juni 2010

Strekk meg din hånd

Og jeg skal gripe den. Kanskje. Falmende, usikker og redd vil jeg nok ta et steg nærmere. Ett lite steg frem og kanskje noen raske bak. Min lille, famlende, skjelvende hånd vil så gjerne. Men tør ikke helt gripe fatt. Min erfaring og balast vil det slik at det er tryggest og ikke gripe så mye, så mange, så fort. De svik jeg tidligere har fått oppleve sitter igjen. Jeg vet du ikke er den samme personen som påførte meg sin smerte og som utsatte meg for disse svikene, men likevel er de der. Langt der inne. I minnenes mørke rom.  Som en skygge over fremtiden og det jeg så gjerne skulle gjort, men som jeg nå ikke tør. Min skjelvende hånd er bare et symbol på den usikkerheten jeg føler.

 

Strekk meg din hånd. La den være der, som et symbol på at du alltid vil være der uansett. Kanskje vil jeg gripe den i dag, for så å slippe den i morgen. Ikke fordi du har gjort noe galt, men fordi minnenes  mørke bakside har tatt meg igjen. Da trenger jeg mer tid. For jeg vil igjen begynne å famle, skjelvende og usikker på om din hånd er en stødig stamme som vil være der. Samme hva.

 

Mine små steg mot din hånd vil være så små at du mest sannsynlig ikke vil legge merke til dem. Men for hver dag din hånd er strekt mot meg vil jeg alltid komme noe nærmere. Noe. En dag lite, en dag langt.

 

Det er da når du blir oppgitt og fortvilt over at jeg aldri griper din hånd at det virkelig teller. Strekk den enda lenger mot meg. Men vær forsiktig. Kommer du for nær kommer minnene farende igjen. Minnene om svik fra utstrakte hender.

 

Strek meg din hånd og jeg lover å gripe den. En dag. Jeg kan bare ikke love når. Jeg skulle gjerne sagt deg når, men jeg vet det ikke selv. For min hånd er et symbol på mine følelser om usikkerhet og minner om svik.

 

Strekk meg din hånd og hold den der slik at den er der da jeg er klar til å gripe den. Om den er det vil jeg kanskje en dag klare å se forbi minnenes mørke rom. Og en gang begynne å tro på at du vil være der uansett. Fram til da strekk meg din hånd - og fortell meg gjerne at den er der. Si det ofte. Jeg kan aldri få høre det nok!

 

Strekk meg din hånd - så skal jeg love og gripe fatt i den. En dag.



bloglovin

Meg og mitt liv

For dere som ikke har sett det har jeg en spørreundersøkelse lenger ned på bloggen. Ikke at det er så mange som har sagt sine meninger, men av de få som har gjort det har de aller fleste ytret at de ønsker at jeg skal skrive mer om min hverdag. Greit er det, men jeg vet ikke helt hva dere har sett for dere. For jeg har ikke solgt meg selv til nettsider som Nelly.com, parfymeriet eller Onepiece. Jeg beklager, men det er bare ikke slik jeg er. Sminke har aldri vært og kommer nok heller aldri til å bli det viktigste i mitt liv. Hva med Onepiece da, undrer dere kanskje. Det som er årets hit og et must for alle. Til og med i kosedress-stoff, må jo være supert for oss rullestolbrukere som bare bruker joggeklær uansett hva vi skal - hyttetur eller julebord samme det, hæ? Beklager folkens jeg må nok skuffe dere igjen, for det første de fleste av oss rullestolbrukere prøver alt vi kan for å motbevise denne stereotypien om oss. Det finnes faktisk sosiale normer som gjelder for oss også, tro det heller ei! Det er ikke akseptert av oss heller å troppe opp på julebord, konferanser eller jobbintervju iført joggeklær. Folk ville da sett like rart på meg som på en hvilken som helst annen person. Dette er bare den ene siden av det, men Onepiece er også utrolig upraktisk for oss - Vi sitter på den og det er ikke barebare å få tatt den av for en snarvisitt på toalettet. Det er vanskelig nok om man ikke skal streve med at buksa sitter fast i noen spastiske armer i tillegg. Så nei takk!

 

 

Så altså for det som enda ikke har fattet det - jeg kommer aldri til å bli noen typisk mamma-blogger, eller tenåringsblogg med overdådig rosa design og tusenvis av Outfits-innlegg og videoblogger med mascaratester. For de av dere som er interessert i dette vil jeg be dere lete etter en annen blogg, likegodt først som sist. Min blogg er ikke noen typisk tenåringsblogg, men jeg er heller ingen typisk tenåring. Mitt liv er inget A4-liv, det var først da jeg var 13 at jeg kunne si at jeg var en del av en ordentlig familie. Og da blir familien også viktigst i det som mange andre vil kalle for opprørstid og frigjøringsprosses, hadde jeg - og har jeg kanskje fortsatt - behov for et fang med trygghet og omsorg og en god-natta-klem med tilhørende ord som "Jeg er glad i deg". I min skrivestil og talespråk må jeg nok svelge den kamelen at jeg kan høres ut som en 40-åring. Det er ikke artig å vedkjenne det, men slik er det nå en gang blitt. Jeg kan dessverre ingenting om kvisekriser, fester og sex. Ikke har det vært viktig for meg fram til nå, jeg har måttet prøvd og gjennoppleve barndommen - Den jeg aldri fikk da den skulle vært. Jeg kan kjenne igjen meg selv i mine tantebarn på to og fire, ikke for den jeg var som liten, men som den jeg er nå. Skjør og mottagelig for det meste uten egentlig å klare å filtrere inntrykk 100 prosent.

 

Jeg vet det høres dumt ut, men jeg er fosterbarn og stolt av det! Ikke like stolt av å være barnevernsbarn i et av verdens beste land å bo, men kanskje det landet som har dårligst oppfølging av de svakeste barna og deres støttespillere. Hva er så forskjellen på å være fosterbarn og barnevernsbarn? Jeg tenker at forskjellen ligger i nettopp den hjelpen man får eller utgangspunktet skal få. Som barnevernsbarn er jeg et barn under barnevernet, det offentlig i vårt samfunn, der kommunen er min omsorgsyter og den som bestemmer over meg. Det er det også når jeg er fosterbarn, men da har jeg i tillegg fått en familie som vil ha meg som sin datter akkurat som den jeg er, og som fungerer som mine nærmeste støttespillere og mitt nærmeste nettverk.

 

Det er heller ingen god grunn til at jeg skal være stolt av å være fått med rullestol på stumpen i stedet for ski på bena, men slik ble det nå en gang. Og det kan jeg dessverre gjøre svært lite med, da dette var de kortet jeg fikk utdelt da jeg kom til verden.

 

Dette er altså meg, skribenten bak denne bloggen. Jeg har valgt mitt ståsted her i livet. Det er på siden med de svake. Jeg har valgt å kjempe, bruke de få ressursene jeg har fått - slik at jeg kan slippe å få føle meg så uendelig liten fordi jeg ikke interesserer meg for verken alkohol eller festning.  Det er ikke for å skremme vekk dere som helst vil lese rosa tenåringsblogger med Outfits-innlegg. Dere må mer enn gjerne lese bloggen min og jeg vil gjerne følge deres ønsker om tema, men jeg vil bare opplyse om at dere aldri vil komme til å få noe Onepiece eller Nelly.com-innlegg fra min side, for slik er bare ikke mitt liv.

 

Jeg har derfor innsett at jeg nok aldri kommer til å havne på topplisten til Blogg.no, men det er heller ikke noe mål for meg. Jeg har lært meg å bli glad i min lille leserkrets og deres positive tilbakemeldinger. Jeg bøyer meg i støvet for dere som gidder å bruke deres tid på en slik sær og snever blogg. Samtidig som jeg lover dere at jeg ikke har gitt opp, min kamp er ikke over og vi skal ikke gi oss før vi har vunnet den. Du kjære kvinne, som akkurat dette gjelder, er du klar over hvor mye din hånd og disse ordene betydde for meg?

 

Til dere få, kjære, trofaste lesere: I dag har jeg sagt ja til å kjempe enda en kamp. Og til de av dere som er villige til å følge med på denne sære bloggen, kan jeg love dere at den som er lutter øre, skal få høre!



bloglovin

Å bli fosterforeldre

Camilla Vår Birkeland er forfatteren av boka "LIVETS SITRONER - Om å gjøre sure opplevelser søte". I tillegg til å prøve å snu livets motbakker til oppturer gjennom sin bok og sine artikler kjemper hun for barn - de som lenge har stått hennes hjerte nærmeste: De svakeste av dem!

Hun tok kontakt med meg fordi hun syntes bloggen min var god å lese i den prosessen hun og hennes mann og unger er midt oppi. Valget om og prosessen mot å ta til seg noen andres barn. Birkeland har alltid vært på barnas side og det var naturlig for meg å be henne om å beskrive sine følelser omkring denne prosessen. Dette fordi det ville vært både rart og kunstig å bedt min egen fostermor gjøre det - Jeg er jo deres datter nå.  Samtidig som jeg synes Camilla Vår Birkeland har den formidlingsevnen og innsikten som må til for formidle dette på en slik måte som jeg ønsker at budskapet på min blogg skal fremstå for mine lesere.

Her er Birkelands tanker om det å skulle bli fostermor:


Stine har bedt meg om å skrive et gjesteinnlegg. Familien vår skal nemlig bli fosterfamilie. Andre som hører om det rundt oss synes at det er sprøtt. Vi har allerede tre barn som bor i huset, og to som er innom på samvær annenhver helg. Men vi liker å ha mange rundt oss. Mannen min og jeg trives med barn og unge, og vi koser oss når det skjer masse. Nå begynner de andre ungene å bli så store at de ikke lenger krever oss hele tiden. Og vi føler virkelig at vi har tid og overskudd til enda en.


Vi har hatt opptil flere møter med Bufetat. Vi har hatt møte med den kommunale fosterhjemstjenesten, og vi har gått på Pridekurs. Nå venter vi bare på det siste avgjørende ordet på at alt er i orden før en plassering. Men vi aner egentlig ingenting om jenta som kanskje skal bli vårt nye familiemedlem. Jeg prøver ikke å tenke så mye på det. Det føles rart og følelsesladd. Ei jente på 16 år skal bli en del av familien vår, kanskje. Hun har en historie og et liv og en familie hun kommer fra. Vil hun le av det samme som oss? Kan hun leve med vanene våre? Vil hun slappe av og føle seg hjemme hos oss? Jeg har lyst til å si til henne at hvis hun ikke liker oss, så kan hun bare si fra, og så finnes det sikkert en annen løsning. Hun er jo et snart voksent menneske med egne tanker og meninger.


Men det kan også hende at vi liker hverandre. Kanskje blir det sånn at vi føler et samhold helt uten videre. Kanskje blir det som at vi ser på hverandre og liker hverandre, uten at et eneste ord har blitt sagt. Jeg har et håp om at vi kan føle at vi er familie på ekte, i hjertet, selv om blodsbåndene skulle tyde på noe annet. Igjen kjenner jeg at det blir for følelsesladd å tenke for mye på det. Det kan hende at en formalitet dukker opp så ikke plasseringen vil skje allikevel, eller at noe annet går galt.


Når jeg tenker tilbake, var det nok noe av det samme jeg følte da jeg var gravid. Man tør ikke helt å tro på det før man har babyen i armene. Men denne jenta, hun er ikke baby. Hun skal bli en del av familien vår, og hun er ungdom, og jeg vet nesten ingenting om henne.


Takk Camilla Vår Birkeland for et fantastisk innlegg om dine innerste tanker om en vanskelig, men viktig prosess - et tema der min kunnskap som fosterbarn ikke strakk til, men som fortsatt er kjempeviktig! Lykke til når deres nye familiemedlem kommer.

 

Camilla Vår Birkelands egen blogg kan du lese på: http://cvbirkeland.blogspot.com/



bloglovin

En fantastisk kvinne fyller år!

For litt mer enn to år siden var jeg heldig å få bli kjent med dere, din datter og deg. To flotte kvinner som smilte og så positive i alt. To flotte kvinner med omtanke og kjærlighet for andre. Da jeg hadde bursdag langt borte fra mine, var nedfor og trist tok dere sammen med min beste venninne grep og ga meg verdens fineste dag og minne om to vakre kvinner som kjemper for andre. 

Nå med bloggen har spesielt to vært sterk. I situasjon der jeg har tvilt har du skrevet kommentarer som har fått tårene til å trille og de som kanskje hadde tanker om en sjikanere kommentar til å unnskylde og skrive de fineste ord. Når min russetid nå sto på spill sende dere deres varme tanker og gratulasjoner.

Nå er det min tur til å gratulere en fantastiske kvinne som trass sine egne tunge kamper viser en strålende kjærlighet og omtanke for sine medmennesker. Jeg har dessverre muligheten til å dele denne dagen med deg, men jeg håper dagen din blir fantastisk og flott!

Er utrolig glad for at jeg fikk blir kjent med deg å kjenne ditt lys! Nyt dagen til fulle og kos deg maks! Gratulerer med dagen kjære venn!


bloglovin

Utfordring

Jeg er blitt utfordret av vanlighverdag til å si seks positive ting om meg selv og til å legge ut et bilde av meg selv som jeg er fornøyd med.

  • Jeg har galgenhumor (som ikke sjelden går på bekostning av meg selv) 
  • Jeg har evne til å se det komiske i det meste
  • Jeg har stå-på- vilje
  • Jeg tør å vise følelser
  • Jeg står for og kjemper for mine meninger
  • Jeg er ærlig


Føler dette bilde fremstiller meg slik jeg ønsker å fremstå for andre, derfor 
velger jeg det.


Så utfordrer jeg disse bloggerne til å lage et slikt innlegg om seg:


Samtidig vil jeg utfordre dere til å skrive en positiv ting om meg og en positiv ting om dere selv i kommentarfeltet.


bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }