desember 2009

Mitt møte med massemedia

Merkelig dette med massemedia, har dere noen ganger tenkt over hvor mye makt de egentlig har, disse journalistene?

For omtrent et år siden var jeg inne på nettsiden til Landsforeningen For Barnevernbarn. Der var det en spørreundersøkelse og instinktivt begynte jeg og besvare den. Jeg ville være med å avdekke hvordan vi barna har det, under omsorg av det offentlige. Først på slutten av undersøkelsen da jeg fikk spørsmål om jeg ønsket å være anonym eller om jeg kunne legge i igjen navn og telefonnummer slik at de kunne ta kontakt med meg, oppdaget jeg at dette var en undersøkelse gjort for NRK.
Jeg ender opp med å legge igjen både navn og telefonnummer, tenker at jeg ikke har noe å tape på det, og at jeg bare skal snakke med dem uansett.
Den gangen var det ikke i mine villeste tanker at jeg skulle på TV.

Ett par måneder senere, når jeg nesten har glemt hele spørreundersøkelsen, mottar jeg en melding fra journalist Astri Thunold med spørsmål om når det passer at hun tar kontakt med meg. Etter telefonsamtalen med henne, burde jeg kanskje skjønt at jeg var på vei inn i massemedias verden og dens søkelys.Men enda da når jeg hadde blitt intervjuet, filmet og dokumentaren var vist forstod jeg ikke det.Heller ikke da når jeg en stund senere fikk en telefon fra fotojournalisten, som hadde gjort opptakene til dokumentaren, fordi at han ønsket å lage et portrett av meg - forsto jeg det helt. Enda trodde jeg dette var Astri's ønske fordi hun hadde fått fortalt så lite av min historie i dokumentaren.
 

Det var kanskje først da portrettet var ferdig laget og ble ringt opp av en journalist fra P3 som ønsket og gjøre et intervju med meg, om min historie og min mening omkring det norske barnevern i dag. At jeg virkelig forsto at jeg var i medias søkelys, som den personen jeg er, det livet jeg har levd og fortsatt lever.
Ja, massemedia og journalister har mye makt. Og jeg velger å benytte meg av den for å få fortalt min historie. I håp om å kunne hjelpe andre barn slik at de også kan få nye, trygge hjem og en familie og kalle sin.


Foto: www.villmarksbilder.com/tjenester.asp 



bloglovin

Rammes av strengt lovverk rundt NAV

Jeg har nå igjen blitt rammet av et strengt lovverk rundt NAV, det at jeg er barnevernsbarn gjør disse reglene som allrede er absurde til enda mer firkantete. Derfor sende jeg i går en mail til Stortinget angående saken. Nedenfor kan dere lese mailen jeg sendte.

Hei!

Jeg er en jente på 18 år, som er avhengig av rullestol for å fungere i dagliglivet. Jeg har nemlig diagnosen Cerebral Parese. Den har ført til, som tidligere nevn at jeg ikke kan gå, men også stive og spastiske muskler over resten av kroppen. Jeg går 3.året studiespesialiserende i Orkdal. Jeg er mentalt "klar" som det så fint heter, men pga av min fysiske funksjonsnedsettelse har jeg fått tilbud om et habeliteringsopphold på Beitostostølen Helsesportsenter på nyåret. Jeg har vært der før, og oppholdene har hatt stor, positiv, fysiske og sosial effekt på meg.

Men jeg er fra en liten familie, og i tillegg til dette har jeg bodd under omsorg av barnevernet i noen år. NAV dekker bare opplæringspenger til nærmeste familie. I de tidligere årene har det ordnet seg med sommervikarer fra avlastningsbolig, venner av familie og lignende som enten er blitt betalt privat eller jobbet gratis som assistenter under oppholdene.

Når det gjelder lønna til assistentene mener barnevernet at finansieringen nå er nødt ti å være NAV's oppgave uansett forhold jeg måtte ha til ledsager, fordi jeg nå er myndig. Mens NAV på sin side holder hardt på at den som skal være med er nødt til å være i nærmeste familie. Jeg står derfor i en noe kinkig situasjon når det gjelder lønna til assistentene i og med at jeg er 18 år, student, og uten jobb, så har jeg ikke selv noen som helst mulighet til å finansiere lønn til assistentene mine.

Dette oppholdet er viktig for meg, i og med at det gir så gode fysiske resultater, ikke bare på kort sikt, men også lang tid framover. Jeg synes derfor det er veldig synd at det er størrelsen på min biologiske slekt og mitt forhold til den, samt min private økonomiske situasjon. Som skal få lov til å avgjøre om jeg skal få muligheten til å nyttiggjøre meg et slikt opphold, som har dokumentert bra, fysisk effekt.

Jeg føler nå at jeg faller mellom to stoler: Funksjonshemmet og barnevernsbarn. Og at jeg nå skal straffes for dette. At jeg fikk en funksjonsnedsettelse ved fødselen og at jeg ikke har en biologisk familie som kan ledsage meg ved slike ting. Jeg synes det er synd at det er det forholdet jeg er født inn og som jeg selv ikke har hatt noen som helst rådighet over, skal få lov til å avgjøre hva jeg skal få tilbud om å trenes opp til. Når jeg har kommet gjennom nåløyet og fått tilbud om slik trening, så er det fordi de mener det virker!
Jeg kontakter dere fordi jeg mener at det i dette tilfelle er lovverket det er noe galt med. Jeg er nå myndig, funksjonshemmet og uten kontakt med min biologiske familie. Men til tross for at jeg er myndig mener altså NAV at jeg er mine fosterforeldres ansvar, og at de skulle vært med meg på et månedslangt opphold alene. Mine fosterforeldre er to godt voksne velfungerende mennesker som fint klarer oppgaven om å ta vare på meg i hverdagen, sammen. Min fosterfar er nemlig femti prosent sykemeldt fra jobb som følge av operasjon i en skulder, og kan derfor ikke være med meg på et slikt opphold. Min fostermor har også problemer som gjør at hun ikke kan ha ansvaret for meg over så lang tid alene og uten avlastning, hun har en problemer med ryggen som gjør at hun ikke klarer å løfte meg mye, ofte og over et lengre tidsrom, som dette. Dermed står jeg altså uten ledsagere, etter NAV?s definisjon, og vil derfor ikke komme meg på trenningsoppholdet som alle fagpersoner kan dokumentere at er bra for meg og min helse.

Vil bare presisere at det er lovverket til NAV som er slikt strengt og som må endres, og ikke NAV som ikke prøver å hjelpe.
Alle funksjonshem mede med liten biologisk slekt rammes av dette regelverket.

Nå har jeg også opprettet en gruppe på facebook (http://www.facebook.com/home.php?ref=home#/group.php?gid=211310979022&ref=nf) om dette. Håper så mange som mulig vil melde seg inn og vise sitt engasjament og støtte!


bloglovin

Nye skandaler i barnevernet rulles opp

I VG i dag kunne vi atter en gang lese om en skandale i barnevernet som er blitt rullet opp. En femten år gammel jente som var blitt plassert på den private barnevernsinstitusjon Løft As i Horten, etter å ha slitt med blant annet selvmordstanker, skal ha blitt tilbudt heroin av en mannlig miljøarbeider i tredveårene. Mannen skal selv ha slitt med psykiske problemer i oppveksten og skal ha fått god kontakt med femtenåringen, opplyser VG. Mannen som skal ha røyket heroin sammen med jenta mellom to og fem ganger ble suspendert fra jobben ved institusjonen, men sluttet likevel ikke å møte jenta som han hadde gitt narkotika. Dette er ikke første gangen vi får høre om svik ved den private barnevernsinstitusjon Løft AS, i år. Bare for noen få dager siden fortalte en 16 år gammel gutt, som skal ha bodd ved den samme institusjon som jenta, til VG at han ble plassert sammen med torpedodømte miljøarbeidere. Den 16 år gamle gutten skal også ha opplevd at de ansatte ved institusjonen ikke brydde seg om han. Disse tilfellene er bare to av skandalene som har skjedd i barnevernet i det siste. Og det verste med dette synes jeg er at disse tilfellene ikke er de eneste og ikke er de enestående heller, dessverre. Media har det siste året kunne rullet opp den ene skandalen etter den andre i barnevernet. Selv om det hele tiden fortelles om svik i barnevernet virker det heller ikke som det offentlige har tenkt å gjøre stort med det. Her ser vi bare eksempel på at miljøarbeider som hadde blitt suspendert fra jobben sin fortsatt fikk måtte femtenårig, og fortsette å gi henne dop. Da må dere ikke kommer her å si at myndighetene gjør det de kan for å få bukt med problemene som rammer disse barna, for problemene er der fortsatt. De er bare verre fordi de nå er skjult i tillegg.



Når barnevernet svikter er det ingen andre som står parat for å kjempe for og med disse barna. Slik som denne gutten ble tatt fra sine foreldre grunnet omsorgsvikt, nå har også det offentlige hjelpeapparatet pådratt disse barna et svik, men nå fra offentligheten. Da kan vi stille oss spørsmålet, hadde det ikke da tross alt vært bedre at disse barna hadde fått bo hos sine foreldre som i alle fall gjorde sitt beste, istedenfor å bo under det offentlige som ikke kan gi dem noe bedre enn foreldrene kunne og som attpå til ikke bryr seg? Foreldrene gjorde sitt beste og elsket jo sine barn, tross alt. Så er det ikke da bedre med kjærlighet enn ingenting? 


bloglovin

Et juleønske

Ja, nå går det  mot jul.  Både for de som gleder seg, og de som gruer seg. Rart å tenke på at det er sju år siden jeg fikk oppleve julefreden for første gang. Rart å tenke på at jeg nå, bare sju år etter, selv om det er mange er det mindre enn antallet jeg feiret hjemme. Likevel har vent meg til julefreden, juleglede, stillheten, samvær med familie som koslig og ikke en pest og plage.
Selv om jeg nå tør si at jeg virkelig gleder meg til, for første gang på hele mitt liv, er det noe merkelig ved det. Jeg må ta forskjellige avgjørelser som jeg helst skulle sluppet å ta. Når jeg sitter å skriver julekort til brødrene mine, noe jeg syns dem burde få selv om faren min har valgt som gjort. Kommer det noen spørsmål flygende, det med faren min er greit han har jo selv valgt, Men hva med resten av familien burde de få et lite livstegn om at jeg faktisk har det bra?

For det er jo det jeg har, jeg har det bra sammen med min andre familien. Den familien som fungerer som det, som gjør alt det min biologiske familie ikke klarte. Tross alt er det bare fem år siden jeg feiret min første jul sammen med denne familen. Den gang var jeg usikker på hvordan julen skulle bli. Hvordan man feiret jul i et vanlig hjem, det er ikke alltid så greit å vite, om man er tretten og aldri har opplevd det før. Ingen som kranglet, ingen som kastet kaseroller, ingen lapper om julegaver du skulle få, men som du aldri fikk, men heller ingen som dro hjem midt på degen, fordi de skulle feire jul med sine nærmeste. Nei, julen for fem år siden, ble noen annet i positiv forstand. Den julen hadde jeg en familie som gledet seg til jul, og som ønsket at jeg skulle være en deres nærmeste og få ta del i deres julefred og glede.

lys

Den familen er mine nærmeste i dag, de har gitt meg den familen jeg så sårt trengte, de tok meg inn i varmen fordi de ønsket at jeg også skulle få trygghet, omsorg og kjærlighet i en høytid som skal stå for nettopp det. Dette var deres største ønske for julen for fem år siden.
Og i år er mitt største juleønske at også andre barn skal få et hjem og en familie å føle juleglede og julefred sammen med slik at de skal få føle på den sammen tryggheten og freden som jeg nå kan, og at de kan få kjenne hvordan det er å glede seg til jul, sammen med noen som er glade i dem og som de er glade i.
Dette er mitt største ønske denne julen, fordi jeg vet at denne julen kommer jeg til å ha det godt. Men jeg også det at ikke alle er slik heldig som jeg har vært. Derfor ber jeg dere kjære mennesker, la deres juleønske gå til de barna som ikke klarer å glede seg til jul, og som ikke  får føle på julefreden.  



bloglovin
Rullende Engel

Rullende Engel

20, Orkdal

Jeg er ei 19 år gammel jente, som bor i Orkdal kommune. Her har jeg bodd i åtte år, og trives kjempegodt! Jeg tar studiespeserende over fire år på Orkdal vgs på grunn av at jeg har CP og ting tar litt lenger tid av den grunn.
Nå er jeg også blitt ambassadør for Mitt liv - kampanjen som kjemper for lovfestet individuell rettighet til BPA.
Stikk innom kampanjesiden på facebook da vel. Så sees vi der også!

Kategorier

Arkiv

hits }