april 2010

Klarer ikke glemme...

For nøyaktig ett år siden skrev jeg om det største vendepunktet i mitt liv - den dagen da jeg ble flyttet fra min biologiske mor. Jeg skal ikke gjenta meg selv og fortelle om hendelsesforløpet enda en gang, selv om jeg helt sikkert kunne gjort det. For hvert år, den 30. april, er det som jeg skrur klokken tilbake til den dagen da alt forandret seg. 

Jeg klarer ikke glemme det som skjedde denne dagen. Kanskje vil jeg aldri klare det. Jeg kjenner mange som har blitt flyttet fra sine foreldre, noen husker det som en helt grei opplevelse da foreldre fortalte de at de måtte ha en liten pause så derfor bo hos noen andre en stund, for deretter og kjøre dem dit og legge dem i deres seng på deres nye soverom. Andre husker at det kom noen fremmede på skolen eller fotballtrening for å ta dem med seg ut å spise, og med en berolige formaning fra læreren eller treneren ble de med, for senere å få vite at i kveld skal du ikke hjem.

Som regel går disse flyttingene udramatisk for seg, fordi foreldre spiller på lag med barnevernet og forklarer barnet at dette er det beste, når det først har gått så langt at de har mistet omsorgen. I noen tilfeller er flyttingen veldig dramatisk og vondt, så ille at fagpersoner i ettertid vil kalle den for en traume. Slik var det for meg. 

Jeg husker alt i detalj og hvert år på denne dagen er det som om det blir dratt frem et slør foran øynene mine, som et filmlerret. Der går hele dagen svimlende forbi i bilder. Hvert eneste sekund, hvert minutt, hver time, hver bevegelse og hvert ord som ble sagt. Jeg vet jeg skulle klart å glemme eller komme meg videre så mange år etter på, men enda hvor lengre tid det tar, er bildene fortsatt like sterke.

Omtrent på denne tiden for åtte år siden, slet min mor med å få meg opp vinkeltrappen til sin advokats kontor. Da hun stoppet opp foran speilet mens tårene silte og hun med klumpen i halsen ba meg love å huske at hun elsket over alt uansett hva som skjedde. Jeg vet kjære deg, jeg husker det forsatt, og jeg husker jeg lovte. Jeg elsker deg også.

I dag henger en medaljong med den gamle paven rundt min hals, jeg vet jeg skulle levert den tilbake for lenge siden. Men jeg makter ikke, det bærer på for mange minner for meg. Det var den jeg knuget inn i min hånd, der jeg satt på min mors fang mens krangelen holdt fram. Det var den min mor sa jeg skulle beholde for huske denne dagen, selv om den tilhørte hennes advokat. Egentlig vil jeg ikke huske denne dagen, men jeg ønsker likevel å bære medaljongen for å huske min mors hender rundt meg de timene holdt om meg i usikkerhet om når hun skulle få se meg i igjen.

Sterkest er tross alt bilde av min mor som står gråtende utenfor bilen i det de skal kjøre meg bort. Samtidig som hun gir meg bilde av seg selv hun hadde i lommeboken. Hulker at hun elsker meg og at dette kanskje er siste gangen Jeg ser henne. 

Jeg kommer aldri til glemme dine ord og jeg klarer ikke glemme dette bilde av deg.  


bloglovin

Russetid

Nå er det mindre enn en uke igjen til russetiden begynner. Den tiden vi gledet oss til som barn, til å få knuter i lua, uten helt å egentlig vite hva det var. Jeg gjorde også det, den gangen. For jeg er som alle andre, på innsiden. Jeg har også lyst til å ha en dundrende og minneverdig russetid med fest og fyll.

Når jeg klikker meg inn på facebook har jeg utallige arrangementinvitasjoner til en russefest her og et russetreff der. Og når jeg blar nedover nyhetsoppdateringene er hele siden fylt med statuser som: <<Jeg gleder meg til Tryvann.>>, << Bare en uke igjen til min livs' tid starter>>, <<Herregud, hvor jeg gleder meg til 1. mai>>. Slik kunne jeg sikkert fortsette å ramse opp i det uendelige. Men jeg makter ikke. Det gjør vondt nok å lese dem.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg også kunne si at jeg gleder meg, men det er ingen sommerfugler og sitrende spenning jeg kjenner  i magen. Det er en vemmelse, gruende følelse, nesten en skam over at jeg klager jeg sitter i besittelse av i mellomgulvet. En skam av å kunne tillate meg selv å glede meg til noe sånt, selv da jeg var en liten pike.

For jeg har ikke assistenter, og i russetiden opplever jeg det som helt feil å spørre klassevenninner om hjelp. Russetiden har alltid vært forbundet med fyll, røll og impulsivitet. Det skal den også være. Kanskje er jeg storkrevende når jeg sier at min hjelpende hånd skal være edru? Men på den annen side vil jeg ikke si at jeg er det. Ikke med tanke på at de skal klare å hjelpe meg selv om jeg går fra sans og samling.  

Kanskje har jeg bare meg selv å takke, siden mine foreldre har tilbudt seg å være med? Fortell meg gjerne hvilke andre russ som ville hatt med seg sine foreldre på toalettet etter å ha prøvd og innta en hel flaske vin alene på under 30 min. For ikke å snakke om da du må ha hjelp til å kaste opp etter å tatt en shot hver gang Postmann Pat har tutet i en hel film. Det er ingen det. Men så er det som mine foreldre sier - det er heller ingen av de klassen min som er avhengige av hjelp for å kunne komme seg ut.

Jeg føler meg vrang og utakknemlig når jeg sier at jeg heller vil droppe feiringen enn å ha med meg mine foreldre ut. "Så vår hjelp er liksom ikke bra nok?", sa mamma når jeg fortalte dem det. Jeg fikk utrolig dårlig samvittighet når hun sa det. For jeg vet de er lei seg for at jeg ikke har hjelp, og at de strekker seg uendelig langt for at det ikke skal gå ut over meg. 

Det er jeg evig takknemlig for. Så takknemlig at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette ord på det, tårene triller bare jeg tenker på hvor mye de har gjort og ofret for meg.

Dette handler altså ikke om dem, eller at den hjelpen de gir ikke er bra nok. Dette handler om meg, og at jeg har vondt for å akseptere at jeg er så avhengig av andre som jeg faktisk er. CP'en gjør meg ingenting når jeg har assistanse, og jeg kan gjennomføre det jeg vil uten å føle meg til bry og en byrde.

Det er først når hjelpen uteblir, og det hindrer meg i å leve slik jeg ønsker uten å føle at jeg ødelegger for andre, at jeg blir forbannet over min funksjonshindring!






bloglovin

Vi er vår egen lykkes smed - eller?

Nå sitter jeg her i fritimen på skolen, halvveis ut i maten, og tenker at hva har jeg egentlig gjort? I dette som skulle være en så produktiv tid like før innleveringer og eksamenstiden. Men det ble ikke slik denne dagen heller, for tankene er et helt annet sted. Kanskje er det slik som en barnvernansatt skrev i en kommentar på ett av mine tidligere innlegg - at vi er vår egen lykkes smed. Jeg kan si meg enig i det. Samtidig som jeg tar meg i undre hvordan vi kan være det når vi er såpass styrt og avhengig av slike autoritære personer som vi faktisk er.

Jeg er 18, med andre ord myndig, jeg har altså selv valgt å være under barnevernet gjennom ettervernvedtak. Men valgt, hvilke andre valg jeg? På grunn av min funksjonshemming er jeg ekstra avhengig av de rundt meg og da spesielt mine næremeste. De som står meg nærmest er min fosterfamilie, og får at jeg skal kunne bo hos dem må en av de være hjemme når jeg er det. Altså frikjøpt fra jobb, for å kunne det måtte jeg jo kreve ettervern. Jeg fikk det også, et bra men rotet vedtak. Hva hjelper det når de har bestemt seg for at det ikke skal følges?

Jeg valgte ettervern. Jeg valgte det på grunn av familien min, men jeg skulle gjerne vært foruten barnevernet. Jeg er fortsatt prisgitt at andre forstår, tar hensyn til mine ønsker og behov for at jeg skal kunne velge å lykkes. Jeg velger folkehøyskole, men kan ikke velge, fordi noen kommuneansatte mener at jeg ikke kan dra hjem. Hjem til de som er mine, hjem til de eneste jeg har. 

Jeg er avhengig av de to poengene man får ved å gå på folkehøyskole, for å komme inn på den videreutdanningen jeg ønsker, og jeg er avhengig av min familien får å kunne gå der. Men andre ord så står jeg altså ikke fritt til å velge hva jeg ønsker i livet, det er mange med meg som kan si at vi gjerne vil smi vår egen lykke, men som ikke får mulighet. Hvordan kan man da si at vi er vår egen lykkes smed? Jeg bare spør,  fordi jeg lurer. Svar meg gjerne den som kan.

Vi må bare gjøre det beste ut av situasjonen og livet å prøve å smi vår egen lykke så godt vi kan. Ta i mot all den hjelp dere kan få og kjemp en kamp når dere må. For vi skal ikke gi oss!


bloglovin

Trodde de passet på meg

Da jeg var mindre var det verste spørsmålet jeg kunne få hvordan jeg hadde det. Enten så følte jeg at jeg måtte lyve eller fortelle sannheten, si hvordan det virkelig var. Det var det jeg ønsket, men jeg turte ikke. Jeg var alt for redd for konsekvensene. Hva om hun kom til å gjøre alvor ut av truslene om å gå fra meg? Hva om hun satte meg på trappa til barnevernet? Hva ville skje da? Hun var jo tross alt den eneste jeg hadde, det trygge.
Senere lærte jeg at det jeg som barn hadde definert som trygt, var utrygt og uforutsigbart. Det tok meg mange år å forstå det. Det som var usikkert følte jeg var trygt, fordi det var det jeg var vant med.

Selv etter at jeg ble flyttet fra min mor forsatte jeg å lyve om og dekke over hvordan det hadde vært hjemme. Forklaringen er enkel. Et barn er alltid lojal mot sine foreldre, uansett hva de har gjort. 
Samtidig var jeg redd for henne.  Hvordan kom hun til å reagere om jeg fortalte hvordan det virkelig hadde vært hjemme hos oss? Kom jeg til å havne på "svartelisten" hennes sammen med barnevernansatte, min egen far og andre hun gikk store omveier for å slippe å møte?

Spørsmålene var mange og usikkerheten stor, men likevel var følelsen over at noen måtte ta vare på min mor det som råde sterkest. Siden jeg alltid hadde gjort det ble det naturlig for meg at jeg skulle fortsette med det, selv om jeg nå når jeg ikke bodde sammen med henne lenger.

Den gangen slo det meg aldri at det skulle vært omvendt,  for slik hadde det vært så lenge som jeg kunne huske. Det var alltid jeg som måtte berolige og trøste min mor når det kom nye bekymringmeldinger fra barnevernet.  Også når tanten min holdt på rasere hele huset på julaften, og vi gikk rundt hjemløse i vinterkulden som piken med svovelstikkene, var det jeg som måtte holde motet oppe å si at alt kom til å gå bra.
Det var også jeg som måtte overtale min mor til å møte i retten og komme på samvær. Si at barnevernet bare ville det godt med å sitte der og observere, selv om jeg viste det var noe annet..

Jeg løy mer enn gjerne for at min mor skulle føle seg trygg, ha det bra og komme å besøke meg. Jeg tenkte ikke over at det ikke burde være slik før moren min plutselig fikk omsorgen tilbake. Da måtte jeg velge - skulle jeg sette min mor og hennes beste og ønsker først eller skulle jeg tenke på meg selv og mitt liv? Svaret høres kanskje enkelt ut, men det var alt annet enn det.
Sjansen for at hun ikke ville ha noen form for kontakt med meg om jeg fortalte at jeg ikke ville bo hos henne var fryktelig stor. Og for et lite barn var tanken på å miste den eneste og den kjæreste en hadde vond, skremmende og skummel.

Når jeg hadde valgt å fortelle sannheten om hvordan det hadde vært å leve hjemme og at jeg ønsket å bo et annet sted, spurte min saksbehandler meg hvorfor jeg hadde ventet så lenge med å berette. "Jeg måtte passe på mamma, for jeg trodde jo dere passet på meg", var svaret jeg ga henne.

Men så feil kan man altså ta.





bloglovin

Ville ikke ha ham lenger

På VG-nett kan vi dag lese om at en sju år gammel russisk gutt ble sendt tilbake til hjemmelandet sitt fra sin adoptivmor. Med seg hadde gutten en lapp der det sto at hun ikke ville være mor til ham lenger. Dette er helt forferdelig, her har vi et menneske som adopterer et barn, nettopp fordi det trenger en familie og noen som er glad i han, fordi hans egne foreldre ikke klarte det.

To år senere ble sviktet igjen, men denne av adoptivmoren, kvinnen som for to år siden lovet han omsorg og trygghet. Begrunnelsen til at de sendte han fra var at han skal ha voldelig mot sin nye mor. Det kan hende, det er ikke jeg rette person til å uttale meg om. Man kaster uansett ikke ut ett barn, selv om man ikke har unnfanget det, med beskjed om man ikke vil ha de lenger. Spesielt ikke barn som tidligere er blitt sviktet.

Man kan ikke forvente at et barn skal oppføre seg eksemplarisk hele tiden, det må ha lov til å teste grenser uten å bli sviktet av sine foresatte. Barn trenger trygghet, omsorg, og noen ved sin side. Man må huske på at det er når det fortjener det minst, at vi skal elske dem mest, for det er da de trenger det mest!
 
Dette er en skam og en forferdelig historie. Dessverre er den ikke enestående - det skjer med norske barnevernsbarn hver eneste dag!   


bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }