mai 2010

You have to fight for your rights - they didn't come to you!

Det har vært stilt fra meg lenge. Ikke her på bloggen, men sånn utad. Noen vil kanskje tro at jeg gjorde meg ferdig med kampen mot barnevernet, Nav og helse- og velferdsetaten etter alt medieoppstyret i januar. Jeg er ikke det, jeg kan aldri bli det så lenge de styrer livet mitt. Ikke har jeg sluttet å kjempe heller, det var med medieoppslagene det hele startet.

Så hvorfor har dere ikke hørt noe? For å kunne komme noen vei og for å kunne klage må ting dokumenteres, og å dokumentere tar tid. Det betyr ikke at jeg har gitt meg, tvert i mot. Men den som ler sist ler best heter det. Denne gangen skal ikke det bli meg og da er det viktig å ikke le for tidlig. 
For denne gangen skal vi le sist. De skal slås slik at de forstår min og andres situasjon. Nå skal de virkelig få kjenne på kroppen hvordan det er å bli tråkket langt ned i salaten, sammen med grønnsakene...

Det er nettopp der tittelen kommer inn i bildet, for: You have to fight for your rights - they didn't come to you!

Jeg har nok av skittkasting, latterliggjøring og å bli herset med fra kommunens side. Så jeg har bestemt meg for å kjempe det jeg kan. Verken barnevernet, Nav eller helse- og velferd skal få gjøre det de vil med meg uten at det skal få konsekvenser fore dem. Jeg ba verken om å få CP eller å bli barnevernsbarn, og jeg er lei av å bli uskyldig "dømt" for det. Samtidig som jeg har innsett at jeg er nødt til å kjempe for mine rettigheter.

Jeg har bestemt meg for å kjempe de kampene som må til for å få et verdig liv. For livet er bare en gang, det er nå. Det ville rett og slett vært for dumt å død fra det uten i alle fall å ha prøvd og kjempe for å få leve det.




You have to fight for your rights - they didn't come to you. Det gjorde Nelson  Mandela i sitt fengsel - Det samme skal jeg gjøre i mitt. Jeg skal kjempe! Alternativet er å gi seg. Kommunen og staten har ødelagt så mye og jeg har kjempet så lenge, at å gi seg blir ikke aktuelt!
Jeg lover dere: Jeg skal kjempe alle de kampene som må til for oppnå rettferdighet og verdighet. 

For vi, vi skal ikke gi oss!


bloglovin

Glasskår

Det var en helt vanlig lørdagskveld. Jeg hadde bodd der så lenge nå at for meg var den vanlig, men for de to søstrene som nettopp hadde flyttet inn var dette en ny og uvant setting. Det vistes tydelig på dem at det var lenge siden familien hadde spist middag sammen, alle fall i ro og harmoni.

Likevel syntes jeg de taklet situasjon bra. Kanskje var det fordi de hadde hverandre eller kanskje fordi de så roen i oss andre. Samtidig  var usikkerheten og nervøsiteten deres tydelig. Begge snakket hele tiden om hvor fine ferier de hadde hatt og hvor flotte gaver de hadde fått til jul og bursdager. Det de fortalte var så veldig positivt og  overdrevet at selv jeg forsto at det bare var fantasier. Løgn, vil du kanskje si? Men dette var ingen løgn, for barna trodde på det selv. De hadde blitt fortalt at det var slik det skulle bli når de ble fri - fri fra barnevernet.

Mens de fortalte sine historier, som vi alle forsto at var for gode til å være sanne, men som ingen av oss hadde hjerte til å ta fra dem. Klarte den eldste av de to søstrene på et barns uforsiktige vis og i ren iver over sin egen historie,å velte glasset sitt slik at det innholdet rant ut over bordet og det til slutt ramlet ned og gikk i tusen knas. 

Plutselig begynte hun å hylskrike. De ansatte prøvde og berolige henne som best de kunne med å si at det ikke gjorde noe, at det bare var å tørke opp og at hun skulle få et nytt glass. Men ingenting så ut til hjelpe, selv ikke lillesøsteren kunne gjøre noe for henne. "Det er ikke sånn her vet du", sa hun bare med et unnskyldende blikk.

Glasskårene som lå på gulvet speilet hennes redselsfulle øyne som vitnet om en vond barndom, men aller mest symboliserte de hennes ødelagte fasade og skammen hun følte. 




bloglovin

Takk mine kjære foreldre

Jeg er fosterbarn og stolt av det, det er lenge siden jeg sa det første gang. Nå har det til og med stått i avisen så jeg kan ikke gå tilbake på det, men jeg vil ikke heller. For jeg er fortsatt stolt, kanskje mer stolt nå enn noen gang tidligere. For hvor mange er det som er så heldige at de har foreldre som har valgt seg fordi de ville ha nettopp dem? Det jeg mener å si er at biologiske foreldre får sine barn, de velger dem ikke. Og selvsagt blir de glade i dem. De kan forme dem og påvirke dem til å bli den typen mennesker de ønsker at de skal bli. Det er ikke det, fosterforeldre kan også forme og påvirke barna, men på en helt annen måte enn de biologiske foreldrene. Fordi fosterbarna alltid vil ha med seg normer, opplevelser og minner, på gode godt og vondt, fra et hjem eller kanskje flere. Hva de har med seg vil variere fra barn til barn, barnets alder og dets historie. Men noe vil de uansett ha med seg og det vil også være med å forme dem som mennesker.

Jeg hadde bare visst om de i måneds tid da jeg begynte å kalle dem mamma og pappa. Nå må jeg nesten le litt av det, for jeg kjente dem jo enda da. Jeg husker jeg  spurte om lov. Jeg tror behovet for å kunne identifisere seg med noen var såpass stort at deres ja på et vis førte meg nærmere dem. Men samtidig vet vi alle det at, det at jeg kaller dem mamma og pappa ikke i seg selv gjør at jeg blir i familie med dem. I år er det seks år siden de ble mine foreldre så nå kan jeg si at jeg er i familie med dem. Ikke bare med dem, men også med resten av deres familie. For jeg er samtidig deres barns søster og deres barnebarns tante.

Jeg er ikke bare stolt over at de valgte meg. Jeg er stolt av at de kjempet med meg mot en kommune  som ikke ville la meg bo her, lenge før de kjente meg. Og at de forsatt kjemper kampene med meg, selv lenge etter at jeg er blitt myndig. Det er ikke mange fosterbarn forunt. Jeg stolt og evig takknemlig for at jeg har fått lov til å bli en så naturlig del av og part i en så fantastisk familie.  

Pappa har hele tiden sagt at han en dag skal takke min biologiske mor for at han får ha meg som sin datter. Så takk til dere begge for at dere unnfanget meg. Takk til deg min kjære mor for at du etter hvert skjønte at det beste du hadde å gi dessverre ikke strakk til. Takk kjære mamma og pappa for at dere er de dere er, for alt dere har gjort og fortsatt gjør for meg.Takk alle fire. Jeg er utrolig glad i dere, selv om jeg ikke sier det så ofte. 

Tusen takk alle mine kjære foreldre!




Hvis noen av dere skulle lure på hvor jeg vil hen eller hva jeg ha med dette. Vil jeg ikke ha annet enn lov til å takke for at jeg er så heldig å ha en familie og kalle min. Jeg vet så godt at det ikke er alle barnevernsbarn forunt.


bloglovin

Alt har sin grunn

Barnevernet har vært et aktuelt tema i media i lengre tid. Det siste vi er blitt presentert for er foreldre som har tatt livet av sine barn for så å ha tatt livet av seg selv, i en nyhetsserie på VG-nett sine sider.

Jeg er glad for at media har begynt å fokusere på barnevernet og barnevernsbarna. Tidligere har dette vært et tema som media bare har latt ligge og som folk derfor har utviklet sine tanker og fordommer om. Uten at noen egentlig har visst hvordan dette virkelig fungerer eller hvem disse barna er. Selvsagt er barnevernsbarn, som alle andre barn, forskjellige. Men når man vet lite om en gruppe i samfunnet er det lett å sette de i en bås og gi alle den samme merkelappen, som for eksempel problembarn.

Det er ikke til å feie under en stol at mange barnevernsbarn har problemer med forskjellige ting i barndommen og at de også kan bli problematiske voksne. Men det er da det gjelder å tenke litt lenger enn sin egen nesetipp. Hva er grunnen til at disse barna oppfører seg slik? Noe sitter kanskje i den oppdragelsen av sine biologiske foreldre. En annen ting er det de har opplevd under barnevernets omsorg senere i livet. Med det bilde som mange av barna her av det offentlige, der de blir sendt mellom forskjellige sosialkontor, institusjoner og og familier er det kanskje ikke så rart  at disse barna får et feil av den virkelige verden består av. Eller syns dere det?

De av barna som er så heldige at de får en familie å kalle sin, opplever at de kan bli sagt opp på kun tre måneders varsel. Å bli sagt opp er det dessverre flere og flere barn som får oppleve. Fordi deres fosterforeldre  ikke makter presset og mangel på oppfølging fra barnevernet, samtidig  som de står rettsløse ovenfor disse barna som de skal oppdra som sine egne.

Dette er ingen enkel oppgave, spesielt ikke når folk rundt dem kan komme til å beskylde for å ha økonomiske gevinster ved å ha dette barnet boende hos seg. Kanskje vil også barnet selv beskylde det for dette. Det er ikke rart om det gjør det, for papirene de får lese er summen de får oppgitt fryktelig høy. Og da er det kanskje ikke særlig rart om du begynner å lure på hvor glad dine fosterforeldre er deg? Spesielt ikke om du har måttet flytte mange ganger. 
Denne skyhøye summen finnes bare på papiret. Trekker du fra alt av forsikringer, tapt arbeidsinntekt og det et barn ellers måte kreve av økonomiske utgifter, blir det sannelig ikke mye igjen. Summen fosterforeldre får er nesten bare symbolsk. De fosterforeldrene som holder ut kampen mot et tungrodd system og et vrangt barnevern, drives ene og alene av kjærligheten de føler til sitt barn.

Slik som barnevernet holder på å herser med både barn og fosterforeldre ,er det sannelig ikke rart om barna gjør problematiske ting for at noen skal se dem og føle på deres smerte. Og ikke minst fordi de selv har behov for å forsikre seg om fosterforeldrenes kjærlighet til dem.

Kanskje er det noe å tenke på neste gang du leser om et barnevernsbarn som har begått lovbrudd i media. Hva er årsaken til at nettopp et barn under omsorg av det offentlig gjør dette? Kanskje er det ikke bare et tilfeldig problembarn!





bloglovin

Fostermor eller omsorgsmor?

Mamma er fostermoren min. Det er lenge siden jeg hørte det uttrykket, fostermor eller fosterforeldre første gang, og jeg har egentlig aldri tenkt noe særlig over det, i hvert fall ikke reagert på det. Men i den senere tid er dette med at det kalles fostermor blitt et stort diskusjonstema, også i media. Vi har flere ganger kunnet lese om at det er foretatt en undersøkelse blant de involverte partene omkring ordene som blir brukt i forbindelse med barnevernomsorgen.

Forslagene som nå er blitt lagt frem, av en komité bestående av 50 fosterforeldre, 25 fosterbarn og Forandringsfabrikken, er blant annet at fosterbarn skal bli til omsorgsbarn, fosterforeldre til omsorgsforeldre og tilsynsfører til tillitsperson. Når det gjelder sistnevnte forslag kan jeg henge meg på det, kanskje hadde det vært bedre om vi hadde hatt en person vi kunne hatt tillit til i stedet for en person som skal føre tilsyn med at vi har det bra. Sånn i teorien i hvert fall, men hva hjelper vel det når oppgaven til denne personen er akkurat den samme - nemlig å føre tilsyn? Dessuten er ikke tillit til en annen person noe du bare får sånn over natten. Den må bygges opp over tid, og det legger kommunene sjelden eller aldri til rette for. Samtidig må jeg få lov til å si at jeg forstår de barna som synes det kan høres ut som det er de det blir ført tilsyn med, som om det er de som har gjort noe galt eller sitter i fengsel. Men det er de jo ikke, de er der for å føre tilsyn for dere slik at fosterforeldrene og ikke minst barnevernet gjør det de skal.

Når det kommer til omsorgsbarn og omsorgsforeldre, kan jeg ikke annet enn å dra på smilebåndet. Jeg kan, også her, forstå barna som synes dagens begrep er noe upassende, som om de skal bli fostret opp og ferdig med det. Spesielt ubehagelig vil kanskje dette være for de barna som har god kontakt med biologiske foreldre eller av annen grunn ikke føler for å kalle sine fosterforeldre for mamma og pappa. Men ærlig talt, tror dere det er så lett som bare kalle det noen annet så er alle problemer, utfordringer og fordommer forsvunnet på et blunk? Det er nok ikke det. Omsorgsbarn kan også dra med seg noe negativt: Barn som trenger ekstra omsorg fra andre enn sine biologiske foreldre fordi den omsorgen de ga ikke strakk til. Unnskyld meg, men da tillater jeg meg å si at jeg synes fosterbarn er et mye bedre alternativ. Da dette begrepet tross alt bare sier noe om at foreldrene ikke strakk til med alt som en oppfostring bør inneholde, ikke noe om kvaliteten på omsorgen foreldrene ga sine barn.

Jeg er fullstendig klar over at det vil finnes mange forskjellige meninger om dette temaet, og jeg tror at den beste løsningen vil være om hvert enkelt barn og deres fosterfamilie blir enig om hva de synes er best for dem selv. Jeg for min del bryr meg lite om det blir omsorgsbarn eller fosterbarn, omsorgsmor eller fostermor det skal hete. For jeg vil alltid være deres barn og de mine foreldre - mamma og pappa.  




Likevel vil jeg oppfordre dere til å si deres mening om dette her, siden det finnes så mange sider av samme sak. Hva synes dere burde det kalles omsorgsmor eller fostermor? Eller kanskje noe helt annet? Skriv deres mening og diskuter her!


bloglovin

Bekymret lærer

For noen dager siden fikk jeg en kommentar fra en bekymret lærer. Jeg tillater meg å lime inn kommentaren her fordi den er såpass sterk og viktig at jeg tenker både læreren og mitt budskap bør nå fram til flest mulig.


Selv om det er en helt forferdelig historie jeg og mine lesere her ble presentert for, ble jeg likevel glad da jeg leste kommentaren din. Grunnen til det er at denne eleven har noen rundt seg som virkelig ser dens behov og ønsker. Du virker som en omsorgperson langt utenfor det normale, du bryr deg på ordentlig og ikke bare fordi det er jobben din. Det rører meg virkelig å høre om ditt engasjement i forhold til denne eleven, han eller hun kommer til å takke deg den dagen han er blitt voksen. Skulle bare ønske at det var flere som var som deg.

Jeg forstår svært godt din frustrasjon over at barnevernet har brukt så lang tid på å behandle bekymringsmeldingene fra dere, men dessverre tar det ofte så lang tid. Det er bekymringsverdig og det burde det absolutt tas tak i. Men nå har altså barnevernet reagert ovenfor din elev med å sette han på en institusjon der han ikke trives eller kan sies å passe inn slik det virker på meg ut i fra det du skriver her. Det er virkelig frustrerende, samtidig sier du at eleven takler de vonde følelsene sine med å bedrive selvskading i ulike former. Dette er et kjent tegn på utrygghet, usikkerhet, behov for oppmerksomhet og kontroll over eget liv. Dette er tegn som skal tas alvorlig fra barnevernets side uavhengig av barnets alder, de skal også lytte til og høre på barnets ønsker og behov. Her virker det ikke som de gjør det, om det er slik du sier at de bare sender eleven "hjem" med ny samtaleavtale om en uke uten å foreta seg noe er det svært kritikkverdig. 

Du virker som en person med mye omtanke og omsorg, men også bein i nesen som tør å stå på for elevens sak. Neste møte kan du kanskje si det rett ut at du nekter å sende eleven hjem fra skolen og tilbake til institusjonen, der du vet han er utrygg og det er fare fore forverring, for du ha fått høre hvilke konkrete tiltak barnevernet har tenkt til å sette i gang for å få bedret situasjonen til eleven. Dette bør du passe på at du får skriftlig eller på annen måte slik at du kan dokumentere hva barnevernet har sagt og lovet ovenfor eleven. Dette er viktig da de kanskje vil prøve seg med å gå tilbake på noe av det de har sagt.

Videre skriver du at du gjerne skulle tatt med eleven hjem og vært den ansvarlige og pålitelige voksne som tar over en stund mens barnet får arbeidet seg gjennom mange års vanskelige opplevelser, helst på heltid, men om så bare som en nødhavn i noen dager så stakkaren kan få pustet ut og senkes skuldrene litt. Så virker det som om du nesten spør deg selv om det åpnes for noe slikt. Siden du svarer så klart nei er det naturlig for meg å tenke at du kanskje har vært i kontakt med barnevernet angående dette. Likevel ser jeg ingen grunn til at du ikke skal kunne melde deg som både besøkshjem og støttekontakt for denne eleven. Da ville han fått noen døgn og timers pusterom sammen med noen han virker å ha et veldig tett og fint forhold til. Nå vet ikke jeg hva du konkret har prøvd på eller hvordan din egen livssituasjon er, men kanskje det vil være en mulighet å prøve og søke om dette? Ofte stiller det seg litt annerledes om faktisk søker om det enn om man snakker om muligheten for noe slikt.

Når det kommer til en solskinnshistorie om barn på institusjon, vet jeg av mange barn som har hatt det bra under slik omsorg. Det å bo på institusjon vil aldri være det samme som å bo i en familie, men hos noen barn er relasjonskadene de har med seg fra de bodde hos sine biologiske foreldre såpass store at det rett og slett vil bli for tøft for dem å bo hos en familie til å begynne med. Kanskje var det også det som skjedde med denne eleven i beredskapshjemmet og er noe av grunnen til at han nå sliter med å knytte seg til de ansatte på institusjonen? Lite vet jeg om akkurat dette, siden jeg bare kjenner den lille biten av historien som du har fortalt. Men jeg tror etter mine erfaringer at det i en slik situasjon som eleven befinner seg i nå, vil være spesielt viktig at du som voksenperson og et trygt fast holdepunkt i livet viser han eller hun all den oppmerksomhet og omsorg du får til som lærer.

Samtidig kan jeg fortelle at i mitt eget tilfelle var det helt nødvendig at jeg bodde på institusjon i noen år før jeg flyttet til en fosterfamilie, slik at jeg kunne lære meg å knytte bånd til andre mennesker i et saktere tempo enn hva jeg kunne gjort hos en familie. Jeg har mange gode minner fra årene på institusjon til tross for at det var noen tøffe år, og selv om jeg gjerne skulle fått en fosterfamilie er jeg glad for de erfaringene og den hjelpen jeg fikk fra fagfolk når jeg bodde der. 

Dette ble et langt svar og innlegg, kanskje vil det ikke hjelpe deg noe, men jeg håper det kan hjelpe litt. Det viktigste er at du beholder troen på deg selv som viktig støtteperson ovenfor eleven, og at du viser han eller henne at du står ved dens side uansett. Det er viktig at eleven føler seg sett og betydningsfull i en slik sårbar situasjon. Ellers må du love meg å stå på videre for denne eleven, han trenger deg. 

Takk for at du ville dele dine tanker med meg og mine lesere, og om det skulle være noe mer du måtte lure på er både du, eleven og selvsagt også alle andre velkommen til å ta kontakt igjen. Jeg er takknemlig for at du gjorde det. Som jeg sa tidligere - Det burde finnes flere som deg! Tusen takk for at du kjemper for denne eleven. Det bør du være stolt av. Så får vi håpe det ordner seg til slutt.

 Lykke til videre i kampen mot barnevernet!


bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }