingeren, tar hun hele hånda. Og den fulle kontrollen. 
Det er det jeg ikke takler. Trusler om ting som kommer til å hende, alle spørsmålene om hva du gjør tjuefire timer i døgnet sju dager i uka. Men jeg skulle så gjerne ønske at vi bare kunne hatt litt kontakt: Normal kontakt. 

Jeg er glad i henne og jeg savner henne. Men Jeg var nødt til å ta et valg for å klare å komme meg videre. For å klare og leve. Det er på slike dager som dette at jeg virkelig begynner å tenke over det valget jeg har tatt. I høytidene og på morsdag, sånn som i dag, er det rart å tenke på at jeg ikke kan sende ei lita melding bare for å være hyggelig. Men det går ikke. Da er løpet kjørt. Det er rart å tenke på at på julaften fikk jeg meldinger både fra fysioterapeuter, barnvernansatte og journalister, men ikke fra min familie.

Kanskje er jeg en dårlig datter, som ikke klarer å tilgi? Jeg mener når noen klarer å tilgi at noen har drept sine kjære, skulle vel også jeg klart å tilgi det jeg har opplevd. Ja, jeg er kanskje feig, mamma har antagelig rett - jeg skulle ha tilgitt min mor. Men jeg må bare beklager, jeg er blitt sviktet for mange ganger til å klare. Jeg er så lei meg for det, vær snill å tro meg når jeg sier det. Jeg skulle så gjerne ha hatt kontakt, og gitt henne en sjanse til. Men jeg er for redd. Redd for å skape enda et håp, for så å bli sviktet på nytt. 

Jeg klarer dessverre ikke, jeg har valgt å kutte kontakten med henne. Og nå må jeg leve med mitt, ett valg som er tøft og bære, og som jeg må leve med konsekvensene av hele mitt liv. Jeg er hennes datter - men ikke hennes dukke. Jeg skulle ønske at jeg hadde kunnet se forbi, men jeg klarer ikke. Jeg husker så alt for godt ordene "Jeg er glad i deg" etterfylt av spytt i ansiktet. 


Foto: Jon Arne Hoff Johansen/NRK

Jeg klarer ikke glemme, jeg klarer ikke unnskylde. Men jeg vet at dere begge elsker meg over alt på jord, på hver deres måte. Jeg er glad i dere begge. Gratulerer med dagen, begge mine mødre!


bloglovin

Is for alle penga

Jeg beklager at jeg ikke skrev til dere i går, men tiden strekker ikke bestandig til. Det er andre ting å foreta seg enn og sitte å hamre på en datamaskin. Og det er da enda godt. Men jeg har ikke glemt dere altså. I går tilpasset jeg bare piggekjelken, og derfor var det heller ikke så veldig mye å ta bilde av til dere. Jeg prøve den også, så vit - Det gikk heller dårlig! Ble mer trening på idrettspedagogen enn på meg. Alle trenerne her likner på 71€-nord deltakere, så det gikk nok fint. Siden det var hele tyve minus grader var det også begrenset hvor lenge jeg kunne holde på.

I dag var det heldigvis mildere i været, Så idag ble det ispigging for alle penga den første treningsøkta. Teknikken er enda ikke god, og venstre armen min glir ut av posisjon til en hver tid. Viljar, idrettspedagogen, mente at om jeg ikke klarte å bøye armen i løpet av noen økter, fikk han bøye staven. Og da er det jo greit! 

Men idag var som sagt ikke staven bøyd, og ikke klarte jeg bøye armen heller. Men med god hjelp fra Heidi (les ledsager) fikk jeg lagt bak meg X antall runder 100 meter. Vi mistet tellingen til slutt begge to. Med andre ord vi ble et superteam.



Etter piggingen sto sirkeltrening i sal for tur (flere forskjellig øvelser for å styrke armene og resten av overkroppen) Ikke fryktelig morsomt, men nødvendig om jeg skal klare mine mål. Jeg har gitt beskjed om at jeg ønsker salaktiviteter som gir litt større utfordringer, så vi får vente å se hva morgendagen bringer.

Også har vi hatt en time teori, tro det eller ei, det har vi faktisk - i treningslære. 

Jeg klør etter å få begynne med slalåm, men alt til sin tid. Det blir pigging i morgen også, slik at jeg får fin slipt teknikken og trent opp armer, overkropp og  balanse til jeg skal suse nedover bakken. Det klør, jeg klarer nesten ikke vente med å få kjenne adrenalinet bruse i blodet igjen. Men jeg får vel smøre meg med tålmodighet til neste uke, selv om jeg nesten ikke klarer.  


bloglovin

Den store sjekkedagen

Nei, jeg har ikke begynt å sjekke opp guttene (helt enda), men dette er det eneste rette navnet på denne dagen så langt. Jeg har pratet med både lege, sykepleier og fysioterapeut - alt for å sjekke min helse. Skulle nesten tro jeg var en masserøyker igjennom tyve år og nyopererte kroppsdeler all over. Men nei da, jeg er fortsatt bare meg: Stine - med en funksjonshindring. Jeg sier "hindring" og ikke "hemming" fordi jeg mener det. Jeg er hindret i gjøre enkelte ting på A4-måten, men jeg får det til jeg også. Noen ganger alene, andre ganger med litt hjelp og med hjul som føtter.

Jeg regner med at noen av dere er spente på målene mine for oppholdet. Foreløpig er sit-ski (sittende alpint) første prioritet. Og klare å stå selv. Ja, det er veldig ambisiøst. Kanskje til og med for stort, men man må likevel prøve. Ellers så er generell styrke i armer og øvrig overkropp et mål, som jeg vil prøve å oppnå med mye klatring og selvsagt også i bakken.
Basseng kommer også til å være en av de tre hovedaktivitetene jeg skal bedrive under oppholdet. Så ja, jeg har hørt litt på min fysioterapeut og jeg kjenner min kropp. Så selv om det ikke er yndlings aktiviteten er det viktig.

Jeg skal prøve å få tatt noen bilder til dere i morgen, da jeg skal prøve langrennspigging for første gang. Blir spennende!


bloglovin

På Beite

Jeg har vært på veien i hele dag, vi kjørte fra meg i åttetiden og plukket opp den heldige utvalgte (les: ledsager) i byen omtrent en time senere. Ellers har det vært strake med unntak av en spisestopp på Dombås. Så nå er vi altså kommet frem på Beite (som min kjære nevø på tre kalte det, da jeg i går fortalte at jeg skulle på Beitostølen). Det er ikke så lett å få med seg alt, hehe. Artig liten gullunge.

Men men nå skal jeg prøve å være litt sosial med mine nye naboer. Jeg skal prøve å oppdatere dere når det skjer noe interessant, det vil si så ofte som jeg orker, for her regner jeg med det blir fullt kjør. Så følg med!



bloglovin

Fortsatt like fantastiske

Mine fantastiske fosterforeldre er fortsatt like fantastiske. Stortinget er enda ikke kommet til noen avgjørelse angående betalingen til mine assistenter, så hadde det ikke vært for dem. Hadde jeg ikke kunnet sette snuten mot  Beitostølen i morgen, men det kan jeg altså fordi mamma og pappa er så snille med å hjelpe meg og betale dem - en så lenge. For vi håper jo selvsagt fortsatt på at lovene skal bli endret slik at Nav må betale.

Men nå - Nå er jeg klar for tur, trening, opplevelser og mestringsfølelse! Ønsk meg lykke til og god tur! Følg min vei mot mine mål, mitt slit og mitt eventyr mens her på bloggen mens jeg er på fjellet! I morgen er det virkelighet - jeg drar!


Bildet er fra da jeg var på Beitostølen sommeren 2008


bloglovin

Kjendiser er også barnevernsbarn

Men ikke problembarn. Statistikken er en gang veldig negativ for barnevernsbarna: Det går dårlig med de aller fleste. Selv jeg kan ikke nekte for det. Men det finnes ingen regler uten unntak heter det. Det gjelder også her. Det finnes noen, om dog veldig få, som det går godt med her i livet.
Og som oftest må vi leve med merkelappen som folk ofte setter- er du barnevernsbarn er du også problembarn. Ja, ofte er det dessverre slik, men ikke alltid. Også må vi huske på at det nok er en grunn til at disse barna blir problematiske voksen. Mest sannsynlig har de ikke hatt en særlig trygg barndom, og at rotløse barn har vanskelig for å slå rot i voksen alder, kan da umulig være så vanskelig å forstå?

Men ihvertfall, nå er det en gang slik at vi lever i et samfunn fullt av fordommer, jeg har prøvd å få folk til å åpne øynene og forstå at det ikke alltid finnes noe likhetstegn mellom barnevernsbarn og problembarn, men den oppgaven er ikke lett. Jeg kan umulig klare den alene. Derfor ble jeg så glad når jeg så at Mikael Nyqvist, bedre kjent som Mikael Blomkvist, velger å stå fram med at han var barnevernsbarn. Misforstå meg rett jeg skulle absolutt ønske at han og alle andre slapp å oppleve det. Men når det først er slik ble jeg glad, det varmet meg langt inn i hjerterota. Nettopp fordi dette er en mann som har lykkes, som folk ser opp til. Dette til tross for sin barndom.

Ikke bare er Nyqvist med på å kanskje slette noen fordommer omkring likhetstegnet, men han er også med på skape håp blant all den håpløse statistikken. Nå ser vi at det er mulig å lykkes selv om det ikke er noen selvfølge. Og da like mye på tross av, som på grunn av. Takk Mikael!


I går fortalte Mikael Nyqvist om hvordan det var å føle at man er 2. sortering, i "Viggo på Lørdag".
Se han fortelle sin åpenhjertige historie her:http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/606904


bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }