november 2010

Hva ønsker dere å lese?

Nå har det seg slik at jeg som alltid har noe på hjerte og skrivekløe ikke klarer å finne noe å skrive om, men skrivekløen er der forsatt. Og den er svært så irriterende! Så tenkte derfor å spørre dere hva dere vil lese?

Hva synes dere jeg burde blogge om? Takk for tips!



bloglovin

Arbeidsnarkoman?

På fredag var det julebord med CP-foreningen, en trivelig gjeng. Når jeg var mindre gjorde det meg noe å si det, at det var CP-foreningen som arrangerte. Jeg ville liksom være som alle andre, være der vennene mine var og ikke skille meg ut. Nå de senere årene har tanken forandret seg, hvorfor ikke delta? Det er jo en toppers gjeng. Samtidig som jeg bare må innse at jeg er funkis i kroppen - Men fungerende i toppen.

 




Julebord er liksom litt sånn: Snakk med folk du ikke snakker med til vanlig, bli kjent med nye mennesker, ha det fint med de du allerede kjenner men som du treffer så altfor sjelden, få nye minner med dine nære venner, legg jobb på hylla og bare ha det gøy. Så er det det siste punktet da. Nei, jeg vil ikke kalle meg arbeidsnarkoman.  Men det er likevel noe i det, jeg er frontfigur for noe som er veldig viktig for flertallet av menneskene som deltok på dette julebordet. Det er sikkert slik som jeg fikk høre på fredag, ingen forventer at jeg skal være ambassadør eller for den saks skyld talsperson 24/7.

 

Greit det skulle man tro, men det er ikke så lett. For det føles ikke som jeg er på jobb om jeg diskuterer BPA-politikk eller barnevernsbarnas situasjon i Norge. Det er jo meg. Jeg er engasjert i det og lever og onder for det. Per dags dato bruker jeg nok mer tid som ambassadør og talsperson enn på skolearbeid. Noe har det kanskje å si at jeg tar få fag i år, men mest av alt er det fordi jeg selv vil. Det er det jeg brenner for, og det er når jeg snakker om disse tingene at jeg føler jeg er på hjemmebane.

 

Jeg er på jobb på en måte, men det er ikke jobb. Nettopp fordi det handler om livet mitt og ting jeg er engasjert i. Ja, jeg er ett arbeidsmenneske og jeg akter å være det i fremtiden. AS Helsårsferie er fint for noen og nødvendig for andre. Det er bra det finnes tilbud og at man kan se humoren i det. Det er nettopp det man lærer på slike julebord litt utenom jobben. Humor i egen situasjon med fullt av utfordringer. Det får en rett og slett til å reflektere over meninger, tanker og samfunn. Når en mann i sin beste alder, definitivt med hode på rett plass, forteller at han er ansatt i dette firmaet som tilbyr nettopp helsårsferie er det vanskelig og ikke dra på smilebåndet. Samtidig våkner også djevelen i meg, hvorfor skal ikke en slik fantastisk mann med masse ressurser få oppleve gleden av en betydningsfull jobb?

 

Jeg har vært heldig. jeg har fått de to drømmejobbene, oppleve fellesskapet med fantastiske ansatte og ikke minst gleden av å føle at det du gjør har betydning og blir satt pris på.

 

Selvsagt er det slitsomt til tider å være tilgjengelig for alt og alle, men det er også et privilegium jeg ikke tar for gitt. Så hvorfor ikke skryte av det mens man kan og dele av det på et koselig julebord med fantastisk mennesker? Dette er ikke en slitsom jobb fra sju til fire, en jobb jeg hater og gleder meg til komme hjem i fra. Dette er to jobber jeg elsker, onder og lever for. Det forventes kanskje ikke at jeg skal være på jobb 24/7, men jeg gjør det gjerne. Fordi det gir meg glede og styrke. Jobbene mine har fått meg til å finne meg selv. Og på lik linje som jeg ikke kan benekte at jeg er funkis, kan heller ikke la være å diskutere jobb om jeg får mulighet.

 

Men arbeidsnarkomann? Nei, det vil jeg ikke si!

 



bloglovin

Veien hit

Veien blir til mens en går. Det vanskelig å vite helt hvor en har tenkt seg hen eller hva fremtiden vil bringe. I flere år har jeg ikke turt annet enn å leve fra dag til dag. De siste årene har jeg hatt en trygg ramme med en fantastisk familie og støtte meg til. Likevel har min fortid gjort sitt, jeg har liksom villet være her innenfor den trygge rammen, med et familieliv og venner. Jeg har hatt mer enn nok med meg selv og å rette opp i fortiden min. Det som kan rettes opp selvsagt.

Jeg var vel ganske bestemt på at Trondheim skulle være byen fremover, så jeg kunne ha trygghet i familien og kjente så nære som mulig mens jeg studerte. Studerte til bachelor i et eller annet trygt A4-fag der jeg var sikret jobb - selv med mine hjul.

Med andre ord jeg hadde liten tro på meg selv, turte ikke satse noe i frykt for å miste det lille jeg hadde. Ett knapt år etterpå har jeg en tittel som gir meg makt. Makt til å bruke min livserfaring, og få folk til å lytte. Noen hadde klart å lete opp meg. Lille, usikre meg som knapt turte tenke på året jeg var ferdig på videregående. Denne usikre jenta, med gråten liggende i halsen skulle de ha til å fronte sin sak - En landsdekkende kampanje, sammen med tre andre.

Spørsmålet var ikke om jeg kunne. Jeg skulle var beskjeden, de viste jeg kunne. De skulle ha meg, uansett. Fordi de viste det var rett. Med falmende, usikre steg tok jeg derfor oppdraget som ambassadør. Aldri hadde jeg vært med på noe slikt og kommunikasjonsrådgiveren måtte tåle mange spørsmål av ulik art hele tiden. Jeg slapp aldri taket, var så nervøs og usikker på meg selv. Mens jeg falmet der i min egen lille boble av dårlig selvtillit stolte mitt team alltid på meg, backet meg opp og presset meg videre med små, bestemte steg - Så små at jeg nesten ikke merket de.

Jeg kom meg videre, ble ambassadør og innbiller meg i dag at jeg har gjort og gjør en viktig oppgave, at jeg er rett person, og at jeg kan. Kan klare det meste. Om jeg bare tør slippe taket, satse og gå. Sakte, men litt - hele tiden. Så vil jeg til slutt klare det jeg setter meg fore. Kanskje er ikke Trondheim riktig by. Ei heller den trygge bacheleren.

Jeg ser dette nå, i en alder av nitten, fordi noen turte å satse på en usikker ungdom uten selvtillit. Fordi noen tok seg tid til meg og mine spørsmål. Fordi noen lot mine tårer komme når de kom. Fordi noen tørket de vekk og støttet meg videre, og aldri ga meg opp - slik jeg selv ønsket.

I dag skriver jeg dette innlegget med stolthet. Stolt over og kunne kalle meg Norges yngste ambassadør. Ambassadør for ett verdig liv med frihet for funksjonshemmede.
Stolt fordi noen viste jeg kunne - Og tok seg tid til å la meg innse det selv!

Takk kjære Mitt Liv - team for at jeg får være en del av dette teamet.

 



bloglovin

Holder Arbeiderpartiet virkelig mål?

Arbeiderpartiet ønsker en rettferdig verden uten fattigdom, en verden i fred og i økologisk balanse, *hvor menneskene er frie og likestilte og har innflytelse over sine livsvilkår*. Vi er et sosialdemokratisk parti, og bygger vår politikk på grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet.

Dette er Arbeiderpartiets visjon, i følge partiets egen nettside . Jeg legger spesielt merke til setningen; Hvor menneskene er frie og likestilte og har innflytelse over sine livsvilkår. Så flott. Likestilling. Det må jo også inkludere oss på hjul, eller? Mener partiet mellom mann og kvinne, ung og gammel, etnisk norsk og innvandrer? Man skulle jo kanskje tro at vi funksjonshemmede burde nevnes der i den sammenhengen. Nå skal det sies at det står ingenting om at det ikke er oss Stoltenberg og hans folk mener å likestille. Jeg må likevel få lov til å si at det virker litt rart at et parti som er slik for likestilling og frie mennesker med innflytelse over egne livsvilkår ikke er for rettighetsfesting av frigjøringsverktøyet til funksjonshemmede.

For det er jo nettopp det Borgerstyrt Personlig Assistanse (BPA) er. Frigjøring, likestilling og innflytelse. Med andre ord burde jo BPA være direkte AP-politikk!

Videre på partiets nettside står det: "Kampen for arbeid til alle og for et menneskelig og anstendig arbeidsliv vil fortsatt være jobb nr. 1 for Arbeiderpartiet."

Altså, jeg har sagt det før og sier det igjen - Vi funksjonshindrede kan også jobbe om vi ikke blir frahindret det - Med BPA ville vi fått muligheten både til å studere og arbeide.

Kanskje en nøtt å tygge på kjære Arbeiderpartipolitikere... (Det ville hvert fall hjulpet på å oppfylle deres visjon om frie, likestilte mennesker med innflytelse over egne livsvilkår og en nyttig jobb og gå til)

 



bloglovin

Media skaper fordommer

Det er kjent en sak dette med medias fremstilling av utlendinger. Om det er gjort innbrudd i en gullsmedbutikk og det er liga fra utlandet som står brak, blir det tillagt svært stor vekt at raneren er av utlandsk opprinnelse. Aldri får vi høre noe om at de har bodd i Norge hele livet. Men når en fotballspiller som Annan skårer mål i kampens siste sekund er det ikke måte på hvor norsk han blir. Dette er ille nok for folk med utenlandsk opprinnelse fordi det skaper et feil inntrykk av utlendinger generelt.

 

Verre er det likevel for barna som ikke kan ta igjen med å score tippeligaens viktigste mål i siste sekund.  Barn som fra før av har et dårlig rykte og selvbilde. Barn som vet at det er mindre sjanse for at de får høyere utdanning, at all statistikk tyder på at deres helse, skolegang, inntekt og levevilkår er dårligere enn hos andre barn. Da snakker jeg om barna som svært sjelden har en murvegg av familie og venner å støtte seg til, nemlig: Barnevernsbarna.

 

Ta for eksempel fredagens oppslag i VG av ranet på Sørlandet med overskriften: Barnevernsranere dømt til fengsel . Hvorfor legge vekt på at de var under omsorg av barnevernet? Det hadde egentlig ingen betydning for gårsdagens oppslag. Men likevel, i hvert eneste oppslag om dette ranet er det blitt fremhevet at barna som sto bak var barnevernsbarn. Vi som derimot har fulgt med litt i denne saken vet at det var medlemmer fra Hells Angels som rekrutterte ungdommene til å gjøre disse handlingene. Som tidligere barnevernsbarn vet jeg at det å bli sett og hørt føles ekstra viktig fordi en ikke har noen voksne som er ens faste holdepunkt, trygghet og som passer på en. Derfor blir en kanskje også lett offer for voksne med onde hensikter, som disse barna ble i forhold til Hells Angels.

 

Det var ingen voksne der til å beskytte disse barna mot de hensynsløse menneskene som medlemmene i Hells Angels er. Med andre ord - Hele denne saken er egentlig enda et offentlig svik mot barna som ikke fikk den beskyttelsen de fortjente og hadde krav på.

 

Sviktet blir forsterket av media, som om mulig skaper enda flere fordommer mot barnevernsbarna og i alle fall forsterker de som allerede finnes. For alltid blir det fremhevet om vi barnevernsbarn har gjort noe galt. Svært sjelden blir det sagt noe om hvorfor, eller hva barna har av bagasje som kan føre til lovforbrytelsen. Og om mulig enda mer sjelden er det å lese om at det ikke er barna selv som primært er skyld i sine handlinger, men at handlingen er en følge av svik. Som tidligere barnevernsbarn og som talsperson for disse barna gruppen vet jeg dette svært godt.  Nettopp på grunn av dette er medias fremstilling av denne gruppen barn så viktig.

 

Jeg må få lov til å minne dere journalister på at dere har en Vær-Varsom-plakat . Der kapittel 4.3 sier følgende: ?"Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.".

 

Kanskje er det ikke nødvendig å trekke frem deres vonde fortid hver eneste gang disse barna skal omtales?

 



bloglovin

Talsperson for barna som sjelden blir hørt.

I morgen reiser jeg til Oslo igjen. Denne gangen er det ikke i kampanjens ånd, men for å gi barnevernsbarna en stemme. Det har jeg kanskje gjort lenge, men da på egen hånd. Denne gangen er det annerledes, Landsforeningen for Barnevernsbarn har spurt meg om å være en av deres talspersoner. Det fantes ikke svaralternativ på det spørsmålet for min del.

Det er en ære å få tale for disse barna, som kanskje har vanskelig for å tale sin egen sak eller kanskje ikke - Det er bare så alt for vanskelig å bli hørt. Noen vil si jeg er PR-kåt, selv vil jeg si jeg går til de som vil høre. Høre disse barnas historie og hjelpe dem og formidle den videre. Nå er dette min (og noen flere selvfølgelig) sin oppgave. En oppgave jeg ser på som en ære og med takknemmelighet.

 

Jeg er takknemlig for at noen mener jeg burde være den som taler barnas sak i situasjoner der barna ofte ikke har noen stemme. De skal vernes om heter det så fint og derfor for de ikke utale seg selv i sin egen sak. Jeg fikk heller ikke det. Nettopp derfor er det så viktig at det står noen der på barnas side, hører dem og støtter dem og der det er nødvendig hjelper dem og nå frem slik at folk får hørt og sett dem. Jeg tror nemlig ikke det er at folk ikke vil som er problemet, de vet bare ikke hvordan de skal gå frem fordi disse barnas historie er så fremmed for dem.

 

For min egen del føles også det å få tale for barnevernsbarna som en gevinst. En gevinst for alle kamper en har kjempet, all redselen en har følt på og alle slag en har fått. Den gevinsten jeg nå har fått er først og fremst mine fosterforeldres ære fordi de og deres familie gjennom mange år har gitt meg den tryggheten og selvtilliten jeg trenger for å stå i det - sammen med dagens barnevernsbarn!

 

Mest av alt er likevel denne talspersonerordningen en gevinst for barnevernsbarna som trenger å bli hørt og sett i dag, som det individet de er. Jeg håper og tror at vi som talspersoner for disse barna om en stund har klart å formidle så mange enkelthistorier og et slikt helhetlig budskap som speiler virkeligheten at det skal bli om ikke lett, så i hvert fall lettere, for barna og si: "Jeg hadde det ikke bra hjemme, derfor er jeg barnevernsbarn". Forhåpentligvis vil vi også kunne bidra til at det blir lettere for den alminnelige naboen i gata og stille spørsmål ved barnas unaturlige stillhet, ekstreme redsel eller utagerende atferd.

 

Jeg sier ikke at dette vil bli lett, langt i fra, vi har en stor jobb å ta tak i. Derfor bretter jeg opp ermene, trekker pusten dypt og pakker penn og papir før jeg i morgen setter meg på flyet til et kurs som kanskje skal lære meg livets viktigste oppgave hittil - Gi barnevernsbarna en stemme og selvtillit som skal gjøre dem trygge på seg og hjelpe andre til å se hele mennesket bak det lille barnets redselsfulle øyne.

 




Jeg er stolt over tilliten og bøyer meg i støvet for den!

 



bloglovin

Blogg-award fra Magma!

Jeg har fått en bloggaward fra MAGMA fordi hun er glad for mitt brennende samfunnsengasjement. Blir varm om hjerte av slikt! Tusen takk for skryt og oppmerksomhet, MAGMA . Hun skriver selv om en hverdag litt utenom A4-livet og alltid med et smil. Takk for dine positive tankestreifere!

 



Regler for prisen er følgende:
1. Takk til den som du har mottatt prisen fra.
2. Kopier prismerket til bloggen din (siden jeg har kopisikring på min blogg, kan dere kanskje kopiere det fra MAGMA sin?)
3. Fortell 3 ting du liker å gjøre
4. Send prisen videre til 5 mottakere du mener fortjener den.

Tre ting jeg liker å gjøre: 
* Være sammen med venner og familie.
* Stå på ski
* Skrive

Jeg sender denne søte awarden videre til:

Kirsti Cath - For dine galgenhumoristiske og komiske innblikk, som forøvrig er fantastisk skrevet, i en hverdag på hjul. Du får meg til å dra på smilebåndet støtt og stadige med dine flotte og viktige tekster. Tusen takk!

* Anja - For din positiv og morsomme måte og formidle om hverdagslivet på. Tusen takk!

* Adrian - For dine flotte innlegg om et hverdagsliv med CP. Takk takk!

* Vidar - For at du til tross for uteblivende Fritt Ord-midler velger å blogge om og for funkiser på din funkisblogg. Takk!

Renathe - For at du står på slik som du gjør for barnevernsbarna og at du deler av din egen historie på bloggen din. Takker!

Håper dere velger å gjøre som meg - Send videre!



bloglovin

Jeg har fått tenåringsblogg-nykker

For litt siden ble jeg intervjuet av en frilanser, hun spurte om jeg ikke var redd bloggen min skulle bli for prektig med tanke på at jeg er nitten år. Kanskje er det viss fare for det, at det blir vel mye politikk, barnevern -og funkissnakk. Samtidig er det lenge siden jeg tok valget om å ikke være en typisk tenåringsblogger med sminke og klær som tema. Jeg synes det finnes mange nok av dem. Selvfølgelig er også jeg interessert i mote og utseende som den nittenåringen jeg er, og jeg kunne sikkert lett ha lagt ut outfitsinnlegg hver eneste dag. Men jeg ønsket å bruke bloggen til å formidle og kanskje til og med påvirke.

Likevel må jeg innrømme at dette spørsmålet fikk meg til å tenke. Derfor har jeg gjort noe de fleste tenåringsbloggere gjør: Meldt meg på en bloggkonkuranse. Ja, det er helt sant. Denne saklige bloggeren, med pekefingeren ut til politikere og sinte leserinnlegg til fordel for både barnevernsbarn og funkiser (jeg har lov til å si det, jeg er det selv) har meldt seg på en bloggkonkuranse.

Fortvil like vel ikke, kjære trofaste lesere (av en eller annen grunn innbiller jeg meg at dere nå sitter med angsten høyt opp i halsen. Hehe.). Jeg har ikke tenkt til å starte med daglig outfitsinnlegg og nei da kjære skoleassistent, jeg har ikke planer om å komme på skolen iført rosa onepiece heller. Så langt rammet ikke panikken. Takk og lov for det!

Men siden jeg nå har meldt meg på denne bloggkonkuransen (som sikkert de fleste andre her på blogg.no) er det vel også på sin plass at jeg avslutter som en riktig tenåringsblogger.

Stem på meg i bloggkonkuransen! Love you all!

(Seriøst: Tusen takk for alle stemmer - Mot målet for å få profesjonell hjelp på veien til en mer organisert blogg).




bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }