april 2009

Vendepunktet

"Jeg sitter i sofaen, klokka er halv ti. Det er helt vanlig tirsdag og jeg skulle egentlig vært på skolen for lenge siden, men influensaen har tatt meg og jeg er hjemme fra skolen. Igjen. Det er ikke første gangen på de siste månedene for å si det sånn. Telefonen ringer og moren min spretter opp, hun tar av røret med skjelvende stemme. Jeg kan høre at det er advokaten hennes som snakker i andre enden, moren min begynte rolig, men nå er stemmen hennes nærmere hysterisk og rasende. Og jeg kan godt høre hva begge sier fra der jeg sitter, ute av stand til å gjøre noe. Redselen tar meg. Jeg hører at vi har fått svaret fra rettsaken, og at mamma vil høre svaret, men advokaten vil ikke gi det over telefonen. Jeg blir livredd, redd for at advokaten skal gi etter.. Moren min er hysterisk nå, og jeg tørr ikke engang tenke på hva hun kan finne på å gjøre. Jeg rekker å be til gud om at advokaten ikke skal gi etter å fortelle budskapet, budskapet som begge allerede har skjønt, før vi er i gode hender. Nå har mor brutt ut i hysterisk gråt, hun trygler om at vi skal få komme, og så legger hun på røret før jeg rekker å høre svaret fra advokaten.
Moren min hiver meg opp på fanget og får på meg klærne med skjelvende ustø hender, mens hun hyler at dette ikke kan skje. Hun hyler at vi må rømme, men jeg vil ikke. Vil ikke rømme, jeg vil bort. Men ikke slik som hun vil. Jeg blir kvalm av å tenke på alt det vonde,  alle truslene, og alt som er blitt lovet, men som ikke blitt holdt. Men jeg kan ikke fortelle henne noe av dette nå. Jeg er redd. Alt for redd, redd for hva hun kan komme til å gjøre. Redd for at det skal være slutt.
 
Vi kommer oss på et eller annet merkelig vis ut til bilen, men når vi kommer opp på parkeringsplassen, står det en svart bil i et hjørne. Akkurat som om den spionerer på oss, mamma blir om mulig enda mer hysterisk, og vurdere et øyeblikk å gå tilbake til leiligheten. Men heldigvis setter hun meg inn i bilen og vi kjører, hun ser i speilet, skriker noe om at bilen følger etter oss.
Hun kjører fortere nå, fortere enn hun noen gang har gjort. Hun kjører til og med på rødt, vilt om i gatene som hun ikke vet hvor vi skal. Skriker at vi må få bilen til å miste oss. Endelig stopper hun, løfter meg ut i hysterisk gråtog raseri. Hun er redd for å miste det kjæreste hun har, meg. Og hun vet det skal skje,  men det er ingenting hun kan gjøre.
Hun begynner å bære meg opp den lange vinkeltrappen, til advokaten nå. Midt oppe stopper hun, ser seg rundt, som å forsikre seg om at ingen kommer etter. Så sier hun: "Hva som enn vil skje vennen min, om du aldri kommer til å få se meg igjen. Lov meg det, at du aldri, aldri kommer til glemme hvor glad jeg er deg. Kan du love meg det?"
Tårene renner nedover kinnene hennes, og jeg kan kjenne at også jeg blir kvalt av tårene mine. Jeg klarer ikke å holde de tilbake lengre nå. "Kan du det?", gjentar hun. "Ja", får jeg presset frem blant alle tårene.

Vi er oppe på kontoret til advokaten nå. Jeg aner ikke hvor lenge vi har sittet der. Men det er lenge. Advokaten begynner å bli utålmodig. De har diskutert lenge, og diskusjonen holder på å bli krangel. Jeg sitter på fanget til mamma, hun holder meg tett inntil seg. Jeg kan kjenne at jeg blir våt i håret av alle tårene. 
Saksbehandleren fra barnevernet kommer inn nå, hun er kledd i svart høyhalset genser og har langt lyst hår. Hun setter seg på huk ved siden av stolen der jeg og mamma sitter. Hun prøver å snakke til meg, men mamma sier at jeg ikke skal høre, at hun ønsker å hjernevaske meg.  Jeg hører ikke, vil ikke svare, vil ikke se på henne. Jeg er redd for hva mamma vil gjøre om jeg gjør det. Nå må jeg spille på lag, så lenge jeg kan, så hun ikke kommer til huske meg fo at jeg ikke gjorde det.

Mamma nekter å snakke med den lyshårede kvinnen, og hun går ut. Hun blir borte en stund og det er tydelig å se på mamma at hun tror det verste er over, at hun har vunnet. Men hun er fortsatt nervøs. Den lyshårede kvinnen og en høy mann kommer inn. Kvinnen setter seg ned ved siden av stolen igjen, advokaten går på den andre siden, og mannen stiller seg bak kontorpulten. Så uansett hvor vi ser, må vi møtte blikket til en av dem.
Mannen hever stemmen, snakker krast og fort til mamma. Han er sint nå, vil at mamma skal la kontor damene passe på meg mens de snakker sammen. Men mamma nekter. Han blir om mulig enda sintere, og nå prøver også advokaten til mamma og overtale henne. Men ingenting går. Den lyshårede kvinnen går ut, etter en liten stund kommer hun inn igjen. Hun nikker til mannen, før hun setter seg ned.

Det går en stund i endeløs krangel. Mamma er enda mer hissig nå, hun svarer mannen, frekt og spydig. Jeg prøver å roe henne ned, men til ingen nyte. Mannen er sintere og mer aggressiv i måten han snakker på, han har gått bort ifra overtalelsesteknikkene og inn i en slags forsvarsposisjon. Jeg er redd, om mulig enda mer enn tidligere, jeg er redd for hvordan dette kommer til å ende. Det er like før at også jeg begynner å overtale mamma, bare de ikke må ta meg med makt, skal dette gå bra.
Da kommer fysioterapeuten min inn. Han har vært en god støtte for både meg og mamma den siste tiden, og jeg føler at jeg blir mye tryggere bare ved å se han komme inn. Den lyshårede kvinnen flytter seg. Fysioterapeuten kommer bort til oss og han griper hånden min, "Dette skal gå bra", hvisker han. Fysioterapeuten lover mamma at han skal ta godt vare på meg, bare hun lar han få ta meg med. Etter at både jeg og fysioterapeuten har forsikret henne om at det er greit at jeg drar, og han har lovet henne og være med meg til jeg sier at greit at han drar. Går mamma med på at han får ta meg med. Jeg vil at mamma skal være med også, men hun sier at hun aldri vil sette sine ben på det stedet. Advokaten til mamma blir med i stedet, siden jeg ser at mamma stoler mest på henne akkurat nå. Fysioterapeuten min bærer meg ned den lange vinkeltrappa som mamma slet med å få meg opp.Mamma kommer gråtende etter og jeg rekker og få bilde av henne som hun har i lommeboka, før døra blir lukket igjen mellom oss? Og syv timer etter at telefonen ringte denne morgen, er jeg gråtende på vei til mitt nye hjem...?" 


Det skulle ta litt i overkant av et år, før jeg fikk se mamma igjen. Og dette, denne dagen for sju år siden, skulle vise seg å bli det største vendepunktet i mitt liv. Men jeg er glad for det, glad for at det endte slik det gjorde. Det eneste jeg er lei for at er at det tok så lang tid, så alt for lang tid!..



bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }