september 2009

Ingens barn

"Hver dag må barnevernet ta barn bort fra foreldrene, men hvor blir det av disse barna? Ingen kan love dem varige hjem og en familie for livet."  Det er på denne måten Brennpunkt selv velger å omtale kveldens dokumentar. I kveld får vi et innblikk i hvordan barna som beskriver sine nærmeste som ingen, opplever ventetiden på noen som kan gi dem et hjem. Men ingen kan love at de får noen og kalle for sine eller at de vil være med dem hele livet. Brennpunkts journalist Astri Thunold har klart og få frem disse barnas indre følelser på en måten som berører en. Jeg har selv sett hele dokumentaren, og selv om jeg er barnevernsbarn og har hørt mange lignende historier selv, griper disse. Langt inn i hjerterota. Ved å lage denne dokumenteren har Thunold gitt de makteløse en stemme, en stemme som medmenneskene er nødt til å ta inn over seg når de hører den.
Jeg håper vi har klart dette sammen Astri. Å forklare samfunnet at de ikke kan glemme noen barn som har det vondt, bare fordi at det finnes de som har det verre. Det er ingen enkel oppgave, men du har gjort det bra! Dette er som sagt ikke lett, men vi står ikke alene, slik som disse barna som ikke har noen.

Jeg håper de av dere som leser dette velger å se brennpunkt i kveld, for disse barna fortjenner at noen vil høre dem. Hva akkurat de har å fortelle og hvordan de har det.


bloglovin

Livet som barnevernsbarn

Siden jeg er barnevernsbarn meldte jeg meg inn i landsforeninga for barnevernsbarn (lfb) for noen år tilbake. Dette fordi det kunne gi meg tilgang til forum der jeg kunne være meg selv, fortelle min historie, uten at noen skulle se ned på meg eller synes synd på meg. Dette var godt og befriende i en tid der mine jevngamle ikke helt forsto hvorfor jeg var så tilbaketrukken, usikker og mye borte fra skolen. Heldivis, må jeg nesten si, hadde jeg en synlig grunn å skylde på. Jeg satt i rullestol, og benyttet det som en unnskyldning for alt det var verdt. Jeg sa til folk som spurte at jeg ikke kunne bo hos mine foreldre fordi jeg trengte så mye hjelp og at det ble for mye for dem. Dette hjalp meg der og da fordi jeg klarte å skyve den virkelig årsaken og det som gjorde vondt bort fra meg, men samtidig bidro det til at det var lettere å tenke at det var jeg som var problemet.
Det var da LFB kom inn som en trygghet, her kunne jeg få hjelp til å se den virkelig grunnen. Der satt det fagfolk som så meg, hvordan jeg hadde det, og hvem jeg var. Samtidig som jeg kunne være trygg på at de ikke fortalte det jeg sa videre. Foreninga og folkene der ble en viktig del av mitt liv, når resten lå som en usikker grunn under mine ben, var de der alltid. Jeg kunne ringe de og spørre om råd, de ville hjelpe meg til mitt beste, etter mine ønsker. De var mine støttespillere, ikke på barnevernet eller foreldre mine side. De støttet meg.
Jeg husker spesielt en gang. Moren min hadde bedt om samvær og fått det. Dette var etter at jeg hadde turt å være ærlig om at jeg ikke ville hjem, Det var bare et problem, det var påske, fri, og moren min hadde rett til å møte barnet sitt. Men hva med meg, hadde ikke jeg rett til nekte?
Jeg husker jeg ringte saksbehandleren i barnevernet og fortalte at jeg ikke skulle møte moren min. Jeg nektet. Slik moren min hadde nektet eller latt være og møte meg tidligere. Problemet var bare at jeg kunne ikke nekte. Jeg hadde ikke rett til det. Ikke uten god grunn. Og om grunnen var god, var det ikke opp til meg å bestemme. Det måtte nemlig advokaten i barnevernet avgjøre. Det holdt altså ikke at jeg som barn ikke ønsket å møte min mor, på grunn av at jeg var redd for hennes reaksjon etter at jeg hadde fortalt at jeg ikke ville bo hos henne. Nei, det måtte en advokat jeg aldri hadde møtt eller snakket med finne ut av.
Det begynte å haste, det var siste fredagen før påske og moren min skulle komme på søndag. Jeg var redd og fortvilet. Redd for om jeg måtte møte henne, og fortvillet fordi jeg ikke hadde rett til å avgjøre hva jeg ville. Time etter time gikk, men jeg fikk ikke høre noe fra barnevernet. Nå var det nok. Det måtte da verre noe jeg kunne gjøre, for å slippe og møte henne?
Jeg ringte landsforeninga for barnevernbarn, nå trengte jeg virkelig deres hjelp. Jeg forklarte dem sitausjonen og de ba om å få ringe tilbake når de hadde undersøkt saken. Imellomtiden hadde barnvernets advokat bestemt at jeg bare måtte møte moren min, fordi hun truet med å få satt ut den forekommende rettsaken om hun ikke fikk møte meg. Barnevernet ønsket ikke det. Så da var det altså bedre at et barn ble tvunget til å møte sin mor, enn at hun prøvde å få satt ut rettsaken noen dager? Forklar meg logikken.
Om jeg ikke hadde vært fortvillet over sitausjonen før, så var jeg det ihvertfall nå.
LFB ringte tilbake og de rådet meg til å kontakte psykolog, slik at han kunne vurdere om jeg var "sterk" nok til å gjennomføre et samvær. Etter mange timers samtale kom psykologen fram til at jeg ikke burde møte moren min. Jeg var selvsagt lettet, men samtidig irritert. Jeg som barn var nødt til å bli erklært "psykisk ustabil" for å slippe å møte min mor. Mens moren min bare kunne la være og møtte opp.

usikkert barn
Hvor ble det av de som skulle verne om barnet?



bloglovin

Når kommer barndommen?

Dette er et spørsmål som for meg har skapt undering over lengre tid, i mange år faktisk. Mange vil vel si at dette er et helt greit spørsmål å svare på, den er fra du er født til du er sånn ca 18 år gammel. Og så kommer ungdomsårene og de tidlig voksne deretter. Men enn for de av oss som har vært nødt til å være voksen i barndomsårene, nå tenker jeg altså ikke på de barna som sier at de er voksne og kan bestemme selv, eller som er nødt til å finne ut hvilket pålegg de vil ha på brødskiva. Nei, nå tenker jeg på disse barna som aldri har hatt noe valg, de som ikke har kunne si at de er store og kan bestemme selv eller har kunnet nektet på at de skal ha på vinterklær. De har ikke kunnet nektet på det, for det er ingen som har tatt avgjørelsen om at de må ha det på heller, det har ikke vært noen mening for dem å si at de er og kan bestemme selv, slik som andre unger i barnehagealder gjør. For disse barna har allerede fra de har lært seg å gå, måtte tatt avgjørelser som skal være til det beste for dem, om de har behov for votter og lue før de går ut eller om de er friske nok til å dra på skolen. De må kanskje tilogmed overtale foreldre til og forstå at de må gå på skolen. Noen vil kanskje si at de som disse barna gjør - lærer å leve livet på den harde måten - kan være både vel og bra. 
Ja da, det kan det sikkert, men ikke når det har gått så langt at barna i femårsalder er nødt til å krange med foreldre for å få legge seg. Barn skal ikke ville legge seg når de er fem, og i allefall  ikke måtte krangle for det.
Disse barna får ikke være barn og får derfor heller ingen barndom, i ordrett betydning. For mange av disse barna vil også ungdomsårene falle bort. Nå vil antagelig ikke krangelen dreie seg om klær eller at de vil legge seg, men de har ingen rammer eller grenser. Disse må de lage selv, kanskje også for søsken og i noen tilfeller også foreldrene. Ungdomsårene er år der man skal teste ut grenser, ikke være nødt til å sette dem. For elnkelte av dere som leser dette, vil nok det med null grenser eller rammer høres flott ut. Men tro meg, det er ikke flott, ikke en gang greit.  En har behov for å vite hvor grensene går, være trygg på at du kan være deg selv, prøve ut forskjellig, men at noen fortsatt er der og sier ifra når du er gått for langt.
Disse barna, som jeg tenker på, har ikke det jeg nettopp har beskrevet for dere nå. Derfor blir de nødt til å være voksne i barndomsårene fordi denne rollen må fylles. Selv om disse barna en dag flytter ut fra foreldrene er det ikke dermed sagt at de kan være barn da. De årene som er gått, er gått. Og samfunnet vil kreve at disse barna skal være ved det stadiet alderen deres tilsier. Og det er de også på på mange områder, men det er noe som mangler. De har ikke hatt noen barndom. Det er en grunn til at vi mennesker er født som babyer og ikke voksne, vi har behov for å få være både barn og ungdom før vi blir voksne.
Mange av disse barna vil få vanskeligheter som ungdom og ung voksen, fordi omgivelsene krever av dem at de skal være nettopp  det. Mens disse barna selv har fått nok, skulle ønske at noen hadde tatt dem under vingene sine, og tatt avgjørelser for dem. Det er nå disse barna får følelsen av at de mangler noe, for nå ser ikke andre på dem som "de søte barna som er så vesle voksne og flinke" lenger. Men heller som en undom som ikke klarer å ta en enkel avgjørelse.
Det er nå når jeg selv begynner å få spørsmål som hvilken jobb jeg har, hvilke fritidssysler jeg har, eller om jeg er mye på fest at jeg har begynt å undre meg over dette. For jeg har ikke ønsker om dette, føler meg ikke klar for det. Jeg er kanskje 18 år, men følelsesmessig på stadiet med et lite barn.
Jeg har fortsatt behov for en klem, og ord som "jeg er glad i deg" ikke fra en kjæreste, men fra voksne mennesker som kan fremstå som omsorgs-  og trygghetspersoner for meg. Jeg sover enda med bamse i senga, fordi den gir meg den gir meg den tryggheten og klemmen jeg så sårt skulle hatt som barn.

barn omsorg


Jeg har i tidens løp, mens jeg har strevd med meg selv for klare å bli mer og mer voksen. Undret meg over når jeg skal få lov til å være barn. Når barndommen kommer til meg...  


bloglovin

"De glemte barna"

I dag skriver Adressa om de glemte barna. Jeg er en av de. På en måte, men ikke helt. Jeg er en av de fordi jeg aner hvordan de har det. Jeg har kjent det på kroppen, men kan allikevel ikke vite hvordan akkurat disse barna har det. Hvordan de føler det er å bli glemt, for det er jo det de er blitt. 
De er glemt ikke bare av sine foreldre, men også barnevernet har "glemt" dem, eller valgt å glemme. For selv om de vet at disse barna har det vondt, er de tvunget til å velge dem som har det vondest av de som har det vondt. Og disse barna har ingen egen stemme. Det er ingen som taler en valgkamp for dem, de er barn, de er ikke myndig. Og det er nok kanskje som lederen i Bufetat Trondheim, Anne Lene Tjeldflåt sier: "De utgjør ingen stor velgergruppe, akkurat". Nei, de gjør ikke det. Men allikevel trenger disse barna og bli hørt  og sett, og ikke minst elsket.

glemt barn1

De er barn, og det er det de fortjener å være!
 


bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }