oktober 2009

Nærhet

Jeg har tidligere prøvd å beskrive hvor viktig omsorg, oppmerksomhet og omtanke er for at vi mennesker skal føle oss vel. Og følelsen av nærhet er også veldig viktig, for oss alle, både liten og stor. Men kanskje ekstra viktig for barn som ikke har fått så mye av dette. Da tenker jeg på barnevernsbarna. De barna som ikke er vant til at noen omfavner dem når de kommer hjem fra skolen eller har skadet seg. Og som ofte må gå til sengs alene, uten nattahistorier og klemmer, ord som "god natt", "drøm søtt" og "jeg er glad i deg". Disse barna trenger også nærhet, slik som andre,  selv om det kan virke som om de ikke har så stort behov for det, har de det. Kanskje større. Det virker nesten som om dette behovet vokser med tiden. Behovet blir større hvor mindre de får. Det er ikke sikkert det er slik, mest sannsynlig er det ikke det. Men det kan virke på folk som omgås disse barna, fordi de blir så intense. De gjør alt de kan, for å få det som burde være selvfølgelighet, omsorg og nærhet fra voksne trygghetspersoner. Men dette er ingen selvfølge. Ikke for disse barna.
I desperasjon av å leve et liv uten noe kontroll, familie, gode venner eller andre nære medmennesker som bryr seg, kan behovet for nærhet bli uutholdelig. Disse barna gjør alt for å føle nærhet og kroppskontakt til de som står dem nærmest. De som jobber med dem.
For disse vil bli naturlig å kryppe opp i fanget på dem eller be om en nattaklem fra dem. Selv om de kanskje gjør det, er det ikke nok.
I en situasjon der barna lett kan miste kontrollen, få raseriutbrudd og bli frustert og føle seg små og ensome i verden, kan det å bli holdt føles som nærhet. Nei, nå snakker jeg ikke om å bli holdt på fanget, eller bli holdt for å bli trøstet. Nei, jeg snakker om de gangene du blir holdt for ikke være for deg selv eller andre. Jeg har mange ganger blitt spurt om det gjør vondt. Forestill deg da at du er et barn på elleve-tolv år, du bor alene på institusjon og har ingen som ringer for å spørre hvordan eller for å ønske deg en god helg. Du savner nærhet fra andre, følelsen av å få være barn, og at noen tar avgjørelser og ansvar for deg.
Når du føler deg så liten og alene som dette, kan det faktisk føles som nærhet at noen tar omkring deg og holder rundt deg. De ser deg inn i øynene og sier at de skal holde deg til du blir rolig, men du ønsker ikke at de skal de slippe. Du vil beholde følelsen av nærhet og tryggheten som følger med. Du nekter å gi slipp, og som følge av det får du et raseriutbrudd, slår rundt deg og skader deg og dem som prøver deg. For at de skal holde deg enda en stund, slik at de skal se deg og at du kan få føle nærheten tett inntil deg. Som om du var det lille barnet, du egentlig er. 

Men til slutt klarer du ikke mer, du har brukt opp alle dine krefter. Du vil fortsatte ikke gi slipp på nærhetsfølelsen og dens trygghet, men du klarer ikke å holde på den lenger. Nå har du fått en liten av hvordan det er å bli holdt, og hvordan nærhet. og det er da du ønsker at noen kunne holdt om deg for hele ditt liv. Selv om det egentlig er ment som tvang, opplever ikke disse barna det slik. De har fått fornemme følelsen av nærhet...

barn alene 
Når du føler deg så liten og alene som dette, kan det faktisk føles som nærhet at noen tar omkring deg og holder rundt deg. Selv om det er ment som tvang,,,


bloglovin

God natt

I dag var jeg på boligmessa i Trondheim midt i mellom stenderene med badekar, hus, elektronikk, rørleggere og andre husartikkler fikk jeg øye på noen fosterhjemsreklamer. Av alle ting, tenkte jeg. Men med nærmere ettertanke hva det kanskje ikke så dumt allikevel, jeg mener det var utrolig mye folk der og det var en gylden sjanse å informere folk om fosterhjem på. De hadde en stand der hvor det stod noen ansatte fra fosterhjemskontorene for å dele og informere. Ved siden av deres stand stod det en mann, en veldig ivrig og underholdene selger, som prøvde alle de triksene han kunne hodeputer. Han prutet med seg selv og fortalte morsomme ting om konkurentenes produkteren. Denne selger gikk rett og slett iherdig inn for å selge putene og oppta oppmersomheten til folk. På den andre siden stod det en traust og kjedelig mann som ikke sa et eneste ord. Han hadde brosjyren om fosterhjem klar i hånden,  men med en gang det kom noen forbi trakk han den til seg, nesten som om han ville gi den bort. Han var ikke noe pågående eller blid heller. Pute-selgeren på sin side brukte det som et argument at ingen kunne sove godt uten en god hodepute.
Jo da, det er sant det. Men det hjelper ikke hvor god hodepute barna har, om de ikke har det trygt og godt hjemme. For da tør de ikke å sovne på likevel. 
Derfor ble jeg mildt sagt irritert og skuffet når jeg så at en selger gikk hardere inn for å gi noen en god hodeputene, enn hva en informant gjorde for å gi noen et godt hjem.


Denne informanten skulle bare gi bort et hefte, han skulle ikke ha penger for det heller, men ikke engang det klarte han. Det er skuffende at noen er mer interessert i å selge puter, enn hva andre er til gi noen et godt hjem.

natta

Spør du meg personlig, så er det mye viktigere ha ha det trygt enn å ligge mykt for å få sove. Første bud for at barn skal få en god natt, må være at de har en seng å sove i. Og dette budskapet synes jeg denne informanten kunne ha gitt. For enkelte barn trenger ingen pute, de trenger noen som ønsker dem en god natt.  


bloglovin

Blond barbiedukke med hjerne

Ja, det er en stygg tittel. Jeg vet det, og jeg angrer nesten litt på at jeg brukte den allerede. For hun er egentlig ingen barbiedukke, ikke er hun jålete. Så det eneste som kan minne om en barbiedukke er det lange, blonde håret og den lange kroppen. Men ellers er det ingenting som kan minne om barbiedukken hjemme. Men det er kanskje ikke så rart at jeg som en redd og usikker elleve åring på fanget til min mor, måtte prøve sammenligne denne skremmende sitausjonen med noe trygt og morsomt. Jeg satt altså der på fanget til min mor, var livredd og usikker, og når denne kvinnen med det lange, blonde håret kom inn, begynte jeg å tenke på barbiedukken som lå igjen hjemme. Hvor mer jeg så på henne lignet hun mer og mer, ikke sa hun stort, og det gjorde ikke barbiedukken heller. For meg virket det først som kvinnen ikke hadde noen hjerne, kanskje mamma hadde rett likevel? Kanskje hun var kommet for å spille en taus statistrolle i livet mitt, slik som barbiedukken. Bare at hun ikke kom til å være til støtte og en samtalepartner, men en som prøvde å ødelegge livet mitt bitt for bitt. Altså en stille, og ødeleggende barbiedukke uten hjerne. Det var disse fordommende jeg satt igjen med etter det første møte med denne kvinnen.
Men så feil skulle altså førstinntrykket mitt vise seg og være, når jeg ble boende på institusjon i flere år, fikk jeg opp igjennom møte virkelige barbiedukker. De trengte ikke være blonde eller lange, de trengte ikke ligne i det hele tatt. Men de var virkelige barbiedukker, uten hjerner. 
Det var da jeg lå i sengen min å lengtet hjem til barbiedukka som hadde det fint og levde et harmonisk liv i senga si hjemme i dukkehusset. Og når jeg i perioder var så nedbrutt, irritert og sliten at jeg helst kunne tenkt meg å hengt opp en lapp på døren, "Her bor et barn - behandles med oppmerksomhet, omsorg og omtanke". At jeg forsto at det var nettopp det denne barbiedukka gjorde. Hun behandlet meg etter prinsippet med de 3 o'er, og når hun gang på gang lot meg sitte med ryggen til og med ei bøtte over hodet mens hun prøvde å snakke med meg. Ja det høres helt idiotisk ut, og som tatt ut av barnebok. Men slik var det altså, jeg satt med ei tiliters bøtte over hodet og med ryggen til, mens hun prøvde å kommunisere. Ikke særlig høflig vil jeg si, men kanskje var det min måte å hevde at jeg var et barn på?  
Hun fortsatte å komme, riktig nok var det jobben hennes, men hun kunne sagt at nok var nok, og bedt meg slutte me det tullet. Det gjorde hun ikke, fordi hun respekterte meg. På denne tiden hatet jeg henne for mange ting. Hat er et sterkt ord, men jeg er sikker på at det var hatet jeg gjorde. Hun gjorde mange ting, som jeg ikke likte. Hun hadde tolmodighet og tro på meg, hun kjempet for at jeg skulle få det bedre. Det var en uvant følelse, og jeg utviklet et hat. Hun ga forsatt ikke opp, hun kjempet for meg som medmenneske og ikke som saksbehandler. Selv om stillingen hun hadde gjorde det enklere for henne å kjempe.
En tabbe ble gjort, en stor en. Hun skulle ha meg til å møtte min far. En far som ikke hadde vært der for meg i barndomsårene.  Dette kan virke både vel og bra, og det var vel menningen også. Problemet var bare at hun og de mange virkelige barbiedukkene lot meg oppføre meg på samme måte til min far som til henne.
En ting er kanskje at en som er utdannet, har tolmodighet og har det som jobb å prate med deg, velger å stå i det selv om ikke fikk noe igjen. Men å forlange det samme av min far ble for mye. Han taklet det ikke, fikk nok, og ga opp. Ikke så rart kanskje, men det var ikke så enkelt og være meg heller. Jeg fikk ingen veileding. Kanskje regnet disse barbiedukkene med at jeg burde kunne normal folkeskikk som elleve- tolvåring, men jeg hadde jo aldri lært det. Kanskje regnet de med at far ville komme til å veilede og irettsette sin egen datter. Men den kampen maktet ikke han å ta, så det fikk bli noen annens oppgave.
Jeg er sint på denne blonde barbiedukken og saksbehandler handlet som gjorde i forhold til  min far. For hadde det ikke vært for det hadde jeg ikke hatt den kontakten med min far som jeg hadde i disse. Og enda mindre hadde jeg hatt kontakt med mine besteforeldre på farsiden den dag dag. Nei, kontakten er ikke stor. Men den er der, og det er viktig. Jeg sier ikke at det er bare hennes fortjeneste at jeg har den lille kontakten med dem jeg har i dag, for det er det ikke. Mine fosterforeldre har også kjempet med nebb og klør, for at jeg skal ha kontakt med biologiske familie i dag og i årene fremover. Selv om de ikke er blitt slik, har denne kvinnen og mine fosterforeldre kjempet for det, hele tiden.

Men det jeg dermot prøver å si, er at denne damen som jeg sammenlignet med en barbiedukke uten hjerne var slettes ingen person som ønsket å ødelegge livet mitt bit for bit. Hun har hjerne, og sto i det når jeg trengte henne. Og det gjør hun også i deg, selv om hun ikke har det som jobb. Det er hennes frie valg, og det betyr utrolig mye at hun har valgt som hun har gjort.

Mange vil nok spørre meg, om det virkelig betyr så mye, siden jeg har mine fosterforeldre som er der her for  meg og støtter meg, på den måten de gjør. Selv om vi alle alltid vil ha noen nære oss som betyr mer for oss andre, som vi vil se mer til, og som vil være der i det daglig. Tror jeg at vi alle trenger noen som kan stå på sidelinjen å hjelpe oss når livet ikke går helt som det skal, men også en som dele gledene med oss. Disse personen vil fungere som medmennesker, men ikke på samme måten som våre nærmeste. De vil se de små gledene og sorgene som våre nærmeste ikke legger merke til, fordi de er så nær. Dette er medmennesker som vil være som lim i vår hverdag, de limer oss sammen slik at vi kan fungere med omverden, selv når det stormer rundt oss. Disse medmenneskene er de som kunne gi oss oppmerksomhet, omsorg og omtanke når vi trenger det - Uten at det vil koste for mye.

For meg ble denne blonde barbiedukken et slik medmenneske når jeg trengte det mest, men hun er det enda. Til tross for mine fordommer fra vårt første møte. Jeg tok feil, og det skal jeg være den første til å innrømme - og beklage. Derfor ber jeg dere om å tenke dere om to ganger før dere lager dere en oppfatning av et menneske. Det kan være en virkelig barbiedukke, men hun kan også ha stor tolmodighet, omsorg og omtanke. 
Det kan i virkeligheten være en blond barbiedukke med hjerne.
 


bloglovin

Kontrast

"Hver flytting setter spor" er en setning som har brent seg fast på netthinnen min siden jeg hørte det i dokumentaren første gangen. Å jo da, jeg kan si meg enig i det. Det er ikke lett å flytte fra sitt hjem, omsorgsbase, og sine nærmeste. Og det blir ikke lettere om du har gjort det før. Selv ikke om du har mange ganger.
Jeg har heldigvis vært så heldig at jeg har sluppet å rive meg løs fra mitt hjem så mange ganger, som jeg kan huske. Men de har nok allikevel satt sine spor i meg, alle som en. Til tross for at hver flytting er vanskelig, er det ikke det jeg synes har vært verst. Det har nemlig vært kontrasten til det livet jeg har vært vant til. For meg har det vært det livet jeg har levd som har vært rett og sånn det skulle være. Helt til jeg fikk oppleve at det var mulig å ha det bedre. Selv om jeg lenge hadde vært klar over at det ikke var sånn det burde være hjemme, var jeg usikker på hvordan det egentlig skulle være. Det første vendepunktet i mitt liv og første flyttingen fra min mor, var ille. Rett og slett forferdelig, jeg hadde mistet det kjæreste og nærmeste jeg hadde, min mor. Allikevel var det nok ikke selve flyttingen som gjorde mest vondt, det var kontrasten til hvordan livet hjemme hadde vært.
Hjemme hadde lenge vært et forferdelig sted, og selv om jeg bare var elleve år, hadde jeg rukket å oppleve mye vondt. Men uttad hadde jeg klart og holde en fasade som fikk andre til tro at alt var fint, Kanskje begynte jeg å tro på det selv også? At det var slik det skulle være, og at det var fint? Uansett ble ihvertfall kontrasten til en hverdag med løgner, trusler og spyttklyser, og uten riktig grensesetting veldig stor når jeg kom til en institusjon, Der jobbet folk på skift og fikk betalt for å spørre om jeg hadde det bra. I starten føltes det i hvertfall slik, da klarte jeg ikke å se at det som jobbet der faktisk også brydde seg om, personlig. For meg var den tanken utenkelig på denne tiden. For meg som var et barn vant til ingen grensesetting i det hele tatt, ble dette et sjokk,Her var omtrent det første jeg fikk høre en regle med regler. Kontrasten denne gangen var stor, veldig stor og vond. Men det var allikevel ikke den største. Den kom når jeg skulle begynne å tilpasse meg et vanlig hjem. I starten gikk det greit, da var alt positivt. Jeg fikk mer spillerom, bokstavelig talt. Men samtidig var de strengere, fordi de virkelig brydde seg.
Problemene og kontrasten begynte å utvikle seg når jeg ikke fikk flytte til fosterforeldre med en gang. Det vil si jeg bodde halvparten av tiden på institusjon og hjemme hos mamma og pappa. Nå fikk jeg virkelig føle kontrasten på kroppen, side om side. Jeg levde et dobbelt liv på denne tiden. Forskjellen fra helgene på institusjon med folk som kom og gikk, og som fikk betalt for å spise lørdagsgodteri med deg, og helgene der du fikk være lenger oppe, sitte på fanget å få en nattaklem av noen som var glad i deg, var veldig stor, tung og vanskelig å takle for et barn på tretten år.  Kontrasten var så stor at det nesten ble umulig å forstå seg på. Det livet som jeg hadde hatt på institusjon, som hadde vært bedre enn det hjemme, tross alt. Var så forskjellig fra et vanlig famileliv. Her måte jeg gi, men her fikk jeg også igjen. Bare en vanlig butikkrunde var fantastisk fordi noen spurte hva jeg kunne tenke meg. Uten at jeg måte masse eller føle meg til bry for det.

barnevern



Livet på institusjon var en stor kontrast til livet hjemme. Og livet i fosterhjem en enda større kontrast til insitusjon. Endelig fikk jeg være en del av en vanlig familie og jeg fikk se hva et ordentlig liv egentlig var. Et smil kan se bra ut, men det kan også skjule mye. Det lærte jeg meg å fortstå når jeg latet som om alt var bra, de helgene jeg var på institusjon mens jeg egentlig bare lengtet hjem. Til det hjemmet som var slik det skulle være. For jeg hadde sett kontrasten, sett forskjellen, og at den kunne være stort. Men jeg turte ikke å fortelle til de andre barna, for jeg ønsket at de skulle at det ikke var noen kontrast på være bare barnevernsbarn, og på å være både det og fosterbarn. De måtte få tro og håpe, til de kunne få oppleve forskjellen.  


bloglovin

Barnets beste

I det siste har det vært mye diskusjon rundt barnevernet og deres arbeid, spesielt samarbeid rettet mot fosterforeldre. Barnevernet skal stå for barnets beste, men hvor mer jeg leser og hører om det norske barnevern, blir jeg bare mer og mer sikker på at barnevernet verner om kommunenes og statens økonomi, framfor barnets beste.
Bare de siste ukene har media kunne dratt frem mange historier om fosterforeldre som har kjempet for det, de som omsorgspersoner, mener er det beste for deres barn. Men som er blitt motarbeidet av det kommunale eller statlige barnevern. Også i dag fikk jeg høre om en slik historie,ett par fosterforeldre stod frem i lørdagsrevyen på NRK og fortalte om sin lange kamp mot barnevernet i Trondheim.
De som omsorgpersoner for ei lita funksjonshemmet jente hadde satt krav til barnevernet for at deres barn skulle få et bra liv. Det at de kjempet for den lille jenta de hadde fått omsorgen for, og gjorde som deres opppgave tilsier, nemlig å tale barnets sak. Ble ikke mottatt i god jord av barnevernet.
De var ikke enige med med fosterforeldrene til jenta, om hva som var hennes beste. Og svarte med å bruke sin maktposisjon til å flytte barnet ut av sin omsorgsbase og inn på institusjon. Dette gjorde de til tross for anbefalinger, fra andre fagfolk som følgte jenta, om at dette kunne skadde hennes helse og utvikling. Som svar på hvorfor de gjorde dette, sier barnevernstjenesten at de har tatt en helhets vurdering av barnets beste, og ikke bare lagt hennes helse til grunn i avgjørelsen. Sånår leger og annet fagpersonell sier seg uenig med barnevernet skal altså ikke deres meninger veie tungt? Men når disse fagpersonene er enig med barnevernet, da skal  deres ord veie tyngst.

Det norske barnevern må snart våkne. Barnevernet må slutte å oppføre seg som guder, og tro de vet alt best. De gjør ikke det, alltid. Noen ganger må de tillate andre å komme til med sin kompetanse. Fosterforeldrene er faktisk de som er nær barnet hele tiden, og kjenner det best. Barnevernet må begynne å belønne og støtte fosterforeldre som kjemper for sine fosterbarn. De er en ressurs for barna, men også for samfunnet. 
Barnevernet bør være stolte av at det finnes fosterforeldre som kjemper for sine barn. Det finnes ikke mange av dem. Og nettopp derfor bør vi ta vare på de som finnes. Og være glade for at barna endelig har fått noen som er villige til å kjempe med nebb og klør, for nettopp dem. Og deres beste. 

fosterforeldre
Foto: www. fosterforeldre.no


bloglovin

Omsorg har ingen pris

Det har ikke barn heller, så lenge de lever sammen med sine biologiske foreldre. Men når de bor under omsorg av barnevernet får de det. En pris, som blir bestemt etter hvor mye barnevernet ønsker å betale for at de skal få et verdig liv, med omsorg, trygghet og en familie å kalle sin. Disse barna blir lagt ut på anbud. Hvem kan gi dem det de trenger mest av alt, noen som bryr seg, uten at det koster staten for mye? Det er fosterhjem, det er det ingen tvil om. Fosterforeldre får en sum hver måned til å ta seg av barna, dette fordi de ikke skal lide økonomisk av å ville gi et barn omsorg. Det synes jeg er rett og rimelig siden ikke alle familier har råd til enda et barn, men mer enn nok av kjærlighet.

Problemet er bare at ikke alle barn kan bo en vanlig familie, utfordringene blir for store for dem. Men også for fosterforeldre. De er helt vanlige mennesker, de har ingen universitets utdannelse på vanskeligstilte barn, men de ønsker å bry seg. De trenger hjelp og veiledning til hvordan de skal gjøre det best mulig for barnet, Men det er det skjelden de får.
For når de først har fått barnet, er det deres ansvar. Men om barnet hadde bodd på institusjon hadde barnevernet selv måtte stått til ansvar for barnets utvikling. Barnet hadde fått faglig hjelp, men ikke omsorg. Derfor er det barna selv som må betale prisen, som barnevernet ikke vil betale. De må betale prisen, får at fosterforeldre må gi slipp, når de ikke får den støtten de trenger.

barn bamse

Det er barna som må flytte gang på gang, og det er de som må vokse opp uten en familie. Omsorg har ingen pris. Men mangel på omsorg har det. Og den prisen er det barna som må betale. 



bloglovin

"De glemte barna" er fortsatt "glemt"

Ja, du leste riktig. Dessverre. Disse barna som har det verst av alle barn i Trondheim akkurat nå, og som Adressa la fram historie til tidlig i september i år, er fortsatt "glemt". Jeg er sikker på at disse barnas historie gjorde inntrykk på de fleste, det virket også som om de hadde gjort inntrykk på politikkerne, en stund. Men tydeligvis ikke stort nok, eller lenge nok.
For nå er de glemt, på ny. Selv om statsbudskjettet skal gi rom for 400 nye stillinger i barnevernet, gjør de ikke det. Det har vært mye blest rundt barnevernet, og stortinget har lovet å gjøre noe med det. Men det er lett å love, men ikke lett å holde. Det som skulle ha vært 400 stillinger er null lovnad. Disse midlene er ikke øremerket disse barna, og dermed vil de fortsatt forbli "glemt."   
Disse barna lever fra før av et liv i tilfeldighet. Det er tilfeldig om noen ser dem, og prøver å hjelper dem. Noen er heldige og får en saksbehandler som bryr seg, takler arbeidspresset og som kan gi dem en fremtid. Disse barna får den omsorgen, tryggheten, og tilhørigheten de har rett på og behov for Mens andre barn får en saksbehandler som ikke vet hvilke barn den har ansvaret for, og får dermed ikke den hjelpen og omsorgen de så sårt trenger.
Nei, disse barna er ikke de som roper høyest eller den største velger gruppen, men det betyr ikke at stortinget bare kan glemme dem.

glemt barn



Ingen barn skal behøve å leve i tilfeldighet. Så nå må politikerne slutte å love, men virkelig gjøre noe som betyr noe for barna. Så de slipper å vokse opp med ingen som sine nærmeste!


bloglovin

Medmenneske

Mange av dere som har skrevet kommentarer til meg skriver at jeg må stå på, og kjempe videre. Jeg er helt enig med dere, selv om det kanskje hadde vært lettest for meg å ikke skrive om mine følelser som barnevernsbarn. Så føler jeg at jeg skylder disse barna som  nå er i en slik sitausjon som jeg har vært i, å gjøre det. Det er det minste jeg kan gjøre. De sitter på en institusjon, venter på et hjem og er i et rettsystem der deres stemme ikke blir tatt mye hensyn til under saksgangen. De er barn med følelser og meninger, med en vilje for å kjempe. Men mulighetene er ikke der. De eneste som kunne ha talt deres sak er de som jobber med dem. Og selv om de hadde ønsket å snakke for dem, hadde de ikke kunnet. Taushetsplikten hadde hindret dem, til å fortelle barnas historie til noen som ville brydd seg. Når jeg selv var i denne situasjonen var jeg så utslitt av alle kampene med systemet, og jeg tenkte at mine problem var for overfladiske for mine jevngamle. Når du da satt der å tenkte at du var mutters alene, hadde det betydd utrolig mye og bare vite at noen prøvde å formidle min situasjon. Det hadde gitt håp, i et ellers håpløst liv.

Når jeg nå skriver om mine opplevelser og erfaringer i denne bloggen, er det altså ikke fordi jeg ønsker at noen skal synes synd på meg. Eller fordi jeg selv har det vondt i dag. Det er fordi jeg håper å kunne gi alle disse barna en stemme, som taler for dem.
Men jeg er klar over at denne oppgaven klarer jeg ikke alene. Du, Astri, har gitt meg tro på at min stemme bærer og at den betyr noe. Selv om vi bor på helt forskjellige plasser og har helt forskjellig bakgrunn, har jeg tro på at vi skal klare dette sammen. Du som journalist og den maktsituasjon du dermed har. Og jeg med min, dog korte men harde, livserfaring.
For disse maktesløse barna fortjener at noen kjemper for dem.Derfor er det det minste dere som leser dette kan gjøre, å kjempe for og med disse barna. I steden for å kjempe mot dem slik samfunnet som helhet velger å gjøre.   De fortjener og har et behov for medmennesker, større enn noen andre.
Jeg kan ikke forandre verden, men jeg kan være et medmenneske. Og det er jeg stolt av å være! 


bloglovin

Dine nærmeste

Om du hadde fått spørsmål om hvem som var dine nærmeste hadde du antagelig syntes det hadde vært greit å svare på. For det er jo moren, faren din, søsknene dine, besteforeldrene og vennene dine. For meg er også dette lett å svare på i dag, det er naturligvis min fosterforeldre og deres storfamile. Men det har ikke alltid vært like enkelt å besvare dette spørsmålet. Som den gangen da jeg bodde på institusjon og ikke fikk ha kontakt med min mor, og jeg ikke ønsket kontakt med min far. Hvem var mine nærmeste da? Når jeg virkelig ikke hadde noen. De eneste jeg hadde den gang var de som fikk betalt for å bry seg. Jo, etter hvert forsto jeg at også mange av disse virkelig brydde seg om meg, men de var jo allikevel ikke mine. De var mine i de sju timene de var på jobb, når de gikk hjem hadde de familie og venner, andre som var nærmere dem enn meg. Mens jeg hadde ingen, andre enn dem.
Følelsen av at de jeg følte tilhørighet til, skulle hjem til sin familie, ha sine barn på fanget og si god natt til dem var ofte vond. Jeg følte på en måte at jeg var nummer to hele tiden og de ordene "jeg bryr meg om deg" eller "jeg glad i dag" hadde ingen eller lite betydning for meg på denne tiden.
Disse ordene får ikke samme makt lenger etter at noen har sagt dem til deg, men gjort ting som motstrider dette mange ganger, i mange flere år. Du trenger bekreftelse på betydningen av disse ordene, du trenger å få tid grunn til å gi disse ordene en ny mening. Den meningen de virkelig skal ha.
Selv om dette nå er mange år siden, og jeg innerst inne vet at folk er glad i meg og bryr seg og meg. Trenger jeg fortsatt å høre det ofte for å kunne tro på det. Jeg tør liksom ikke å tro lenger. Jeg er så redd for at jeg skal ha tatt feil, og bli skuffet slik jeg er blitt så mange ganger tidligere. Nei, det er ikke de samme som sier dette til meg dette til meg i dag, eller som gjorde det den gangen på institusjon, som sviktet meg. Men det sviket jeg fikk oppleve som barn er der fortsatt, og vil kanskje alltid være der. Men jeg må lære meg å leve videre.


bloglovin

Å kjenne at du betyr noe

Å kjenne at du betyr noe er jeg sikker på er viktig for alle og enhver. Og kanskje spesielt viktig  for oss som lett kan falle inn i den gruppe som ikke vet hvem vi skal kalle våre nærmeste.
I går var en slik dag for meg, jeg våknet av at døren til soverommet mitt gikk opp, og like etter sto det en liten lyslugget gutt  og sa "hei", med det fineste smilet som bare han kan ha.
Han begynner å bli såpass stor nå at han forstår at jeg ikke kan gjøre alt med han, som alle andre kan. Selv om dette ikke har noe med at jeg er forsterbarn og gjøre, er det kanskje med på å forsterke behovet for å bety noe, for å strekke til og for å være bra nok?  Han klatret opp i sengen min, la seg godt til rette og begynte å prate om edderkopper og trollet i bukkene bruse. Hele tiden stille han spørsmål, som om han trengte bekreftelse på at jeg så han.
Da vil la der begynte jeg å fundere på hvordan han ville reagert om han ikke hadde fått den responsen han søkte. Mest sannsynlig hadde han nok bare fortsatt og spørre der å da, men hva ville skjedd om dette hadde pågått over lengre tid?
Nei, det er ikke godt å svare på. Noen barn ville kanskje blitt så sultne på voksenkontakt at de hadde gått til drastiske grep som vold og dårlig oppførsel for å få den oppmerksomheten som de søker. Og disse barna ville nok også fått en slags respons etterhvert, om dog ikke god.
Men hva med de barna som ikke velger å skrike høyt, men som heller velger å ti stille. Hva ville skje med dem?
Det er ikke godt å vite det heller. Det blir bare å fundere det også, men en ting vet vi. Disse barna ville fått et unaturlig forhold til seg selv som person. De ville antageligvis lettere tenke at de var dumme som ikke viste svarene på spørsmålene som de stilte. Mens et barn som gjennom hele oppveksten har fått pekreftelse på at det er blitt sett, vil se på det å stille spørsmål som en positiv ting.

Jeg prøvde å svare den lille gutten som lå ved siden av meg så godt jeg kunne. Men jeg kunne allikevel ikke gjøre noe med at tankene mine fløy et helt annet sted. De var 60 mil unna, hos mine småbrødre. Jeg begynte å tenke på hvor mye jeg har gått glipp av når det gjelder dem. Hvor mye min far har ødelagt for dem ved å ta det valget han har gjort. Å ikke ha noe med meg å gjøre. Riktig nok har jeg ikke oppført meg eksemplarisk til en hver tid. Men hvem kan egentlig forvente det, når jeg aldri har fått lære hvordan man er i samspill med treåringer? Alle trenger eksempler på hvordan man skal te seg i forskjellige settinger, Jeg hadde aldri fått det, og faren min hadde ikke tenkt til å gi meg det heller. Nei, den oppgaven var det lettere å gi til noen andre. Han ville ha det på sølvfat og perfekt fra deg en, hvis ikke kunne det bare være det samme. Det at han hadde en datter som var funksjonshemmet var nok i utgangspunktet nok for han, og at jeg da trengte ekstra hjelp i en blokklelighet i 2. etage med vinkeltrapp og 40 cm høye dørterskler gjorde vel ikke saken mye enklere. Ja, jeg trenger mye fysisk hjelp og enda mer når jeg var hos han på grunn av hvordan lelighetens han så ut. en dette var allikevel ikke mye største funksjonhemming, jeg var også sosialt hemmet og trengte veiledning. Ikke fordi jeg var syk på noe vis, men fordi jeg aldri hadde lært til tross for min alder på 14 år. Jeg kunne lære, men noen måte være villige til å lære bort.
En ting er at faren min har tatt det valget på vegne av seg selv, men noe helt annet er at han har tatt dette valget fra mine brødre. Ja, han eldste er riktig nok så gammel at han skal kunne velge selv. Men hvilken valgfrihet har han egentlig når vår far ikke vil at jeg skal komme til dem, eller at dem skal komme hit. Han sitter i et bur kan ikke komme selv, og kan ikke si imot. Han bor hos min far og må leve med hans valg, slik som andre barn må så lenge de lever med sine foreldre.
Og når det gjelder han minste på nå snart fem år, er jeg usikker på om han i hele tatt husker sin søster. Om han så gjør det. Så er jeg den personen som kom inn i hjemmet hans og krevde hans fars fulle oppmerksomhet. Ikk fordi jeg ikke ville la han få ha faren sin sammen med seg slik han brukte, men fordi jeg trengte den fysiske hjelpen fra han.

Når vi ligger der i sengen, mellom historier om edderkopper som er både og ufarlige. Blir det plutselig helt stille før det kommer helt av seg selv, "Gut'n tante, æ". 
Dette gir meg en bekreftelse på at jo, jeg er god nok, som den jeg er og ikke som den jeg kunne ha vært, eller skulle ha vært. Dette gir meg en bekreftelse på at jeg er noe for noen, og at den kampen som mine fosterforeldre  og deres familie har hatt for å lære meg å være sosial vesen har nyttet.
Den kampen har ikke vært noe lettere for dem og meg enn hva den ville vært for min biologiske far. Vi er enda ikke i mål, men vi er kommet langt på vei.
Dette fordi de valgte å se mulighetene, det som var positiv og hvem jeg var. De har tatt imot meg som en av sine fordi de er glade i meg som den jeg er. 
De har gitt meg den sjansen, den selvtilliten og den familien jeg trengte for å overleve. De har gitt meg alt det min biologiske far ikke ønsket å gi. 


bloglovin

Mine fosterforeldre er glade i meg

Jeg har følgt diskusjonene som har forgått på Brennpunkt sine nettsider siden dokumentaren, "Ingens barn" ble sendt på tirsdag. I et av innleggene skriver en kvinne at hun mener noen fosterforeldres vitner falskt i rettsaker fordi de selv ønsker å beholde barnet. Dette på grunnlag av at hun har hørt at et av parene i dokumentaren stille spørsmålstegn ved om de fikk beholde barnet. Spørsmålet virker på meg som et naturlig spørsmål før man påtar seg en slik oppgave. Fordi et fosterbarn vil som oftest trenge mer nærhet, voksenkontakt, trygghet og omsorg enn et annet barn. Og da vil de som kommende fosterforeldre til et barn med slike behov forsikre seg om at de vil få mulighet til gi dette og være der for barnet over tid. Slik at de ikke bare vil bli et enda hjem som barnet må bryte med etter kort tid, og da mest sannsynlig vil påføre barnet større relasjonsskader enn det allerede har. Altså stiller disse fosterforeldre seg dette spørsmålet fordi de vil det beste for barnet, og ikke fordi de er egoistiske. 
Jeg har bodd hos mine fosterforeldre i overkant av fem år nå. Når jeg kom til dem hadde jeg et veldig vanskelig forhold til min farfamilie og ingen kontakt med min mor og hennes slekt. Jeg var en ungdom som hadde opplevd mye vondt, og ga utad uttrykk for at jeg ikke ønsket noen kontakt med biologisk famile. Barnevernet var "glade til" for da slapp de både økonomiske utgifter og konflikter i forhold til samvær.
Men mine fosterforeldre ga ikke opp, de kjempet for at jeg skulle få ha kontakt med min egen familie slik at jeg kanskje kunne få et ordentlig forhold til dem senere i livet. De var med meg på samvær, backet meg opp og ga meg råd. De har aldri sagt et vondt ord om mine foreldre eller deres familier uansett hva de har gjort. Snarere tverdt i mot. De har hele veien trukket fram det positive ved dem. Samtidig som de har gitt meg bekreftelse på at de er glad i meg og at jeg er en del av deres familie også. Alt dette har de gjort, mens barnevernet ikke har vist stor interresse.
Dette fordi de bryr seg om meg. Og det er det fosterforeldre gjør, stort sett. Men noen ganger når kampen blir for stor, og stotten blir for liten. Kan de ikke gjøre annet enn å gi slipp. De må gi opp, for de er bare vanlige mennesker de som alle andre.

fatherbabyhandslargejpg20400x267



bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }