juli 2010

Folks holdninger til rullestolbrukere og joggeklær

Etter å ha skrevet innlegget om meg og mitt liv, der jeg forklarer hva jeg tenker om Onepiece og rullestol, fikk jeg denne mailen fra ei nær venninne som også har CP og bruker rullestol.

Må si at du skriv utrolig bra! :-) 

men når det gjelder den der med rullestolbrukere og joggeklær, tror jeg ikke at vi blir sett på som "normale" på lik linje med alle andre. Mulig at tankegangen min er helt vrid. Du husket at vi snakket om dette når vi var på city syd? Vil ikke nevne navn, men du husker nok.
Jeg tror folk ser på oss som ikke helt "med" når de ser en rullestolbruker i joggeklær, eller uten sminke for den del. 
Har merket stor forskjell på folks holdinger til meg etter at jeg begynte med litt maskara og mer ordnlige klær. De snakker til meg som en "normal" ungdom. Fælt og tenke på at folksholdninger er slik og at det er VI som må tilpasse oss samfunnet og ikke den andre veien. Hadde det ikke bare vært enklre og hatt mer fokus på ulike funksjonhemninger i skole eller lignede for og få de til og forstå at de fleste som sitter i rullestol er som alle andre? 

Hun ba om min mening på dette, så den etter følger.

Det jeg mente med å si at vi blir sett på som alle andre, er at folk om folk skal få et inntrykk av at vi er som dem. Må vi også forholde oss ti'l samfunnets normer på lik linje som andre. Kle oss ordentlig og sømmelig for det vi skal. Hvis vi feks bare går i joggeklær eller møkkete klær for den saks skyld vil det være lettere for folk å tenke at vi ikke er helt "med" om du skjønner hvor jeg vil?? Om de får dette inntrykket av oss vil det kanskje bli lettere for dem å tenke at vi ikke er "normal" på andre områder heller. Selv om det nå kan være CP'n som gjør at vi søler ekstra eller sånn tror jeg første inntrykket de får av oss på hjul er spesielt viktig dette fordi de da kanskje får gitt slipp på noen av de fordommene de har med det samme - som feks at vi bare bruker joggis! Hva tenker du?? Det kan hende jeg er helt på vidda nå, og da må du bare si det.

Jeg er enig med deg i at det er fælt å tenke på at folks holdninger er slik som det er og at det er vi som må tilpasse oss samfunnet og ikke motsatt. Men dessverre har nok disse holdningene bygd seg opp over lang lang tid, helt siden slik som meg deg ble låst inne og gjemt bort. Og like synd er det at jeg tror det vil ta lengre tid å endre folks holdninger enn det tok å skape dem.

Ideen din om å ha mer fokus på dette i skolen er god ide og et bra sted å starte. Men likevel tror jeg vel så mye må gjøres i hjemmet og med foreldrenes holdninger som med barnas. Hver eneste gang jeg blir stoppet av et barn som lurer på hvorfor jeg bruker rullestol hører jeg foreldre som prøver å hysje ned barna sine eller som står å ser bort fordi de skjemmes av barnas nysgjerrighet. Det er slik fordommer skapes! De voksne må også lære seg at det er lov og spørre. Det faktisk en nødvendighet for å lære mer om oss og for å forstå. Hvor større barna blir før de får tilfredsstilt sin nysgjerrighet, hvor mer blir de usikre og skeptisk!

Se bare på mine tantebarn og dine søskenbarn som er vant til oss for dem er det bare sånn det er at jeg bruker hjul i stedet for føtter når jeg skal bevege meg. Det er naturlig og slik det skal være at bestefar må hjelpe tante med jakke og sko før vi kan gå ut. Slik er det bare for de! Jeg er like mye deres tante uansett. Dette tror jeg kommer av at de alltid har fått spurt og alltid fått svar - etter beste evne selvfølgelig. Samtidig at de har fått sett at det er mye jeg kan gjøre med dem selv om det finnes noe jeg aldri vil kunne gjøre!

Så med andre ord: Jeg tror åpenhet er nøkkelen for at folk skal forstå at vi er "normale". Men for at åpenhet skal lykkes må spørsmålene komme. Og for at folk skal forstå at det er greit å spørre må også vi funksjonhindrede tørre å gi av oss selv. Vi kan ikke bare forvente at folk skal forstå om vi ikke er villige til å forklare å vise hvem vi er og hva vi kan!

Er dere enig i det jeg og min venninne sier her? Hva tenker dere om rullestolbrukere og joggeklær? Har dere noen tanker om hva som kan gjøres for å endre folks holdninger til oss på hjul som også kunne tenke oss å dra på kosebuksa innimellem?


bloglovin

Mitt liv

Først så sent som i 2004 startet ULOBA å kalle oss mennesker som er avhengig av hjelp for borgere i stedet for brukere. Enda kalles vi funksjonshemmet. Det er dette begrepet jeg ønsker å snakke om i dag. Jeg har selv lenge brukt begrepet "funksjonshindret" til å beskrive meg selv og andre som resten av befolkningen vil kalle "hemmet".

 

Hindret ikke hemmet

For det er jo nettopp det vi er: Hindret - til å leve de livene vi selv ønsker. Ikke først og fremst på grunn av våre handikap, men fordi vi ikke får den hjelpen vi trenger til å leve slik vi vil og så selvstendig som mulig uten å måtte ta hensyn til kommunens timeplaner.

 

Det er nå engang slik at jeg aldri kommer til å kunne lære meg å gå, og en med Down syndrom kan aldri bli kvitt det lille kromosomet som utgjør forskjellen. Jeg har for lengst forsonet meg med min CP, men noe jeg aldri kommer til og godta er at jeg ikke skal få leve det livet jeg vil. Bare fordi jeg bor i en kommune som nekter å gi meg den hjelpen jeg trenger.

Fengslet

Når jeg for litt siden ble plassert på en avlastningsbolig, som for meg med mitt handikap var som uverdig å regne, fikk jeg beskjed av en bekjent å tenke på alt det Nelson Mandela fikk utrettet i sitt fengsel. Dette ga meg et bilde på at vi funksjonshindrede som ikke får den hjelpen vi trenger til å gjøre det vi selv ikke kan, er fengslet i våre egne hjem, institusjoner eller på uverdige avlastningsplasser. Bare fordi akkurat vi fikk utdelt litt andre kort å leve med enn resten av befolkningen og derfor må vi som uskyldig dømte kjempe kamper mot våre egne kommuner for å få det som burde være en selvfølge: Retten til å bestemme over og styre våre egne liv!

 

Tanken på Nelson Mandela og alt det han fikk utrettet når det gjaldt frihet og likeverd har også meg håp og tro på at om vi funkjonshindrede går sammen skal også vi en dag vinne vår kamp.

 

Et mål

I 1963 sto Martin Luther King foran Lincon Memorial og sa at han hadde en drøm om at hans fire små barn en dag ville leve i en nasjon hvor de ikke ville bli dømt etter hudfargen deres, men etter karakter. Jeg har også en drøm at vi funksjonshindrede en dag vil bli dømt etter karakter og ikke våre begrensninger, men jeg vil gå litt lenger enn det Luther King gjorde for 47 år siden. For jeg har ikke bare en drøm, jeg har et mål. Et mål om at vi -Forbundene i alliansen, Norsk Forbund for utviklingshemmede, Norges Handikapforbund og ULOBA - Andelslag for Borgerstyrt personlig assistanse, ambassadørene i kampanjen, alle våre samarbeidspartnere og støttespillere over hele landet. Sammen skal vi få politikerne til å innse at det nå er på tide å få en lovfestet individuell rett til BPA også i Norge. Slik det ble i vårt naboland, Sverige, for allerede 17 år siden.

Jeg har et mål om at jeg og alle andre i samme situasjon en dag skal ha lik rett til det som alle andre tar som en selvfølge: Å leve et selvstendig liv ut ifra egne vilkår og primisser.

 

Skal kjempe

Jeg har satt meg et mål som ambassadør for denne kampanjen: Å få lovfestet BPA -som en individuell rettighet og menneskerett for de som trenger det. Slik at jeg og alle andre funksjonshindrede kan si at vi lever våre liv. Jeg har satt meg et mål og for det målet skal jeg kjempe -  For livet er mitt!

 



bloglovin

Ambassadør

Jeg, har en stor nyhet å komme med: Som dere sikkert vet er det mange som har skjønt at BPA må bli rettighetsfestet også her i Norge. Nå har Norges Handikapforbund, Norsk Forbund for utviklingshemmede og ULOBA gått sammen i en allianse for å kjempe frem individuell rettighetsfesting av BPA. I den anledning lanseres kampanjen "Mitt liv". Alliansen har innledet dialog med stortingspolitikere og departement.

Alliansen bak "Mitt liv"-kampanjen har spurt om meg om jeg vil være deres ambassadør. Det var jo noe jeg bare måtte si ja til!

Det vil bli lagt opp slik at jeg får en ledende rolle i kampanjen. Det betyr at jeg skal oppdatere ei kampanjeside på facebook, blogg om hverdagsting med eller uten BPA og mye mye mer.

Kryss fingrene for meg og kampanjen!



bloglovin

Gullkorn fra barnemunn

Da vi sist var på campingplassen viste mamma stolt fram bilde av det minste barnebarnet på 8 måneder til han på fire og spurte hvem det var. "Iver", svarte han med den største selvfølgelighet. Så snur han seg mot bestefar og sier: "Men Iver kan ikke gå", ikke spørrende, men nesten bare for å konstatere fakta.
"Ja, men det er fordi Iver er baby. Så når Iver blir stor - slik som du - kan også han gå." , svarer bestefar.

Det blir stille fra han lenge. Så sent på kvelden kommer det: "Så tante er baby da?".





bloglovin

Sitat til å le av

"NRK P3 stuntreporter Else Kåss Furuseth ville teste hvordan det var å leve et døgn som handikappet. I etterpåklokskapens lys omtaler hun stuntet som verdens verste idé. - Ikke bli handikappet . Det er det jeg vil si."

Sitatet over er hentet fra bladet Selvsagt - Et magasin skrevet for og av funksjonshemmede og har tidligere stått på Kjendis.no. Jeg må nesten le når jeg leser det. Ja, jeg kunne sikkert også grått, men jeg har bruk så alt for mange tårer og alt for masse energi på irritere meg over fordomsfulle mennesker. Nå skal den energien brukes på kjempe og informere slik at vi forhåpentligvis kan slippe å lese slike uomtenksomme sitater lenger.

For saken er jo nemlig den at jeg verken har valgt å få CP eller sitte i rullestol og det har ingen andre funksjonshemmede heller. Jeg  skulle gjerne også sagt  at nå er jeg lei av å være handikapet, løfte meg opp etter armene og å være avhengig av hjelp, men jeg kan ikke det. Jeg valgte ikke å bli funksjonshemmet, det var ikke noe jeg prøvde på, men det var noe jeg ble. Om andre blir det er ikke noe de velger - Selv om denne reporteren kunne velge det for en dag. Skulle også vi handikappede på lik linje som henne ønske at vi kunne si at nok var nok - Det skal jeg aldri bli.

Jeg ble det derimot. Jeg synes ikke det er morsomt å må hjelp på toalettet. Jeg skulle helst tenkt meg å vært foruten, men når jeg må så må jeg. Likevel virker det som om enkelte mennesker mener at vi har valgt å må ha hjelp eller å bli slik vi er. Det er ikke det at vi ikke har prøvd hardt nok for å klare ting på egenhånd. Vi har også grått våre tårer, sloss våre kamper, tatt i mot kommentarer og kjempet for et mest mulig selvstendig liv.

Likevel er det noen ganger at vi må forsone oss med at vi trenger hjelp til noe, og likevel kan leve et verdig og bra liv. For det er jeg sikker på at vi kan selv med rullestol på rumpa, et kromosom for mye, eller et hvilken som helst annet synlig eller usynlig handikap bare vi får den hjelpen vi trenger - for å gjøre det lille vi ikke kan!

Jeg sa at jeg nesten måte le av dette sitatet og jeg ler fortsatt. For jeg tviler på at det er onskap som ligger bak, det er kun uvitenhet om hvem vi handikapede er. Og det skal vi kunne gjøre noe med! Folk skal vi vite at vi kun er personer som alle  andre. Like forskjellige, like sårbare og like sterke som alle andre. Vi fikk bare litt andre kort å leve med, men vi er de samme innerst inne!   
   


bloglovin

Funkis- sommeren har startet! (mandag 28. juni)

Ja, da er vi altså her - første uka av sommeren. På Oppdal med CP-foreninga og Ina - Ukas desidert heldigste som min utvalgte venstre hånd, eller skal vi si hele kroppen, sånn fysisk sett? For jeg er jo avhengig av henne eller andre om jeg skal kunne gjennomføre denne leiren eller andre ferieturer. Det er ikke til å skyve under en stol at slik er det, men heldigvis har vi to hoder.

 

Fy! Hvor mye tull det ble på meg nå, men sannheten er at vi ikke har gjort stort i dag annet enn å innkvartere oss på hytta, kjøpt inn mat og planlagt noe av uken videre. Hva da? sier du. Følg med så skal du vel få høre!

 

Ellers har Ina og jeg fortært årets første softis i solvær. Ja, du leste rett. Vi har hatt sol, men også torden og regn. Det er ferieværet sitt i Trøndelag det. Leiren fortsetter i morgen med aktiviteter latter og sikkert noen spasmer. Så da kan vi vel med sikkerhet si at tidens funkis-sommer absolutt har startet!



bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }