september 2011

Jens ringte.

Telefonen ringer, displayet viser skjult nummer. Jeg vurderer om jeg skal ta den. Det har vært så mye i det siste, mange tilbakemeldinger på dokumentaren. Hyggelig selvfølgelig, men også slitsomt.

Jeg tar den. "Hei, dette er fra Statsministerens kontor, snakker jeg med Stine Machlar?". "Ja", hører jeg meg selv si. Noen må tulle med meg. Hele Norge vet at jeg har skrevet et brev til Statsministeren og noen vil sikkert bløffe med meg. "Jeg står her med Statsministeren og han vil gjerne snakke med deg. Har du to minutter?", sier stemmen i den andre enden av røret. Om jeg har? Hvem sier nei til å snakke med Statsministeren? Greit at det kan være tull, men hva om det er sant? Jeg kan ikke si nei om det er det. "Ja",  sier jeg noe famlende.

Noen sekunder senere. "Hei, dette er Jens Stoltenberg som ringer". Slik starter samtalen mellom meg og landet Statsminister. Ja, jeg har skrevet brev til han, og selvfølgelig håpet på å høre fra han, men at han skulle ringe meg halv fem på en lørdags ettermiddag hadde jeg ikke trodd. Jeg ble veldig overrasket da han ringte og glad han tok seg tid til å prate med meg. 

Selve telefonsamtalen føler jeg ikke for å gjengi i detalj, men da hadde han enda ikke sett den. Det har han altså nå, noe jeg er veldig glad for. Likevel har han enda ikke svart på vårt brev.  Han lovte å svare, men var usikker på om han fikk tid i valgkampen. Jeg ba han bruke den timen, det handler om livet til så utrolig mange tusen. Spørsmålet om BPA må besvares i valgkampen. La det bli et folkekrav her .

Imellomtiden er vi glade for at du ringte Jens. Nå venter Mari og jeg i spenning på neste telefonsamtale med ditt svar.



bloglovin

Reprise på "Brevet til Jens".

Kl. 12.00 på søndag 4. septemper, altså i dag går "Brevet til Jens i reprise på tv2, for dere som ikke fikk sett den på onsdag - eller som bare ønsker å se den enda en gang!

Her er litt informasjon om dokumentaren:

"Kjære Jens.

Se for deg følgende. Du er på en av dine mange sykkelturer og er på vei ned bakkene fra Ullevålseter. Men: plutselig går noe galt.
Da du våkner opp, får du beskjed om at du må tilbringe resten av livet i rullestol. Men du får et valg: du kan fortsette å jobbe som statsminister og bo sammen med familien din, eller tilbringe resten av livet på en institusjon.
Tenk deg godt om. 
Valget er faktisk ditt."

Sånn starter dokumentarfilmen "Brevet til Jens", som går på TV 2 i reprise søndag 4. september kl. 12.00. 

I Norge idag er det mange som ikke får bestemme hvor man skal bo, om man kan studere, om du kan få være mamma eller pappa, eller om du vil ha kjøttkaker eller sushi til middag.

Filmen "Brevet til Jens" handler om retten til å bestemme over sitt eget liv - selv om man sitter i rullestol.

Filmen produseres av Novemberfilm og er laget av Camilla Brusdal, Mari Storstein, Stine Machlar og Aksel Storstein.



bloglovin

Jens, du må lese brevet ditt.

Kjære Jens!

I april fikk du et brev, i form av en film, av min vennine Mari og meg. Enda har du ikke villet se den, eller svare på vårt brev. Nå må det vel snart være på tide?

Vi krever svar fra Jens Stoltenberg her. Krev svar fra han dere også. Det burde bli et folkekrav.


Foto: Aksel Storstein



bloglovin

Kommentar til "Brevet til Jens"

På onsdag ble dokumentaren "Brevet til Jens" vist på TV2. I ettertid har det kommet utallige tilbakemeldinger fra både kjente og ukjente. De aller, aller fleste er hyggelige, støttende og takknemlig. Noen tilbakemeldinger viser også en usikkerhet rundt plassering på institusjon. Derfor har jeg skrevet en kommentar til "Brevet til Jens"

Kort sagt skildrer dokumentaren hvordan livet til funksjonshemmede kan utarte seg forskjellig ut ifra hvilken kommune man bor i. Min venninne Mari har brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og kan derfor bo i egen leilighet, jobbe, passe tantebarnet, være datter, søster og venninne uten at noen av hennes nærmeste må assistere henne.

Jeg er, som mange av dere blogglesere vet, fosterbarn. I januar 2010 hadde jeg en kronikk på trykk i Adresseavisen med tittelen Fosterbarn - og stolt av det! - Dette er noe jeg er fordi de bokstavelig talt ga meg livet. Nå var jeg bare plassert av kommunen på denne institusjonen en tredjedel av året - Uten mine fantastiske fosterforeldre og fabelaktige venner måtte jeg bodd slik hele tiden, hele året. Mine foreldre og venner har gjort sitt for at jeg skulle ha det bra utenom disse døgnene jeg var på institusjon. Det hadde jeg også. De dagene jeg var hjemme hos familien hadde jeg et tilnærmet normalt tenåringsliv, likevel var jeg avhengig av min families bistand.

Jeg er 20, men kan fortsatt ikke lage mat, dra på kino eller være alene hjemme en helg - slik som andre 20-åringer. Derfor ble det naturlig for meg at jeg dro hjemmefra noen dager slik at mine foreldre og søsken fikk leve sine liv og gjøre sine ting uten meg på slepp - Det hadde ikke vært gøy for noen av oss. Kommunens eneste avlastningstilbud til mine foreldre var en institusjonplass en tredjedel av året, slik det vises i dokumentaren. Selv om vi alle mye heller skulle sett at jeg hadde hatt BPA, sånn at jeg kunne vært alene hjemme en helg eller bare droppet å være med på familieferien av eget ønske. Beslutningen om å ta i bruk kommunens tjenester i form av en institusjonsplass følte vi alle vi slutt måtte ta i mot, da vi ikke fikk andre alternativer av Trondheim kommune. Selv etter flere klager og vi alle trengte å få gjøre ting for oss selv, uten å måtte være avhengig av hverandre.

Kritikken i filmen er ment mot et brutalt og feilaktig kommunalt system. Et system som ikke lar alle familiemedlemmene i en familie med funksjonshindrede, leve sine liv. Et system som alltid setter begrensninger for en eller flere av familiens medlemmer.

"Brevet til Jens" handler ikke om hvor lite min familie og venner stilte opp, men om hvor dårlige "tilbud" den enkelte kommune og saksbehandler kan gi om  det er opp til dem. Ingen har stilt opp mer for meg enn foreldrene mine har gjort og enda gjør. Jeg har bodd hos de helt til jeg flyttet til Oslo for en par måneder siden, her jeg nå bor med BPA. På den måten sørget de for at jeg bare måtte være under kommunens falkeblikk en tredjedel av året, i stedet for hele året, slik jeg måtte gjort om det ikke var for dem.

Kjære mamma og pappa, kjære søsken  og kjære venner: Jeg er utrolig glad i dere alle og evig takknemlig for det dere har ofret slik at jeg har fått levd mitt liv. Uten dere, mamma og pappa hadde jeg aldri vært den jeg er i dag. Jeg hadde aldri hatt styrken jeg nå har til og fronte en så tøff å hard kamp. Jeg er utrolig stolt og takknemlig over for at jeg fortsatt får være deres datter!



bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }