august 2010

Handleturens utfordringer og selvfølgeligheter

Nå når jeg har vært borte hjemmefra noen uker har jeg naturligvis handlet på andre butikker enn nær butikken min. Hjemme drar jeg på butikken og handler det jeg måtte ønske, ut ifra butikkens valg og varianter selvfølgelig, alene. Jeg er i stand til det, på nærbutikken min vel og merke. Mine foreldre kan sende meg på butikken for å skaffe det de selv kanskje har glemt, slik som mine venners foreldre gjør med dem.

 

Dette har gitt meg noe, og kunne få gjøre noe for dem, uten å være avhengig av hjelp fra venner og familie betyr mye.Det å dra på butikken, handle det jeg måtte ønske å ha behov for, alene, gjør meg nesten litt stolt. Fordi jeg mestrer det, selv.

 

Følelsen ble noe annerledes da jeg skulle handle på nærbutikken til avlastningsplassen jeg er på. I god tro på meg selv og at det ikke skulle være noe problem å få handlet det ønskelige kjørte jeg av gårde i den elektriske rullestolen min. De som jobbet på institusjon tilbød seg riktig nok å være med, men hvorfor skulle de det? Handle har jeg da alltid klart fint selv.

 

Men ikke denne gangen. Mineralvannet sto i hyller høyt stablet. Høyden kunne jeg ha levd med, strekt meg opp og rukket tak i det jeg skulle ha, om ikke det hadde vært for en kant tjue-tredve cm kant ut fra hyllene. Som gjorde at jeg ikke fikk parkert stolen nærme nok hyllene slik at jeg kunne støtte meg på dem med den ene hånden, og rekke varen med den andre. Mineralvannet fikk jeg så klart tak i, noen andre kunder forbarmet seg heldigvis over meg.

 


Noen varer klarte jeg å nå selv andre måtte jeg be om hjelp til å få tak i. Verre var det når jeg skulle betale. Jeg la alle varene på kassen og kassadama begynte å slå inn varene. Naturlig nok gjorde hun det. Hun gjorde jo bare det hun var vant med å gjøre. Hun kunne jo ikke vite at jeg trengte hjelp med å pakke varene i posen. Jeg hadde jo aldri vært der før. Jeg fikk selvsagt hjelp med å pakke også her, når jeg først spurte. Kassadama tok en pose slik jeg ba henne gjøre å la varene rett ned i, for senere og gi meg posen på fanget slik at jeg kunne kjøre tilbake igjen.

 

Jeg fikk den hjelpen jeg trengte også på denne butikken, men følte meg likevel ikke like fri og selvstendig som jeg gjør etter en handletur på nærbutikken. Jeg har ikke tenkt over det på samme måte tidligere. At de ansatte på lokalbutikken hjemme kjenner meg og står aldri langt unna i tilfelle jeg skulle trenge en hånd, enten det er til å flytte kasene på gulvet eller for å ta ned dopapiret på øverste hylle. Automatisk tar de opp en pose og pakker varene nedi uten å spørre - Fordi de vet de er slik jeg klarer å handle selv.

 

Dette med butikken er ikke det eneste tilfellet. Jeg må ha hjelp til mye uansett hva jeg skal gjøre eller hvilken butikk jeg skal handle på. Men denne hendelsen har fått meg til å tenke på hvor viktig det er at folk kjenner en. Det handler om alt, jeg skal alltids klare og be kassadama om å pakke varene mine, men det er mye verre å måtte gjøre dette hver gang en skal ta en dusj eller gå på toalettet.

 

Nettopp derfor er det så viktig med assistenter som kjenner en, som vet hva du trenger hjelp til og som gjør det uten at du må spørre eller forklare hele tiden, hver eneste dag, hver bidige gang. En kjent og personlig assistent lært opp av den funksjonshemmede selv vil ikke redusere hjelpebehovet til personen. Jeg trenger like mye hjelp til og å handle om jeg er på nærbutikken eller en hvilken som helst annen butikk. Like mye hjelp på badet også. Men om vi har hjelp som kjenner oss slipper vi å minne oss selv på at vi må ha hjelp hele tiden, det er det nok ting, hendelser og folk som gjør. Om vi har hjelp som kjenner oss og som gjør det vi måtte trenge hjelp til av seg selv - Kunne vi heller ha brukt tiden på å leve livet!


Nettopp derfor trenger vi en lovfestet individuell rettighet til BPA!  



bloglovin

Da er vi endelig i gang!

I går var jeg på motivasjonsseminar i forkant av lanseringen av Mitt liv - kampanjen. Motivasjon ja, smak på det ordet. Egentlig er det rart å tenke på at vi må motiveres for å kjempe for retten til ett selvstendig og fritt liv. For det er jo det vi skal - Kjempe. Kjempe for å få politikere og stortingsrepresentanter til å forstå at det er mitt, ditt og våre liv det hele handler om. Vår frihet til å leve livet - Slik vi vil og ikke bare eksistere gjennom det, også plutselig var hele livet gått uten at vi har hatt muligheten til å leve det bare på grunn av at vi ikke hadde assistanse. Det hadde jo vært litt trist. Eller hva?

Det er nemlig derfor Norges Handikap ForbundNorges Forbund for Utviklingshemmede og ULOBA - Andelslaget for Borgerstyrt Personlig Assistanse har godt sammen i en alliansen og skapt denne kampanje for å få BPA som en lovfestet individuell rettighet i Norge.
For dere som ikke vet hva BPA er skal jeg prøve og forklare det kort og enkelt slik at flest mulig skal forstå det. Om jeg likevel ikke skal lykkes med det må dere bare spørre meg. Så da, hva er BPA?
Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) er en ordning der vi med nedsatt funksjonsevne selv styrer vår egen hverdag, og har et lederansvar for assistentene som skal bistå oss med praktiske ting i hverdagen. BPA er et frigjørings- og antidiskrimineringsverktøy som gir oss langt større fleksibilitet og selvstendighet, og muligheten til å leve et aktivt og likeverdig liv.
Som dere ser er det altså mange goder med BPA. Kampanjen er også historisk på det viset at det aldri har vært tre så store organisasjoner som har godt sammen i en allianse med ett felles mål. Med andre ord sier det seg selv at dette må være viktig.
Hva er så min rolle i denne kampanjen?
Jeg er en av fire håndplukkede ambassadører som skal gi dere innside informasjon, besvare spørsmål om BPA, oppdatere og kommentere på Kampanjens facebookside og selvsagt gi dere blogglesere saftige blogginnlegg om livet uten BPA og kampanjens framgang. Derfor håper jeg dere vil følge meg på denne bloggen og kampanjen på facebook for å hjelpe oss med å nå vårt mål.
Og om du som blogger vil hjelpe meg og mine fantastiske medkjemper i kampen enda mer. Skriv om kampanjen på deres blogg, spre budskapet om siden til alle deres lesere og venner. Da hjelper dere oss med å få blest om et viktig tema som endelig er kommet på dagsorden. Det var på tide, men nå er vi her. Endelig. Vi må gi kruttet. Jeg håper dere vil hjelpe oss med det! Tusen takk for hjelpen så lenge!
Og du: Ikke glem og stikk innom kampanjesiden vår for mer informasjon!


bloglovin

Det er i motbakker det går oppover

Ja, jeg vet det er lenge siden og dere begynner kanskje å lure på om jeg lever? Jeg gjør det - Eksisterer i alle fall. Ting er litt tungt for tiden. Jeg vil ikke gå særlig i detalj, kanskje senere men ikke nå.  Det siste dere fikk høre fra meg var at kampanjesiden på facebook var åpnet, da er det kanskje naturlig å tenke at det er ambassadørvervet som har slitt meg ut. Noe det absolutt ikke er. Den oppgaven starter ikke før neste uke og akkurat nå hjelper det veldig å tenke på at jeg skal få lov til å kjempe sammen med noen. For enkelte ganger, slik som nå, føles det som det er meg mot resten av verden.

 

Jeg vet, jeg er absolutt ikke mutters alene i denne verden. Jeg har mange som er der for meg, nesten et eget crew. Noen personer som er ekspert på hvert sitt. Noen som alltid er tilgjengelig og som alltid har svar. Minst en av dem er her hele tiden. Ikke nødvendigvis i samme rom, hus eller fylke for den saks skyld, men likevel aldri langt unna. Klar til å ta i mot når jeg kommer rullende bakover - Klar til å holde igjen slik at min kraft går med til å komme seg opp og fram.  

 

Motbakker kan være tunge for de fleste og ikke noe lettere for oss med hjul på baken. For hvert tak fram farer vi tre runder bak. Rart dette hvor fort ting på hjul triller nedover. Derfor blir det kanskje ekstra tungt og få seg fram. Vi har noe ekstra og få med oss og da med gjerne en side sterkere enn den andre kan en ganske liten motbakke bli både lang og kronglete med våre ekstra, men nødvendige svinger hit og dit. Det blir ikke lettere å forsere livets motbakker og hinder når man bruker tre ganger så mye energi og attpå til må på baksiden for å finne en gammel skjev rampe som kanskje kan hjelpe deg å nå målet. Det er da det er tungt at mitt crew er der. Gjerne en sittende på hver skulder, lyttende og støttende, men også pressende. Det må til hvis ikke vil jeg trille hele bakken ned igjen før jeg tar neste tak fram - det lar gode venner og støttespiller aldri skje.

 

Innimellom kan hele livet føles som en eneste stor motbakke, enten du har bein eller hjul og forsere den med. Det er da det er viktig å huske at det er i motbakker det går oppover, og at den som gir seg har tapt. Det koster å kjempe, men alternativet koster mer.  Derfor fortsetter jeg min kamp mot motbakkens topp. 

 

 

 



bloglovin

Vær med å kjemp for et selvstendig liv!

Nå har endelig MITT LIV - kampanjen fått sin egen fanside på facebook. Den kan du finne her: http://www.facebook.com/pages/Mitt-Liv/130161797014668

Siden er fortsatt under utarbeidelse, men lederne i kampanjen lover at den vil være ferdig i løpet av få dager. Og det beste vet dere hva det er? Det er fullt mulig å bli tilhenger allerede nå! Det gjør du ved å trykke her: http://www.facebook.com/pages/Mitt-Liv/130161797014668 , så på "Liker"- knappen.
Jeg vil oppfordre alle dere bloggere til å være med og kjempe for at vi funksjonshindrede skal få et verdig liv. Bli tilhenger i dag! http://www.facebook.com/pages/Mitt-Liv/130161797014668

Det setter vi i kampanjen (og sikkert alle andre funksjonshindrede) virkelig stor pris på! Takk for deres støtte og engasjement!


bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }