mars 2010

Livet som barnevernsbarn - slik jeg føler det.

Her kommer endelig svar på spørmålene dere stilte meg. Først av alt vil jeg takke dere som har sendt inn spørsmålene deres til meg. Det var ekte spørsmål som jeg virkelig var nødt til å reflektere over, for jeg ønsker jo å gi dere så konkrete og ærlig svar som mulig.

 

Her er spørsmålene og svarene:

 

Hvorfor bodde du der?

Her går jeg ut ifra at du sikter til tiden jeg bodde på institusjon. Jeg bodde der av samme grunn som gjør at jeg nå bor hos fosterforeldre, fordi mine biologiske foreldre ikke klarte å ta vare på meg. Som barn opplevde jeg sterk psykisk omsorgssvikt fra min biologiske mors side og faren min var fraværende. Jeg ble aldri utsatt for fysisk vold som slag og voldtekt, men levde hele tiden med trusler om hva som kunne hende om jeg ikke gjorde forskjellige ting. Samtidig som den psykiske utpressinga og truslene skapte en utrygghet, har jeg CP og er derfor avhengig av fysisk hjelp, noe min mor ikke klarte å gi meg tilstrekkelig av. Dette er den korte forklaringen på hvorfor jeg ikke kunne bo hos mine biologiske foreldre. Jeg bodde på institusjon mens jeg ventet på en fosterfamilie som kunne passe for meg.

 

Hadde du venner der?

Også her tenker jeg at du sikter til livet på institusjon. Jeg bodde der i omtrent tre år, det er uvanlig lenge til å være en sånn type institusjon der alle venter på et nytt hjem. Jeg var en av de som bodde der lengst og jeg var heller aldri i besøkshjem eller på besøk til mine foreldre når jeg bodde der. Så dette var som hjemme mitt de tre årene jeg bodde der, det var det også for de andre barna. Vi ble på en måte som en stor søskenflokk. Fordi vi alle viste hva de andre gikk igjennom sverget vi til hverandre og fikk lite andre venner. Vi ble som gode venner den tiden vi bodde sammen, men så fikk noen et nytt hjem før andre og de flyttet ofte langt borte. Derfor var vi gode venner da, men har hatt liten eller ingen kontakt i ettertid.


Opplevde du barnevernet som skummelt? Var de folk du kunne stole på?
Hva du mener med skummelt er jeg litt usikker på, men jeg skal prøve å svare deg etter beste evne. Når jeg var mindre og enda bodde med min biologiske mor fikk jeg alltid høre at de som jobbet i barnevernet ville meg vondt. Dette gjorde noe med meg, samtidig som jeg var veldig avhengig av de som jobbet i barnevernet på grunn av funksjonshemmingen min. Vi kan likegodt dele barnevernet i to: De som jobber nært på barna og utfører omsorgen og er med på det daglige livet. Også har vi saksbehandlerne, det vil si de som fatter vedtak, fører saken for retten, henter barn og drar på hjemmebesøk, i noen tilfeller er det også saksbehandleren som fører tilsyn med samværene.

Siden jeg bodde på institusjon såpass lenge og trengte så mye hjelp som gjorde ble jeg veldig godt kjent med de som jobbet der, og de syntes jeg ikke var skumle. Kanskje med unntak av første gangen da jeg verken kjente stedet, rutinene eller folkene der.

Jeg fikk også et veldig greit forhold til den første saksbehandleren min, som jeg kan huske. Så jeg opplevde heller ikke hun som særlig skummel, og når jeg senere har fått nye har jeg vært såpass gammel og vant til systemet at jeg vet hvordan det hele fungerer.

 

Du spør også om det var folk jeg kunne stole på. Jeg bodde på et vedtak som gjorde at moren min kunne søke om å få omsorgen for meg tilbake hvert år. I tillegg var det mange ganger at min mor ikke møtte opp til avtalt samvær. Dette gjorde det vanskelig for de ansatte i barnevernet og love meg de store tingene, de tingene jeg virkelig hadde behov for et svar på. Ellers når det gjelder mindre, hverdagslige ting var livet på institusjon veldig forutsigbart. Det ble verre å stole på barnevernet da jeg ble flyttet i fosterhjem, da fikk straks mye dårlige oppfølging fra barnevernet sin side. For ikke å snakke om oppfølging fra barnevernet på ettervernvedtaket.


Har du vært barnevernsbarn hele tiden?

Ja, barnevernet har helt siden jeg bare var noen få måneder gammel visst at ikke alt var som burde hjemme hos oss. Så saksmappen min hos barnevernet er nesten like gammel som meg, men jeg er sikker på at den er høyere om vi stabler alle papirene som er skrevet om meg oppå hverandre.


Når flyttet du første gang? Var du redd?

Da jeg ble flyttet fra foreldrene mine første gang var jeg omtrent tre måneder gammel. Siden jeg var såpass liten var jeg nok ikke særlig redd, men så ble jeg flyttet permanent fra min mor det året jeg fylte elleve. Dette ble en vanskelig flytting siden min mor nektet å gi fra seg omsorgen, noe som førte til rømningsforsøk og timelang krangling med barnevernstjenesten, den var jeg ordentlig redd. Og jeg tenker tilbake på den dagen som en traumatisk opplevelse den dag i dag, åtte år etter.

 

Samtidig vil jeg presisere at flyttingen av meg var spesiell, jeg vet dessverre at den ikke er enestående. Men jeg vet også at det er mange foreldre som samarbeider med barnevernet når det er kommet så langt at de må foreta en flytting, slik at barna ikke opplever det som skummelt eller blir redde i det hele tatt.


Har du hatt flere familier? Husker du de første?

Når jeg ble flyttet første gang, da jeg var omtrent tre måneder, ble jeg plassert i et beredskapshjem. I og med at jeg var så liten, husker jeg de selvsagt ikke. Bortsett fra dette beredskapshjemmet er de fosterforeldrene jeg har nå de eneste, da sett bort i fra avlastningsfamilier.


Hva er du mest bitter for, om du i det hele tatt er bitter?

Jeg vil ikke si at jeg er bitter, heller sint. Jeg er sint og irritert på barnevernet hele tiden har visst at det ikke var som det burde hjemme hos oss, og at de skulle vente så lenge med flytte meg permanent. Samtidig er jeg sint fordi de lot meg på institusjon så lenge, og at de, når de først fant et egnet fosterhjem begynte å krangle om og utsatte plasseringen i et helt år.

 

Når det gjelder nå i den senere tiden er jeg sint og forbannet over at de ikke gjør jobben sin rett og slett. Med å følge opp meg å mine fosterforeldre, holde seg til vedtakene, og gi meg og fosterforeldrene mine det vi etter loven har rett på uten at vi skal være nødt til å kjempe med nebb og klør for å få det.


Hva mener du bør endres i barnevernet?

Det er mye som burde endres i barnevernet, men først og fremst er det at det må bli et vern for barna og ikke for foreldrene slik det ofte kan virke å være i dag. Nå er det biologiske prinsipp så sterkt at foreldrene kan kreve å få barna sine tilbake hvert eneste år gjennom hele barnedommen. Dette skaper en utrygghet og uvisshet hos barna ingen barn fortjener, derfor bør dette prinsippet etter min mening svekkes og barnets beste stå sterkere til grunn.

 

Samtidig bør barnevernet gjøre noe med saksbehandlingen sin, slik at barna bare får en saksbehandler å forholde seg til som har ansvaret for alt.

 

Barnevernet bør gi fosterforeldre bedre rammevilkår i form av godtgjørelse, pensjonspoeng og ikke minst bedre oppfølging fra barnevernstjenesten slik at fosterforeldrene hadde følt mer verdsatt og slik at de ikke føler seg alene med utfordringene omkring barnet. Dette tror jeg ville gjort at mange fosterhjem hadde holdt lenger, noe som hadde skapt større trygghet rundt barna. I tillegg tror jeg da flere fosterhjem hadde valgt å ta til seg flere barn, og så tenker jeg at fosterhjemsomsorgen mer eller mindre ville rekruttert seg selv på en helt annen måte enn i dag. Det i sin tur ville frigjort masse ressurser hos barnevernet som de da kunne brukt på barna.

 

Og sist, men kanskje viktigst - så må fosterforeldre få rettigheter ovenfor fosterbarnet. Det kan ikke være slik det dessverre er i dag at fosterforeldre står rettsløse i forhold til disse. De har ikke lov til å kjempe for barnets rettigheter og dets beste om barnevernet sier noe annet, slik det er i dag. Dette må det virkelig gjøres noe med, fosterforeldre er gjerne ressurssterke mennesker som ønsker å kjempe for barnet, men som ikke tør i frykt for at barnevernet skal flytte det. Dette går bare ut over barna som dermed ofte ikke for det de har krav og det som er deres beste.


Dette var altså svarene fra denne spørrerunden, håper dere fikk svar på det dere lurte og at svarene var greie å forstå.  Skulle dere komme på noe mer dere lurer på eller noe dere ønsker jeg skal utdype - er det bare å spørre!



bloglovin

Påskeegg fylt med svik

Nå er det ferie. Uansett hvor jeg snakker med folk eller leser er det assosiert med lykke, fritid og familiehygge, aldri er det noen som sier de gruer seg. Om det er det er det i så fall en gamling som er isolert alene i leiligheten sin og føler seg ensom mellom hjemmehjelp- besøkene. 

Noe som er forståelig, men jeg vet  om også andre som gruer seg til ferie. Ingen av den snakker om det, de tør ikke det - for hva kommer til å skje da? De jeg snakker om er barn helt fra barnehagealder og opp til videregående. Dette er barn som vet at dagene uten skole betyr det samme som 24 timer i et hus med fire trykkende veger. Trykket av utrygghet, usikkerhet og ensomhet er det som venter dem. Kanskje også trusler, spyttklyser og slag. Disse barna vet at det er alt annet enn ski, appelsin og kvikklunsj som venter på dem når de endelig kan ta ferie. De gruer seg, men tør ikke si det fordi de føler seg presset til taushet, for om de beretter kan bli mye verre.

Det som kanskje er det aller verste for disse barna er at i feriene er de helt alene, alle de ellers kan kontakte er på ferie. I  tillegg er det som oftest i helger, ferier og høytider det blir verre å oppholde seg hjemme også - fordi alt blir så intenst. De har fått lovnader om påskeegg og påskehare med godt fra både barnehagepersonell, lærere og foreldre, men i år som tidligere inneholder deres påskeegg svik. Ikke bare for de barna som bor hjemme, men også for de som bor på institusjon. De blir forespeilet et fredelig samvær med påskegodt, men det de får er enda et svik - når foreldrene ikke kommer.
Også de som tar mot til seg og ringer etter hjelp vil føle seg sviktet, alt må vente til saksbehandlerens ferie er over. Før ringte de i hvert fall før de dro på påskefjellet får å høre om det var noe de kunne gjøre men slik er det ikke lenger. 

Jeg vet at det er mange av dere der ute, men dere må huske at  dere ikke er alene samme hvor ensom dere måtte føle dere. Hjelpen må en gang komme til dere også. For litt over en uke siden sto Astri på Skup-konferansen å sa "Vi skal ikke gi oss". Jeg sier det samme til dere nå, vi skal ikke gi oss - for engang må også vi vinne"



bloglovin

Tok publikum med storm

Stine Strand visste nesten ikke hva hun skulle si da juryen kunne meddele at hun og Steffen hadde vunnet  Amandus publikumpris 2010. Stine Strand har fremhevet Steffen's ærlighet på en fantastisk måte. Ingen av dem lar det tragisk komme fram. Jeg vet at Steffen som alle oss andre har tøffe dager, til og med tøffere enn oss. Mye tøffere. Han lar det likevel ikke prege hverdagen.

Dette er en fantastisk dokumentar som speiler Steffen som den personen han er, med selvironi og humor over livet største vendepunkt. Steffen sier selv at æren går til hans kusine. Æren går så absolutt til dem begge.

Det kan skje den beste" tok publikum med storm og bli hedret av en sånn pris fortjener de begge. Gratulerer så mye til både Stine og Steffen Strand med Amandus publikumspris 2010! Takk for at dere turte. Hver stolte av dere selv, begge to!

Den prisbelønte filmen kan sees her:
http://nrk.no/p3tv/goto/?bcpid=13413547001&bctid=72274580001


bloglovin

Det kan skje den beste

Når jeg var på Beitostølen nå sist, var jeg sammen med blant annet tre gutter. Alle hadde vært utsatt for ulykker. Unge, aktive og livsglade mennesker som så brått hadde fått snudd livet på hode. De var alle blitt lamme, men likevel behold de sin livsglede og ode særegne humor. Jeg beundrer dem alle tre og er stolt og glad for at jeg fikk bli kjent med noen så flotte mennesker. Jeg er selvsagt også glad for å ha blitt kjent med de andre, men det var disse tre jeg fikk best kontakt med.

Steffen den ene av de, var 25 år og far til lille Casper på fem da ulykken rammet for bare et halvt år siden. Nå klarer han seg selv og gjør ler av sine egne problemer. Bare det er beundringsverdig spør du meg, men enda mer beundringsverdig er det at han ville dele dette med oss. Ikke bare oss, men hele landet. 
For Steffen har nemlig fortalt sin historie om livet før ulykken, selve hendelsen og kampene som har fulgt i ettertid til sin kusine Stine Strand som har laget kort-dokumentaren "Det kan skje den beste". Den er i kveld nominert til Amandus. 

Det er sant, det kunne skje den beste. Men Steffen er fortsatt sterk som klarer å stå fram foran hele Norge og fortelle om sine harde kamper. Han gir ikke opp og det bør han premieres for!

 

Steffen er en kar jeg er utrolig glad jeg fikk bli kjent med! 
Stå på videre, gi aldri opp!
Jeg heier på Steffen og Stine i kveld. Det er de som fortjener  Amandus!
 Håper dere gjør det samme.


bloglovin

Journalistene husker "Ingens barn", men politikerne har glemt barna

I helga mottok Brennpunkts journalist, Astri Thunold, enda en bemerkelse for dokumentaren "Ingens barn" som ble sendt på NRK i fjor høst. "Ingens barn" skapte stor debatt da den ble vist og lovnadene var mange og flotte blant politikerne i etterkant av programmet. Allerede i november ble Thunold tildelt Sølvparaplyen for det gode arbeidet som hun hadde lagt ned i jobben med å gi oss et innblikk i disse barnas liv. Også nå i helga ble dokumentaren nevnt og belønnet med SKUP-diplom. 

Dokumentaren er ikke glemt, men hva med barna? For ikke lenge siden spurte Astri meg hvor alle de gode tiltakene som politikerne snakket om etter "Ingens barn" er blitt av. Ikke vet jeg, men en ting er sikkert - de er i hvert fall ikke her i Trøndelag. Tror ikke de er noen andre steder i landet heller. For mens dokumentaren fortsatt blir belønnet av journalistlag og stiftelser, virker det som barna er blitt glemt av politikerne. 

Da hun mottok sølvparaplyen sa Thunold at hun var stolt av barna som var tøffe nok til å fortelle om et system som sviktet. Lørdag uttalte hun at SKUP-diplomet tilhørte oss, barna. Det tilhører Astri Thunold selv fordi hun valgte å høre på oss og gi oss en stemme som har blitt hørt av mange.

Astri kunne ikke gjøre noe med alle sakene, selv om hun ønsket. Hun hadde likevel mot til å forsøke og hun har ikke glemt oss slik som politikerne. Hun var den journalisten som turte å tro på disse barna og sette fokus på det alle andre prøver å skjule. Nettopp derfor, fordi hun lot oss tale, tilhører diplomet Astri selv og ikke oss barna. 

Prisene er velfortjente, fordi hun trodde på oss og kjempet med oss! Takk for at du gjorde det og gratulerer!

Innlegget er publisert med Astri Thunold's samtykke.


bloglovin

Livet som barnevernsbarn - noe du lurer på?

Jeg har fortalt noe av min historie, men det er fortsatt mye usagt. Det er ikke det at jeg ikke ønsker å fortelle mer, problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal berette. Hva dere lurer på Derfor har jeg bestemt meg for å ha en åpen spørsmålsrunde her på bloggen, der dere kan spørre om alt dere lurer på om omsorgssvikt, barndom på institusjon og hvordan det er å være fosterbarn og barnevernsbarn. Jeg skal prøve å være like åpen og ærlig som på PRIDE-kurset og i intervjuene, men det er under forutsetning av at dere viser respekt.

Ingen spørsmål er for små, ingen for store. Ingen er heller dumme. Jeg er her for å svare slik at dere kanskje kan bli tryggere på hva barnevern er, men også i håp om slette noen fordommer.

Da er det bare og spørre i vei - spytt ut, som det heter - så skal jeg svare dere alle etter beste evne! 


bloglovin

Anger

Jeg vet jeg har vært nær ved å svikte. Det er lenge siden jeg har gitt lyd ifra meg, det er nesten blitt en rutine. Og da kan vi vel kalle det et svik. 

Jeg har full forståelse om dere føler dere sviktet, dere har deres fulle rett til det. Hvis dere føler dere sviktet hjelper det lite om jeg sier at jeg har tenkt på dere og at dårlig samvittighet i lengre tid. Det hjelper ingenting, kanskje gjør det bare ting enda verre. Jeg har sviktet og det er det som virkelig betyr noe. Jeg vet det, og jeg vet det ikke hjelper å si unnskyld. Men jeg gjør det likevel, fordi det er det eneste jeg kan gjøre nå. Dog jeg skulle ønske jeg kunne gjøre så mye mer, men det kan jeg dessverre ikke. For min tid er fløyet. 
Jeg takket nei til et intervju med lokalavisen da jeg hadde muligheten. Hvorfor gjorde jeg det? Ja, hvorfor? Det er et godt spørsmål, som jeg selv ikke har noe godt svar på. Det eneste fornuftige svaret jeg kan komme opp med, er at jeg var egoistisk. Jeg syntes det ble for mye, for meg. Men hva med dere da som fortsatt lever et liv i usikkerhet?

Jeg skammer meg, og jeg angrer som et lite barn. Noe som er meg velfortjent. Jeg angrer, ikke fordi jeg selv ikke fikk vært i avisen, men fordi jeg sviktet dere. Det er ikke sikkert det hadde hjulpet så mye om jeg hadde latt meg intervjue, men dere hadde fortjent sjansen!

Jeg mener det virkelig når jeg sier at jeg angrer. Jeg er oppriktig lei meg for at jeg har sviktet dere. Vær snill å tro meg når jeg sier det. Grunnen til at det ble slik, vet jeg ærlig talt ikke. Mest sannsynlig begynte jeg å feige ut når det ble mer personlig og virkelig gjaldt. Jeg er kanskje feig. Ikke kanskje. Jeg er det. Jeg skulle stått kampen helt ut sammen med dere, men i stedet stakk jeg av, og lot dere stå igjen alene. 

Jeg er nok ingen god støttespiller heller ingen god talsperson når det virkelig gjelder. Jeg skulle ønske jeg var det, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det godt igjen. Jeg fortjener ingen ny sjanse, men jeg har likevel et håp om at dere er villige til å gi meg det. Jeg vet det er vanskelig å skjønne nå, og jeg forstår om dere ikke gjør det. 
Men jeg brenner virkelig for dette, for oss, for barnevernsbarna!
Fortell meg hva jeg kan gjøre, så skal jeg gjøre mitt ytterste.  

Jeg har sviktet dere - men jeg akter ikke svikte dere enda en gang!





bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }