august 2011

Kjære saksbehandler

Du, kjære saksbehandler. Du leser nok ikke dette likevel. Det er jo bare en blogg, skrevet av en teit tenåring som tror hun vet best hva som vil være det beste for henne.

Kanskje virker jeg teit for deg. Du som alltid kan gjøre hva du selv vil, styre ditt eget liv til punkt og prikke hvert eneste minutt, hver eneste time i døgnet hele året. Du tenker kanskje at jeg har angst, er storkrevende eller redd fordi jeg krever å få leve et likt liv som deg, med den samme valgfriheten.

 

"Det må jo være godt å være for seg selv i blant?". "Det må da være godt å få lagt seg i rett tid, du som har CP blir jo sikkert fort sliten". "Om du føler du trenger mer trygghet og forutsigbarhet, kan du få det om du flytter inn i en omsorgsbolig, vet du".

Nei, vet du hva jeg har ikke angst. Jeg har faktisk mer kontroll over min redsel enn de fleste. Jeg har nemlig ligget syv netter i min egen bolig, i en ny fremmed by (ikke hvilken som helst by, men faktisk hovedstaden) uten å vite om hjelpen kommer ved behov eller avtalte tider. I stedet for å legge meg ned å gråte har jeg nesten ledd meg skakk i hjel over tanken på hvor absurd situasjon jeg er i. Og ja, jeg har CP, men jeg trenger ikke tolv timer i sengen - Det kjenner jeg få som gjør. Min kropp er annerledes enn din, det har du rett i. Min rygg gjør vondt om jeg ligger for lenge. Du hadde antagelig stått opp, jeg kan ikke det. Fordi du ikke har gitt meg myndighet til å bestemme dette selv.

Når du planlegger vinkveld med dine venner, ligger jeg i sengen og håper på at hjelpen skal komme i natt. Det kan jeg aldri vite. Du syns kanskje det er godt å slappe av med en film helt alene? Tenker du at jeg også syns det? Jeg gjør nok det, men ikke hver eneste dag. Syns du det er fint å kunne ta en impulsiv øl med noen venner på kvelden? Det gjør jeg også. Den tanken har du kanskje aldri tenkt. For jeg, jeg må jo synes det er ok å få legge meg klokka 22, hver dag, jeg har jo tross alt CP.

For deg, kjære saksbehandler, virker jeg kanskje svak og sentimental fordi jeg viser følelser. For meg virker du som den sentimentale, selv om din kropp er like følelsesløs som en murstein. Jeg klamrer meg til deg, ikke fordi jeg trenger omsorg eller trygghet - Men fordi det er du som kan gi meg livets verdi i gave.

Jeg liker ikke jobben din. Yrkestittelen din sier egentlig alt: Saksbehandler - Du skal behandle meg og mitt liv som en sak. Ikke et menneskets liv. Hvorfor føler jeg det slik? Fordi det virker som dere tenker at jeg er laget av glass. En dukke dere må pakke inn i kommunale tjenester, gi omsorg og trygghet. Beklager å måtte si det, kjære saksbehandler, men jeg er ikke laget av glass, jeg trenger ikke deres omsorg. Jeg kan ta vare på meg selv. Faktisk så kan jeg det, selv hvor utenkelig det måtte føles for deg, sjefene dine og landets politikere.

Men jeg klamrer meg jo til deg? Ja, det gjør jeg. Ikke fordi ditt nærvær gir meg trygghet, men fordi jeg fortsatt klamrer meg til håpet. Håpet om å få din velsignelse til og selv kunne avgjøre hvor mange timer jeg vil ligge i sengen, ta den utdannelse jeg ønsker og på toppen av det hele ta en øl med noen venner når jeg har lyst. Selv om det siste sikkert er vanskelig å forstå for deg.

Kjære saksbehandler, jeg vet dere synes jeg er teit, kravstor og kanskje frekk. Men vet du hva, nå er jeg lei av å bli dullet med. Jeg vil ta ansvar for mitt eget liv. Jeg vil leve det, slik jeg ønsker. Ikke bare eksistere igjennom det. Jeg vil kunne gjøre mine feil, men det gjør vi nok alle.

Vær så snill kjære saksbehandler, du vet da at jeg tåler litt hardt vær? Kan jeg få din velsignelse til å styre  mitt liv fullt ut? Er det virkelig så mye for langt?



bloglovin

Et spørsmål om verdighet

De siste ukene har det virkelig gått opp for meg hvor dristig jeg vært, nesten så dristig at jeg vil kalle det dumdristig. Flyttebilen gikk for over en måned siden, og siden da har jeg bodd for meg selv. I egen leilighet. Det er jo det drømmen alltid har vært, og jeg er glad for og stolt over at jeg er kommet såpass langt i nå mine mål og drømmer som jeg faktisk har. Likevel er fortsatt historiene mange. Historiene om hvordan det er å være funksjonshemmet, ambisiøs og med en vilje og drøm for livet - Og samtidig avhengig av de offentlige omsorgstjenestene.

Siden dag en i eget krypinn har jeg hatt bistand fra en kommunal omsorgsbolig i mitt eget hjem, da enn BPA-ordning enda ikke er oppe å går. Jeg kaller dette bistand og ikke assistanse fordi det nettopp er dette de gir - Bistand til å dekke de primære behov. Så sånn sett skal jeg vel ikke klage. Jeg får jo stått opp og hatt på meg klær, hver eneste dag.

Hva er det jeg klager over? Ikke verst det, skal jeg si dere! Jeg vet det, jeg har det bedre enn de fleste barna i Afrika, jeg har det bedre enn de fleste eldre på sykehjem også. Jeg er glad for det, men uansett er det noe som skurrer: Jeg er 20, bor i et land, som flere ganger er kåret til å være verdens beste land å bo i, men likevel opplever jeg å bli invadert av fullt fremmede mennesker, som sier de gir meg omsorg, i mitt eget hjem.

Jeg trenger ikke deres omsorg, jeg har behov for deres service, men når den viser seg å være så vanskelig å få hadde det tross alt vært bedre med den såkalte omsorgen dems. For det som skjer er at disse menneskene som mener jeg trenger deres omsorg, ikke bare invaderer mitt hjem og mitt liv, men også mine venners.

For en stund siden hadde jeg en venninne på middagsbesøk. Noe personalet fra omsorgsboligen selvfølgelig var vel vitende om, da det var de som måtte bistå meg med å stelle i stand middagen. Vi spiste middag og dessert, pratet sammen og glemte tiden, slik man oftest gjør i godt selskap. På slaget ni, vred nøkkel seg om i ytterdøra mi. Hun kunne like godt vridd den om i mellomgulvet mitt. Plutselig sto hun der, kvinnen som skulle gi meg hen av sin omsorg. Ikke hadde hun ringt på, ingen forvarsel var gitt. Venninnen min spiser fortsatt, eller retter sagt spiste når kvinnen kom inn. Nå hadde hun ikke lenger noe fat og spise av. Kvinnen sto å vasket det opp. Venninnen min har bein i nesa og sier som sant er, at hun enda ikke var ferdig med å spise. "Å nei, men du skjønner jeg må vaske opp og legge Stine før jeg er ferdig på jobb om 45 minutter. Så når har du egentlig tenkt til å dra hjem?". Jeg ba henne gi venninne min fatet tilbake og la oppvasken stå til dagen etter. Jeg var allerede ydmyket foran min venninne i mitt eget hjem. Jeg taklet ikke mer. Så det ble til assistenten til venninnen min måtte legge meg den kvelden.

Om nettene har jeg bistand fra hjemmesykepleien - De som kommer hjem og pleier de syke, vet dere. Jeg følte meg ikke syk, før. Men det var før, når jeg bodde hjemme og var så heldig at jeg slapp å forholde meg til denne biten av en "omsorgsetat". For en måned siden ble jeg satt ut av sjokk, nå rister jeg bare hodet og håper jeg snart skal få slippe å forholde meg til denne disse menneskene i igjen, de som ser på meg og behandler meg som syk. Kommentarene har vært så mange at jeg sikkert kunne fylt en hel bok, men i fare for å kunne måtte trenge omsorg om jeg skulle holde på med slik deprimerende arbeid over lengre tid, lar jeg det være. Ett par av de må likevel frem i lyset. Jeg klarer simpelthen ikke å holde det for meg selv.

En natt våknet jeg av at det sto en jente på maks et par år eldre enn meg ved sengekanten min og spurte om jeg hadde behov for å tømme tarmen. Hallo liksom! Bare fordi jeg er funksjonshindret og trenger bistand for å få baken ned på porselenskåla, skal vi liksom begynne å kalle det for å tømme tarmen. Hvor ble det av det gode, gamle ordet toalett? Kanskje ikke så nøye, jeg fikk jo bistanden jeg trengte, men likevel. Det handler om verdighet. Kan dere skjønne det?

En annen natt lå jeg å vred meg i sengen på grunn av den voldsomme varmen, plutselig syntes jeg jeg kunne skimte en skygge på stuegulvet mitt. Og jammen, der sto det en stor bautas til mann og så ut som et spørsmålstegn. Jeg lurer på hvor lenge han hadde stått der å sett meg sove. Har de ikke hørt om å vekke folk? De jobber tross alt nattevakt, og det er da vanlig å sove om natten, eller? Ikke kan jeg sove med vekkerklokke heller, for det har variert med tre og en halvtime når de har kommet. Hadde det ikke vært for det skulle jeg gjerne hatt vekkerklokka på, men jeg skal jo prøve å få livet til å fungere mest mulig normalt tross alt - Og da kan jeg ikke ligge våken tre-fire timer hver natt, usikker på om bistanden vil komme denne natten eller ikke.

Ingen mann, utenom min nære familie, har så langt fått bistå meg med mine primære behov. da ligger jeg heller en natt med bena i kryss og med like gule øyne som katta vår. For for meg er ville det være det samme som å miste den siste del av verdighet jeg har igjen. Det håper jeg jeg skal få slippe å oppleve.

Jeg håper også at jeg om ikke lenge skal kunne skrive et blogginnlegg med tittelen: "Kjære omsorgstjenester - Jeg vil herved si opp mitt abonnement".



bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }