februar 2011

Jeg kan umulig bli uteligger..

Etter å ha skrevet mitt forrige innlegg,Veien videre, fikk jeg denne kommetaren fra Shamini  - Som selv er en ung kvinne, bosatt i Trondheim og benytter seg av BPA for å styre og leve sitt liv.

 




Først og fremst må jeg få lov til takke! Grunnen til at jeg valgte Oslo i stedet for Trondheim er sammensatt. For det første er det skolen som trekker. Jeg har søkt journalistutdanningen ved Norges Kreative Fagskole . Den skolen finnes også i Trondheim, men er ikke praktisk tilrettelagt for meg og mine hjul med sine mange trapper. Det ville krevd tid og få tilrettelagt skolen. Jeg er impulsiv selv om jeg trenger at det er tilrettelagt og klargjort for meg, så beslutningen om å ta utdannelse som journalist ble ikke tatt sånn 100 prosent sikkert før for noen måneder. Jeg har lenge ønsket å utdanne meg til journalist, men har trengt en god stund i tenkeboksen da de fleste vet at dette er  et yrke der jeg i hvert fall vil trenge assistent for å fylle alle oppgaver og smutthull fullt ut. Men med nærmere ettertanke bestemte jeg meg for at viljen skal få styre dette. Fordi det er så viktig at det blir rett - Jeg skal jo tross alt trives med det, og stå i det hele mitt yrkesaktive liv! Samtidig vet jeg at ingen som helst jobb, som ville gitt mitt liv mening, vil jeg klare helt av meg selv uten noen som helst form for assistanse. Og hvorfor skulle jeg ikke da velge å gå for den utdanningen og yrke jeg ikke klarer å vente for å begynne med??

 

Som skrevet, jeg er en utålmodig skjel. Det er nok bare å innrømme det. Skolen i Trondheim ville det tatt tid og fått tilpasset for min nærmeste følgesvenn (les rullestoll) Den tiden har jeg ikke. Ja jeg vet jeg er ung og har hele livet foran meg. Men, Hallo! Kan noen forklare hva tålmodighet er? Ikke at den ekstremt dårlig altså, denne tålmodigheten. Jeg vet liksom bare ikke hva jeg skulle brukt ventetiden på. Nei, jeg har ventet lenge nok. Jeg vil begynne .  Helst i morgen. Men det går nok ikke. Hehe.

 

Samtidig vil jeg unna denne trygge boblen jeg har laget meg de siste syv årene. Jo da, jeg er uendelig glad i familien min og jeg vet det vil bli fryktelig tøft å ikke ha de kun en armlengde unna lenger. Saken er bare den at jeg må gi meg selv et spark bak for å i hele tatt stole på meg selv og ta egne valg. Det krever mot det valget jeg nå har tatt, men livet vil kreve så mye mer. Jeg trenger noen titalls kilometer for å klare å bli så selvstendig som mulig. Det vil bli tøft, men det er verdt et forsøk tenker nå jeg..

 

For med nærmere ettertanke: Jeg har ingenting å tape på og prøve. Jeg er avhengig av praktisk bistand for å klare meg i hverdagen. Og det er et faktum at kommunen, uansett hvilken kommune det nå skulle være, er pliktig til å gi meg assistanse. I det minste på et minimumsnivå - Nok til å overleve. Med andre ord, uansett hvor ille dette kan gå, vil jeg aldri risikere å bli uteligger.

 

Derfor drar jeg til Oslo, uten noen som helst forsikring fra kommunen om bistand annet enn på minimumsnivå - Fordi jeg satser på at det skal gå min vei. En gang må det da vel gjøre det også?

 

Med denne troen og med sitatet fra headeren her på bloggen..

 



 

... Setter jeg snuten mot Oslo om ikke alt for lenge. Jeg kan umulig bli uteligger: Så da må jeg konkludere med at jeg ikke har noe å tape uansett! Ja, jeg er ung og har hele livet foran meg..

Hvorfor ikke satse og se? Det kan jo bli bra også!

 



bloglovin

Gratulerer med dagen alle Mammaer! PS: Kunne du tenke deg et barn til?

Når jeg bladde meg nedover den digitale utgaven av Dagbladet i disse sene kveldstimer, dukket dette bildet opp som en annonse.

 


Foto: Fosterhjem.no

Når jeg klikket på bildet kom denne teksten opp: Gratulerer med dagen på søndag, alle mammaer. På søndag feirer tusenvis av mammaer morsdagen. Kanskje du er blant de heldige som blir overrasket på sengen av blide barnefjes? Vi benytter anledningen til å gratulere, og til å spørre om du kan tenke deg et barn til. Det er mange barn som trenger en ny mamma - og en pappa. Behovet for fosterforeldre er stort.

 

Jeg husker selv den tiden, det ikke var noe å gratulere på denne dagen. På den tiden, var dette en vond merkedag, som minnet meg på det jeg hadde mistet og hvor alene jeg var.

 

Nå er situasjonen en annen, jeg har både en mor og en mamma. Fordi jeg en gang fikk muligheten til å starte på ny. Gratulerer med dagen, mamma og tusen takk for at jeg får være din datter!

 

Til alle dere andre: Gratulerer så mye med dagen! Kunne dere tenke dere enda et smilende barnefjes, gratulasjon og takk neste morsdag? Eller kanskje du ikke har noen morsdag å feire i år, men kan tenke deg det til neste år? Trykk dere inn på Fosterhjem.no , det er mange barn som trenger og ønsker seg en mamma!

 



bloglovin

Veien videre

Jeg føler jeg har fortalt så lite i det siste. Så mye har skjedd, men ingenting har kommet ned på det digitale papiret. Ikke på det gode gammeldagse heller for den saks skyld. Mye har altså skjedd likevel, planene for høsten har begynt og lagt seg. De er snart klare for å settes i verk.

 

Det vil bli rart på mange måter. Alt det trygge vil forsvinne. Ikke forsvinne, men ikke være kun en armlengde unna heller. Jeg vil slippe kampen jeg nå bærer, og det skal bli uendelig godt. Samtidig vet vi alle at det alltid vil komme nye. Bare i et annet innpakningspapir og med nye utfordringer.

Mamma spurte meg en dag om jeg kommer til å slutte kampen for barnevernsbarna nå når jeg flytter. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Selv om jeg i hverdagen ikke vil være barnevernsbarn så merkbart lenger, vil det jo alltid være der på en måte. Den merkelappen har alltid formet livet mitt og vil sikkert også påvirke meg senere i livet. Eller jeg vet det vil. Hadde det ikke vært for mamma og pappa hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Hvordan det hadde vært er vanskelig å si helt sikkert, men at det hadde vært annerledes det vet jeg. Et liv formet av en institusjonalisert hverdag, med kommunale turnuser og timeplaner ville aldri kunne gitt meg nok trygghet til å tørre stå på egne ben, eller hjul om dere vil. Jeg hadde nok blitt der i institusjonsboblen med den falske tryggheten og omtanken uten vilje eller kraft til å fremme egne tanker.

 

Nå derimot er jeg trygg nok på meg selv til å kunne si at ting ordner seg nok, og faktisk tro på det og hoppe ut i det. Trondheim blir derfor ikke byen til høsten. Oslo blir det i stedet. Hvorfor? Jeg trenger forandring. For å i hele tatt klare å presse meg selv ut i alt det nye som venter. Blir jeg for nær det gamle vante, og tryggheten er jeg redd den blir for lett å falle tilbake på. Det ønsker jeg ikke, da er liksom kampen tapt på et vis.

 

De få månedene som står igjen til flyttebilen går vil derfor gå til å planlegge det meste. Selv om jeg er ganske impulsiv for tiden, gjør mine hjul og mitt hjelpebehov at jeg må planlegge noe. Skolen skal besøkes, kommunen skal ringes og informeres. Søknader om det ene og det andre skal sendes før alt er klappet og klart. Så klart som mulig. Alt kan jo ikke være det heller.

 


Foto: OneWay.no

 

Uansett, jeg ser lyst på fremtiden. Lysere enn på lenge. Dette skal bli bra. Det bare det!

 



bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }